… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Disse fikk jeg aldeles gratis av bokklubben, bare fordi de så fryktelig gjerne ville beholde meg som medlem enda en stund. Snilt av dem, ikke sant? Synes det var fine greier, så jeg må skjerpe avbestillingsmuskelen på kommende bøker en stund til…
Jeg fikk et par utrolig gode hansker i julegave av mamma og pappa. De var også særdeles spreke i fargen, men jeg hadde ingenting annet i rust/orange fra før. Dermed gikk ferden til garnbutikken så snart den romjulsåpnet. Et lite dypdykk i garntyper og farger, godt tips om oppskrift på hals fra Sissel og voilà – tilbehør til vinterkåpen er i boks! Veldig rask å strikke denne halsen, supert prosjekt for restegarn – #2 er snart ferdig og flere på gang 🙂
Og så må jeg vise frem den fine kåpen jeg fikk av kjæresten min også, selv om det egentlig bare er et litt dårlig utført snikfotografi som fins hittil:
Det er liksom det det går i for tiden – strikking og shopping. Nok et strikkeprosjekt er fullført. Denne genseren/tunikaen syns jeg ble ganske fin. Lukas er ganske fin han også, der han poserer i godstolen, ikke sant?
For å ha noe å bruke sammen med denne genseren lette jeg litt i internettets mange butikker, og falt for en nikkers (av alle ting). Og så kom jo vinteren for fullt, dermed måtte jeg også finne yttertøy – flaks for meg at den anorakken jeg hadde lyst på var satt ned til under halv pris!
Nå blir det mannekengoppvisning i heimen – eller kanskje jeg må strikke strømpene til genseren først…?
Endelig – ENDELIG – har jeg kjøpt meg ny klokke! Eller nytt armbåndsur, heter det vel. Den gamle hadde jeg i omtrent tjue år, og den kostet den nette sum av 400 kroner. Krav til ny var bare fargen (stål og litt bling), justerbar lenke (ikke reim), sekundviser og lesbar skive. Man skulle tro det var mulig å finne noe brukandes når kravene ikke er større, eller …? Alle går jo rundt med en mobiltelefon som holder rede på tiden, kunne ikke jeg klare meg med den? Joda, men jeg liker mye bedre å gå med klokke. Dessuten er den litt fin, litt smykke og det er ikke telefonen min!
Reisebrev #2 fra Warszawa oppsummerer fredagens konferanse- og byturopplevelser. Det røyner på for føtter og bein etter all denne bytråkkingen, shopping blir det heller så som så med – jeg tror vi blir litt mettet av alt som finnes å få kjøpt. Jeg må likevel vise frem de flotte skoene jeg kjøpte på torsdag – syns fortsatt det var et skikkelig kupp!
Og heller ikke denne gangen slipper Kulturpalasset unna oppmerksomhet. I anledning kreftsakens rosa måned er det flombelyst om kvelden med rosa lys, utrolig stilig. Og sjekk den himmelfargen, da! Det heter forøvrig Kultur- og vitenskapspalasset, og huser blant annet både Teknisk Museum og Turistinformasjonen, så det er en bygning med høyst levende og daglig aktivitet.
EuroBSD-konferansen holdes på det tekniske universitetet, Politechnika Warszawska. Vi har holdt hus i The Old Boiler House Building (Kjelhuset), og rett utenfor vinduet er denne ganske iøyenfallende kjelen/pipa (som helt sikkert har en sammenheng med navnet på bygningen):
Lørdagen er fortsatt ung, jeg har et ørlite håp om litt fritid sånn at det kan samles bilder og inntrykk til neste reisebrev. Stay tuned! 🙂
Når hverdagsgarderoben består av et par dongeribukser og et utvalg konferanse-t-skjorter sier det seg selv at det ikke er veldig stor variasjon og spenning i antrekkene. Jeg har etter hvert innsett at noko måtte gjerast. Å flytte til nytt hus og tvinges til å gå gjennom alle klær var for eksempel veldig nyttig. Å ta av et par kilo og få bittelitt lyst til å pynte seg kan også anbefales. Og salg i de fleste butikker i august er ikke å forakte. Jeg har gått smått bananas i salgshyllene med basisplagg den siste tiden, og det er utrolig kjekt å mixe & matche alskens både til hverdag og helg. Om noen få kilo skal jeg gå bananas igjen!
Jeg har kjøpt meg ny ørepynt. Jeg synes de er fantastisk fine!
Da jeg var i New York besøkte jeg Swarovski-butikken. Jeg fikk penger i bursdagsgave av mamma, så “vi” spleiset på noe som jeg hadde ønsket meg en stund, nemlig dette vakre hjertet:
Okei, så var det kanskje litt harry, men jeg likte det utrolig godt som smykke, i tillegg til at det var hendig med en USB-pinne alltid tilgjengelig. Det var virkelig med meg over alt, og etter en overtidsmiddag på jobb skjedde ulykken. Jeg skulle reise meg fra bordet, hjertet hengte seg opp i bordkanten, krystalldelen falt av og ned på steingulvet – og knuste.
Nå leter jeg med lys og lykte på nettet etter et sted å kjøpe nytt. Det er tydeligvis utgått som produkt, så lett er det dessverre ikke. Jeg ønsker meg nytt hjerte. Sukk.
Jeg har aldri vært særlig stor på shopping. Det vil si; jeg er utrolig effektiv når jeg shopper. Jeg vet hva jeg er ute etter, finner jeg det så kjøper jeg det. Finner jeg det ikke er det sjelden jeg kompromisser, jeg lar oftest være å kjøpe noen erstatning. Inn i butikken, se, finne, kjøpe. Eller se, gå ut. Og jeg har virkelig aldri forstått det der med damer og skoshopping. Det eneste unntaket jeg kan komme på må være en tur til New York for to år siden. Dollarkursen var utrolig lav og alt fra gadgets til sko og klær var latterlig billig. Tro det eller ei – jeg kjøpte åtte par sko den uken! Det var rett og slett fristelser på hvert hjørne og nesten for dumt å la det være.
Mye av grunnen til at jeg ikke er spesielt glad i shopping er vel styret med å dra til et bestemt sted, trengsel med masse folk, behovet for å prøve klær i trange rom og kanskje også mangelen på nok fritid til å gjøre sånt i ro og mak. Alle andre er alltid på shopping samtidig med meg, liksom.
Men så er det dette internettet da. Shopping har fått en helt ny betydning, tilgjengeligheten er ubegrenset, til og med returrett og angrerett er godt ivaretatt. Og fristelsene står i kø. Skal-skal ikke begrenses til et par tastetrykk. I dag ble det skal. Jeg har kjøpt et par støvler som jeg falt pladask for. Aldeles uprøvd, men så midt i blinken etter min smak – hvis de nå bare passer. Jeg tror det skal bli ypperlig fottøy til alle turene jeg tenker å gå med hunden. Og hvis de ikke skulle passe, så må jeg finne noen med passe fot som jeg kan gi dem til, tenker jeg.
Sondre har vært stor på strikking i perioder, og har blant annet laget seg egen lue. Den syntes hundeoppdretteren vår var tøff, og hun sa hun ønsket seg en slik. Dermed ble det garnshopping og intensiv strikking frem til i dag – når vi skal hente Lukas. Nå er også gavelua ferdig og vi håper den faller i smak.