Hvil i fred, Oa

roseMormor døde i dag. Hun hadde 18 barnebarn (hvis jeg har telt riktig) og en anselig mengde oldebarn (som jeg ikke en gang kan prøve å telle). Mine unger kalte henne Oa, kortversjonen av oldemor. Det er på en måte godt at hun slipper å lide mer. Hun har funnet fred nå. Selvfølgelig er det trist, fryktelig trist.

Hun var den siste av besteforeldrene mine. Og hun døde på bursdagen til den andre bestemoren min, farmor. Selv om jeg ikke hadde så mye kontakt med mormor vil jeg alltid sette pris på henne og hennes minne. Fordi hun bodde langt unna var det alltid spesielle anledninger når vi reiste dit. Feiringene av bursdagene hennes har vært en flott arena for å møte de mange slektningene de siste 15-20 årene. Neste møte blir en ganske trist anledning i den lille hjembygda hennes. Hvil nå, mormor. Du hadde et langt, langt liv.

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.

Gratulerer med dagen, mormor

roseMormor fyller 93 år i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne for å gratulere, men hun er ikke lenger i stand til å snakke, høre, forstå eller huske mye. Jeg ønsker at jeg hadde tilbragt mer tid med henne og at jeg ble bedre kjent med henne mens jeg kunne. Det er litt av en historie hun har vært vitne til – tenk bare på å være ung i 20-årene, se kriger komme og gå, utviklingen av biler for alle, TV i hvert hjem, telefoner tilgjengelig ikke bare i hus men for alle store og små individer… Faktisk lurer jeg ofte på om noen generasjon vil oppleve noe lignende. Jeg feirer dagen hennes likevel jeg. Gratulerer med 93 mormor!

Store nyheter

Jeg skal bli bestemor. Kan du forestille deg det? Jeg er ikke så sikker på at jeg kan, men det ser altså ut til at jeg blir det en gang til våren. Jeg må vel begynne å spare til grått hår, kjøpe gyngestol og friske opp vuggesangrepertoaret. Eller kanskje jeg bare skal begynne med å fordøye nyhetene. Mm.. jeg tror jeg gjør det først.