Løpetur på gamle tomter

Vi tok en tur på stranda i Hommelvika i overskyet og vindfullt vær – da fikk vi være der alene. Olav hadde igjen med kamera og fikk knipsa noen fine bilder. Litt spennende å slippe Lukas så han fikk løpe fritt, han er ikke spesielt pålitelig på innkalling, dessverre. Men området er relativt oversiktlig og trygt. Dessuten har Lukas blitt mer og mer opptatt av å holde seg nært oss begge, så det gikk fint både med leik, pinnekasting og foto. Veldig fin avveksling fra de daglige turene i skogen, vi må gjøre mer av dette!

Mye sjø og mye vind
Lykkelig liten tass med nyfanget pinne

Nise på blikkstilla

Det er niser på besøk omtrent daglig her inne i vågen, de puffer og blåser og viser oss ryggfinnen i korte glimt. Det er aldri helt enkelt å vite hvor de dukker opp for neste pust, og jammen ikke så lett å få bilde av. Men Olav klarte å fange to stykker på bilde før de rullet ned i sjøen igjen. Artig å se litt mer av dem enn de kort-korte glimtene vi får nedenfor hytta.

Feriestrikk og fotomoro

Olav har fått seg kamera og har (igjen) blitt superivrig med fotografering. Det synes jeg er skikkelig moro, plutselig blir det litt andre bilder enn de jeg vanligvis produserer.

Nærbilde av strikketøyet mitt med favorittmaskemarkøren ❤️ Det hadde jeg igrunnen ikke kommet på selv. Også en stilstudie av kveldens aktivitet som kombineres med tv-titting. Strikketøyet er en Riddari, forresten.

Egenreklame

Jeg er en skikkelig trægost når det gjelder nye finurligheter, dingser, media og sånt. Det tok meg altså noen år å skjønne greia med Instagram – jeg har antagelig ennå ikke skjønt det helt. Men jeg har i alle fall en bruker nå og synes forsåvidt det er litt morsomt å slenge ut et bilde i ny og ne. Det hele er nokså uhøytidelig og terskelen er ganske mye lavere enn for blogging. Og så føles det bittelitt mer anonymt enn Facebook. Joda, det er artig å få likes også 🙂

instagram
Følg meg gjerne på http://instagram.com/piaprikk

En ny verden

For noen dager siden ble den forrige jobb-laptopen min byttet i en ny. Og den nye er en Mac – min aller første! Etter noen dager med utprøving er jeg ganske så fornøyd, syns jeg har fått det beste fra flere verdener her, egentlig. Alt jeg trenger å gjøre på jobb er fortsatt minst like tilgjengelig, samtidig som det er noen nifty features for ymse utenfor arbeidstid – bildebehandling for eksempel. Nå gjenstår det å lære seg litt mer, selvsagt. Vakre bilder kommer liksom ikke rekende på ei fjøl selv om verktøyene er gode… Artig med leketøy i alle fall 🙂

Se så hjertelig jeg ønskes velkommen!
Se så hjertelig jeg ønskes velkommen!

I all slags vær

Vi går kveldstur hver eneste dag. I år skal det være lange turer også, ref. Nyttårsforsett 2013! Det er veldig kjekt å gå i lysløypa, selv om Lukas noen ganger hører eller lukter noe(n) jeg ikke kan se. Da er det godt at vi kan trøste hverandre – og praktisere våre ferdigheter innen selvportrettkunsten!

meg-og-lukas-kveldstur
Hvem er det som lusker der inni skogen …?

En slags gatekunst

Jeg faller noen ganger for sære bilder, det er en del dyktige fotokunstnere der ute. En av dem er Christophe Huet. Besøk siden hans for overraskende motiver! Jeg har sansen for de som bruker kunsten til å annonsere for litt mer meningsfulle prosjekter enn det sedvanlige hysteriske forbruket vårt.

Bildeserie brukt i kampanje for Samu Social – en veldedig organisasjon som blant annet jobber for å bedre forholdene for fattige, hjemløse og gatebarn i mange land

Kameradød

Min lille Elph har nå trukket sitt siste sukk. Jeg fikk samme feil som for tre år siden, og klarte på et vis å kneppe på plass linsa igjen. Men etter det har bildet vært svart – optikken ser ikke noe lys i det hele tatt. Så da ble det jakt på en ny liten snapshot-følgesvenn. Jeg er nok litt sær, for jeg ønsket meg mest av alt et helt likedan kamera. Og lykken sto meg bi, jeg fant brukte kameraer i fleng både på Amazon og eBay. Pappa er en kløpper på nett-auksjoner. Nå har jeg fått et pent brukt eksemplar – som virker – og er i gang med småfotograferingen igjen.

Elph-tvillinger – begge brukt, men bare ett virker

Fotosession med gutta mine

Jeg er litt i mindretall i familien når det gjelder kjønn. Jeg deler adresse med flere meter mannfolk pluss en maskulin bombe av en hund. Da jeg så eksempler på bilder av hund i studio hos Ina fant jeg ut at det var på tide å forevige oss. Og ettersom Ina mestrer familiefoto også var ikke veien lang til timebestilling.

Så ble det foto-sjuut da. En morsom time, med en anselig mengde morsomme bilder å bla gjennom etterpå. Vi kommer til å velge et bilde som kan pryde veggen hjemme fremover. I tillegg har vi plukket ut en del blinkskudd som vi kan bruke litt hist og her. Her er er en liten smakebit:

Synes Ina er kjempeflink! Og gutta er kjempefine!

Som to dråper vann?

Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.

Prikken og Krølle

Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.

Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.

Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje.  For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.

Tobias – Prikken
Sondre – Krølle