Endelig er det levelige temperaturer ute. Og nå kom snøen i fullt monn igjen også. Det har ikke snødd i det hele tatt siden i starten av november, så sånn sett var det vel på tide. Selv jeg må innrømme at det er ganske okei. Og Lukas elsker det. Vi har gått flere turer og baset i snøen rundt huset mens vi gravde frem bil og sånn. Lukas er like mye inni snøen som oppå den. En skikkelig snøball. Han borer snuten så langt inn i snøfonnene som han klarer, hopper som en kenguru til neste haug, bråsnur og tverrvender for å få tak i snø som faller fra greiner og alt som ser ut til å røre seg. Det er ingen tvil om at han storkoser seg!
Tobias hadde så lyst å gå på skøyter på søndag, så vi la formiddagsturen innom Stavsjøen. Det er ikke like enkelt å holde seg på beina alltid, spesielt ikke med snødekt is under glatte skøyter. Lukas syntes det var kjekt at Tobias ramlet, for da kunne han stikke av med lua hans.
Det finnes knapt noe bedre uttrykk for vennskap enn Emils hjertesukkende Du och jag, Alfred. Disse gutta har et godt og varmt forhold i den mangfoldige verdenen som Astrid Lindgren skapte. Emil ble faktisk til samme år som jeg er født, det er litt morsomt. Lukas var Emils hest. Han kjøpte denne herlige hingsten på auksjon i Vimmerby.
Alle valpene i Lukas sitt kull har fått navn fra Emil-historiene – pappan kalles også Emil, selv om han formelt har det klingende navnet Rottriver’s Boyzone. Det er litt koselig at vår koseklump har navn etter den stødige og godslige hesten som Emil var så glad i.
Alfred er og blir godheten selv. Som gårdsgutten, så er også lillebroren til Lukas en skikkelig go’ing! Vi har vært på tur igjen, og det var så morsomt å se de to sprellende hundene i skogen. Alfred er nok et hakk kjappere enn Lukas, og ertet ham skikkelig med en pinne som plutselig ble den viktigste tingen i hele verden.
Alfred og Lukas venter spent på at Sondre skal kaste pinne
Jeg får mer og mer lyst på enda en hund. Kanskje jeg skulle lånt Alfred en stund for å prøve hvordan det er å ha to? Men jeg mistenker egentlig at Karin (akkurat som jeg) ikke er veldig innstilt på å være borte fra gullet mer enn høyst nødvendig. Det er en ganske søt og deilig følelse å være tilnærmet forelsket hele tiden, selv om det er i en hund 🙂
Hvem vinner pinnekampen?
Takk for turen, Jon, Karin og Alfred! Vi sees snart igjen, håper jeg.
Ikke en gang 16 minusgrader kunne sette en stopper for søndagsturen vår. Lukas, Sondre og jeg fant frem varme vinterklær og tok en tur til Stavsjøen. Det er litt trist å se solnedgangen allerede i to-tida, men det var veldig fint både i skogen og på sjøen. Da isen ga fra seg et par kraftige drønn fant vi ut at det var best å komme seg på land igjen. Pyser, alle tre…
Lukas og Sondre på isenGodt kledd for en iskald skogstur
Lukas har funnet ut at det er veldig kjekt å sitte foran når vi kjører bil. Han burde absolutt ikke få lov til det i det hele tatt, men det ble et lite unntak på vei hjem fra turen i dag…
Tobias og Lukas måtte prøve isen på Stavsjøen da vi var på tur. Jeg er alltid skeptisk til is på tjern og vann, men med den kulden vi har og har hatt en stund så er det vel trygt nok. Det var mange skøyteløpere og familier med unger på kjelker og akebrett utpå også, så da er det vel bare jeg som får skumle bilder i hodet… Jeg tror Lukas syntes det var litt rart, i alle fall var det fryktelig glatt.
Lukas sjekker isen sammen med Tobias
Vi gikk også denne gangen forbi bergmonsteret, men nå plukket guttene med seg istappene, og jeg tror ikke Lukas syntes det var noe skummelt monster lenger.
Enda en tur til boka. Og enda en tur Sondre ble med oss på. Det var fint å gå til enden av Stavsjøen, med oppkjørt tursti og godt tråkka der det ikke var oppkjørt. Det mest spennende for Lukas var antagelig bergnabben med istapper på – det var et skikkelig skummelt bergmonster som han skulle ta! Men det varte ikke så lenge, hopp og sprett i snøen var mye morsommere. Så da gjorde han for det meste det.
Lukas og Sondre på vei til turboka ved Stavsjøen
Dette er løypa vår – markøren står på Abrahallen
Nå står lørdagsshopping for tur. Jeg venter spent på muligheten til å starte på oppussing av badet – tro om det skjer noe i dag? Vi ønsker alle god helg!
Jeg tror Lukas husker snøen som falt i fjor. I alle fall virker det som han er (genetisk sett) vinterhund, ettersom han er født i desember (og en meget kald sådan) og første halvdel av livet opplevde bare snø og kulde. Han elsker snøen som har kommet nå. Han hopper og spretter som en gærning, borer snuten langt inn i snøfonner, graver som en gal og løper som en tulling. Så snart vi har kommet inn fra tur går han mot vinduet og vil ut igjen. OG: han har begynt å prate! Han gauler når han vil ut. Til meg, da – ikke de andre i familien, liksom. Han vet at mamma virker. Nå skal vi snart ut igjen, på enda en vasse i djupsnø-tur med hodelykt og gjennom skogen, favoritten over alle.
Det finnes ikke noe morsommere enn å base i snøen!
Den dagen det var desidert finest i skogen hadde vi ikke kamera, bare mobil...
Gretes værfakta:
I 2010 har det vært snøfritt i juni, juli, august og september. Det betyr at 2/3 av årets måneder har kommet med snø i større eller mindre mengder (forutsatt at det kommer eller ligger snø i desember, og det vil jeg på en måte anta). Og det igjen betyr at vi ikke lenger kan snakke om sommerhalvåret, men bare sommertredelen av året. Og vinterhalvåret har blitt til vinter-to-tredelene. Hvis noen ønsker å bestride disse fakta, kan jeg stille med fotografisk bevis for snøfallene, med og uten hund.
Sondre og Olav ble med oss på tur i kveld, en herlig runde til enden av Stavsjøen. Jeg krysser alt jeg har for at det skal gå an enda noen dager, at snøen venter med å komme!
Lukas med refleksvesten sin – lykkelig på turOlav finner frem boka ved enden av sjøenSondre skriver navnet sitt i turboka
Eller; trening gir resultater. I dag hadde jeg egentlig planlagt volleyballtrening, men ettersom gutteavdelingen i heimen okkuperte bilen på shopping ble det trening i marka i stedet. Sammen Lukas, selvsagt. Og han er ikke noe dårlig selskap på en litt lang tur. Det er ikke så verst trening det heller – halvannen time i brukbart tempo må da telle for noe?
Men vi må trene mer på å få til å ta bilde av oss selv. Eventuelt kan jeg trene opp hunden til å ta bilder, så kan vi ta dem annenhver gang.
En rast ved Stavsjøen med godbit til Lukas
Fryktelig blåstrig vær, men god temperatur og oppholds for en gangs skyld. Og vi rakk akkurat hjem før det ble for mørkt. Etter at jeg også har fullført flytting til nytt kontor på jobb kjenner jeg at det klarer seg med fysisk aktivitet for i dag.
