Korttidshukommelsestap

Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.

Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.

Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!