Vi får som regel gå i fred i skogen, Lukas og jeg. Ikke sånn å forstå at vi ikke synes det er kjekt å treffe andre – det er selvfølgelig trivelig det også – men det er jammen fredelig og avstressende å være tosomme der ute.
Mens jeg har hatt korte arbeidsdager har vi gått lange, gode turer i dagslyset. Det har delvis vært litt baskete å gå rundt Stavsjøen, men vi har god tid når vi rusler sånn. På torsdagens langtur ble det skikkelig snøvær. Og det var så utrolig stille. Lukas hørte sikkert både mus og rådyr, for han svinset lykkelig mellom trær og busker, og sjekket innom meg for en godbit med jevne mellomrom.
Nå har vi gått såpass mange ganger at stien begynner å blir farbar. Jeg må si jeg er takknemlig for at flere tar seg bryet med å tråkke stier i skogen – det er ikke alle av oss som trives med ski på beina. Skispor lages det massevis av i marka, men det ser ikke ut som vi fotfolk er så prioritert. Jeg har sett scooterspor noen steder – hadde det ikke gått an å kjøre noen traseer for oss ikke-skiere også (når det først kjøres med scooter likevel, mener jeg)? Det er litt trist å bare gå gatelangs i lengden, så gå-løyper er superdupert!
