Dunafjellet

I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
pil-til-dunafjelletTuren startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
start-dunafjelletDet ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
bestemor-klatrer-dunafjelletDet var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
ikke-den-men-denHvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
tre-dunafjelletLitt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
dunafjellet-skiltEt usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
meg-og-lukas-dunafjelletLukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
siste-nedstigningHer er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
takk-for-turenOg så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
dunafjelletHer vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
kart-dunafjelletOg regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!

Save