Etter bare ett eneste snøfall og én eneste brøytebilomgang var det slutt på fortauene igjen ja. Ny-vinteren kom overraskende på mange – oj, det er snø og glatt i Trondheim i mars! – og vi må gå tur midt i gata igjen.
Og så var fortauet vekk igjen
Tag: tur
Der var fortauet
Sannelig våres det ja – nå ser vi deler av fortauene igjen her på Stokkhaugen! Fortsatt ligger isen tjukk mange steder med lassevis sand oppå, men det går i det minste an å bevege seg uten å være midt i kjørebanen over alt. Bra for meg. Og bra for hunden som ikke er så god på det der med å gå på riktig side og sånn.
HEY – bikkja di
… pessa på blomsterkassa mi!
Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.
Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.
Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.
Hellige helg
Jeg har funnet oppskriften. Hvordan sette pris på helgen. Det er bare å jobbe ræva av seg hele uka, ha fri når det er helg og gjøre det man liker aller best akkurat da. Jeg har liksom prøvd det før da, men nå ble det en skikkelig aha-opplevelse. Etter månedsvis med masse tid hjemme og liten forskjell på arbeidsdag og helg hadde jeg omsider både fredagsfølelsen og tid til å nyte minutter, timer og dager hjemme. Lukas og jeg brukte søndag formiddag til å gå en skikkelig tur i solskinnet. Det var sjeleterapi. Og kanskje også en liten fysikkopptur – jeg må virkelig komme meg i gang med trening nå.
Får ikke nok
Lukas ser ikke ut til å være det minste lei av vinteren. Han får bare ikke nok av snø, basing, løping, graving. Etter at vi kom hjem fra hytta til enda en omgang nysnø har han hatt storarbeid med å snuse opp dei faste postane, med å markere på alle de kjente buskene og hjørnene og med å løpe ut i hver eneste brøytekant for å velte seg rundt. Lysløypa er fortsatt en favoritt. Hvis vi passer på å gå tur når skiløperne er hjemme, så får vi boltre oss ganske fritt der.
Nå har det regnet noen dager igjen – til min glede og hundens sorg. Hvis jeg skal gjette, så tror jeg kanskje han får oppfylt ønsket om nysnø før jeg får oppfylt mitt ønske om vår…
Bror min og jeg
Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.
Lysløypesøndag
En deilig søndagstur i lysløypa – ikke så kaldt, men med masse nysnø. Lukas storkoste seg med å løpe fritt, snuse og få godbiter. Han syntes visst egentlig de med ski på beina var noen raringer. Og så syntes visst de med ski på beina at vi var på feil sted. Men jeg har sluttet å bry meg om akkurat det. Skogen er like mye min som skiløpernes. Og lysløypa er fin å gå tur i for meg uten ski. Dessuten har mange skiløpere også med seg hund. Skogen må vel være for alle vel, vinter som sommer. Vi hadde i alle fall en fin dag ute, vi toan!
Noen ganger er det helt ålreit
Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
Pinnetur
Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.
Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!
Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.
Godbit, takk!
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.