Lukas er enda litt mer blanding enn vi har oppdaget tidligere. Det ser ut til at han er litt sau også. I alle fall spiser han gress med liv og lyst! Hittil har han stort sett lett etter de gamle snøflekkene ute – i alle fall for å skvette på – men nå er det stort sett like stas med gress og bar bakke. Og det tørre gammelgresset på plena er kjempegodt.
Lukas på beite?
Jeg ser på alle bildene som blir tatt nå om dagen at ting er i endring. Alt det blå-hvte erstattes av grå-brune fargetoner (og hunden kommer nesten bort på bildene). Som jeg ser frem til de sterkere fagene, ikke minst grønt! Det er en herlig tid fremover.
For noen år siden fikk vi et ekstra barn – et fadderbarn gjennom Plan Norge. Han heter Osama og bor i Sudan i Afrika sammen med mamma, pappa og fem søstre. Han er blitt omtrent seks år nå – fødselsdatoen vi har fått er bare omtrentelig. Hittil har vi ikke hatt så mye kontakt med ham direkte. Vi får årlig tilsendt nye bilder, og vi har også fått en tegning som han har laget til oss. Jeg har planer om å fortelle ham litt om Norge og om familien vår etter hvert. Nå som han begynner å bli stor gutt er det sikkert litt morsommere å høre om enn da han var bitteliten og antagelig ikke forsto så mye av det.
Osama, fadderbarnet vårt i Afrika
Drømmen er å få vite at det går godt med Osama og familien hans. Så langt vet vi at de har fått gode vannforhold og at det er både helsestasjon og skole der han bor. Allikevel er det en verden ganske fjernt fra vår og vanskelig å forestille seg hvordan hverdagslivet hans er. Kanskje vi en vakker dag får muligheten til å reise på besøk? Arbeidet som gjøres med slik fjernadopsjon er viktig, og det koster virkelig veldig lite for oss som har alt vi trenger og vel så det.
Lukas går på kurs, og tirsdag er skoledagen. Selv om været er praktfullt om dagene, så blir det kjølig om kvelden. På kurset blir det mye stillesitting, så vi må kle godt på oss. Heldigvis våres det jo mer for hver uke nå, så det er riktig trivelig med en sånn utekveld med hele familien engasjert i opplæring av både oss selv og hunden.
Det er i alle fall en lærenem liten kursdeltaker vi har med oss. Egentlig tror jeg han kan alt, det er bare jeg som er klønete når jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre. Hittil har Lukas lært seg å sitte, ligge og (nesten) stå på kommando. Vi jobber med innkalling og fot (på plass) for tiden. Lommene er fulle av godbiter, det er utrolig hva en sånn bitteliten knort kan lokke en hund til å utføre av kunster. Eller en leke, for den del – vi bruker kongen til en del ting. Og så er vi kjempespent på om vi kommer helt i mål til det blir eksamen i mai.
Lukas sitter pent på plass (vi glemte kongen på hytta, så dette ble en improvisert leke som erstatning)
Dette blir et litt langt innlegg for å ta igjen det forsømte. For å oppsummere siste del av påskeferien og for å hylle den herlige våren som endelig er her.
Leirfivel i eggeglass på hytta i påska
Den siste dagen i mars fant jeg min første hestehov – eller leirfivel – for året. Det er sikkert noen som har plukket dem tidligere, men så kaldt som det har vært i vinter er det ikke sikkert det var så mange av dem før dette. Jeg synes det er så løfterikt med disse små gule knoppene – det blir vår i år også!
Bak hytta har det lagt seg mye is i vinter igjen. I tillegg har det kommet en del snø (og takras) som isolerer isen nok til at den blir liggende en god stund. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – snøen ga meg mulighet til å rekke opp og male ferdig rundt vinduene. Det er nemlig så ulendt der at jeg ikke har greid å sette opp en stige for å gjøre den jobben ferdig tidligere.
Mye snø etter takras og mye is under snøen
Lukas fikk etter hvert lov å løpe fritt omkring, og det syntes han var herlig. Det var så mye å se på, lukte på og smake på at han hadde ikke ro på seg i det hele tatt den første dagen i frihet. Han ble tilsvarende utslitt, og orket ikke å røre seg før langt utpå formiddagen neste dag.
Lukas strikoser seg i påskesola
Herfra og resten av påska var været aldeles praktfullt. Derfor var det klart at det ble festivaltilløp i fjæra med bål, god drikke, kurv med godsaker og kjempestemning.
Stor festivalstemning i fjæresteinene
Jeg fikk skikkelig blod på tann med både rydding og raskbrenning. Vi fikk røsket ut mesteparten av røttene i skråninga og det brant i flere dager. Jeg kom i gang med å lempe stein for å legge opp en steinkant som avslutning på skrenten også.
Ganske tungt å flytte de store steinene oppover skråninga
Det var et utrolig slit å få steiner oppover, men det var verdt hvert eneste prust og pes – det blir så fint! Enda er det mye igjen, men arbeid som gir så bra resultat er nesten bare lystbetont.
Starten på steinmur nedenfor hytta
Når vi er ferdige skal skråningen fylles med masse og jord, deretter skal det gro igjen og bli like grønt og fint som alt annet rundt. Nedenfor steinmuren får vi en fin samlingsplass for bål og kos, og neste store prosjekt blir å rydde strand. Det blir med andre ord litt å holde på med utover våren og sommeren!
Ja, for i dag vant vi endelig over erkefienden! Nah, vi er ikke fiender på orntli’ da. Det er bare det at vi aldri har slått dem før. Tre sesonger har vi møtt dem, hjemmekamper og bortekamper. Og vi har tapt hver gang, gjerne 2-3 – mest mulig spill og minst mulig uttelling for vår del. Men i dag var selve dagen. Marginene var på vår side og det var vi som halte i land poengene med 3-2-seier. For spesielt interesserte; settsifrene var 25-20, 19-25, 25-27, 25-11, 15-9. Åååå, det er herlig å være en del av et sånt lag. Juhuuu!!
Kolla og Øyvind på volleyballkamp
Det “skumle” er at vi ligger godt an på tabellen og risikerer opprykk til førstedivisjon. Det er vel ikke sikkert det blir like mye jubel og stas å spille der. Men fortsatt er det tre kamper igjen og en del poeng å fordele, så vi får stå på. Artig er det i alle fall, det er bra sikkert!
En kjapp oppdatering: Etter innbrudd av hackere har det vært dødt her siden 1. april (morsom dato?) og en stor jobb i kulissene for å berge data og epost på domenene våre. Det nærmer seg business as usual på server og nettsider. Fortsatt mye rydding som gjenstår, men hold ut – det blir, det blir 🙂
Det er vidunderlig å ha ferie. Snøen smelter bort mer for hver dag, nå er det nesten snøfritt på stien ned til fjæresteinene. I dag ble det en siste bytur før vi virkelig synker sammen i feriemodus. Guttene ble parkert i Oasen sammen femmenning Peder, så Olav og jeg fikk god tid til å besøke polet og diverse butikker.
Som Tobias sa da han var bitteliten: No e’ vi rein og pein.
Jeg tok ned julegardinene fra kjøkkennvinduet i dag (!) og har nå kjøpt utstyr til å sy liftgardiner til vinduene på kjøkkenet og badet. Jeg er spent på om jeg får det til, det får komme en oppdatering om det etter hvert. I går malte jeg tørkesprekker i panelet på badet, og det ble så bra atte. Jeg har et lite håp om å få malt over alt i løpet av påsken – det er jo ganske fort gjort når det ikke er hele veggen som skal til pers. Olav har begynt på noe snekring på hemsen. Der skal vi ha opp en minivegg helt inne i skråen mellom tak og gulv, sånn at det blir mulig å komme til med støvsuger eller vaskekost. “Veggen” blir bare 12-15 cm høy, men det vil nok gjøre susen. All vinduskledning er også omsider ferdig på hemsen, så der har jeg også et maleprosjekt. Og så er det rekkverket der oppe som mangler, selvsagt. Det blir neppe gjort noe med nå, men planlegging er morsomt det også. jeg tegner og tenker – ikke minst på veranda- og uthusplanene.
Vaskemaskinen har tuslet og gått i dag også, det er en fryd når ting virker! Nå er både unger og klær vasket, gitt! Ny forsyning med tulipaner er i hus, vinhylla er ikke like skrikende tom lenger og snart blir det taco til kvelds. Bare kosen igjen 🙂
I fjor sluttet Ixusen min plutsellig å virke. Det var kjempekjipt, ettersom jeg mener selv at jeg var helt uforskyldt i hele greia og endte med å måtte betale over to tusen for reparasjonen. For fire år siden streiket det ene objektivet til speilreflekskameraet mitt, det ble ikke reparert, jeg kjøpte en bedre linse i stedet. Og i forrige uke takket plutselig den for seg. Helt uten forvarsel eller noen åpenbar årsak. Dette objektivet (Sigma 18-125) skal jeg i det minste få sjekket for mulig reparasjon. Jeg plukket dermed med meg telelinsa på speilrefleksen før påsketuren, og tenkte å klare meg med den og Ixusen.
Gjett om jeg ble lang i maska da jeg skulle bruke EOSen og det ikke var mulig å få liv i den i det hele tatt. Første tanke var selvsagt flatt batteri. Og hadde det enda vært så enkelt. Lading og bytte gjorde absolutt ikke noen forskjell. Kameraet er fullstendig dødt. Ingen reaksjon på noe som helst; motor, display – ingenting. Hovedsikringen har nok gått, sier pappa. Ja, ikke vet jeg. Det er så fullstendig livløst at jeg i alle fall må innom en eller annen ekspert etter ferien. Jeg har jo ikke gjort noe spesielt eller utsatt kameraet for unormale påkjenninger. Kjedelige greier. KJEMPEKJIPT!
PS – det holdt på å toppe seg da Ixus-batteriet var tomt for strøm og jeg oppdaget at jeg hadde tatt med feil adapter til laderen (den har USA-plugg). Heldigvis har pappa samme batterilader til sitt kamera, så jeg får i det minste tatt bilder på et vis…
Lukas har hatt lillesøster Kaisa på besøk i dag. Jeg tror han har dårlig kondis, i alle fall var Kaisa fryktelig sprek, og Lukas hadde sitt fulle hyre med å holde tritt med henne over stokk og stein, ute og inne. Småsøstre kan tydeligvis være travle også i hundeverdenen.
Lukas og Kaisa
De kjempet nok om makta en stund, og vant hver sin gang. Men de roet seg innimellom også, og lekte ganske fredelig en stund. Lukas ble snytt for den luren han vanligvis tar på tidlig-ettermiddagen, og har ligget som et slakt på gulvet etter besøket. Det var trivelig å se igjen Kaisa og eierne hennes, som har hytte ikke så langt fra oss. Begge hundene ville veldig gjerne ha godbit, og var mer enn villige til å sitte pent.
Lukas synes nok selv han er en kjekkas. Utrolig stilig han der staselige hunden han treffer i speildørene i gangen. Noen ganger stopper han opp og poserer, vrir litt på seg for å se fra ulike vinkler. “Nei og nei, så fin du er!” tror jeg han tenker.
Han vokser kjempefort, spiser som en hest (eller i alle fall som en stor hund) og ser ut til å stortrives i sin hundeverden sammen med oss. Det er ikke helt uten grunn at han også får slengnavnet tjukkas innimellom. Alle smutthull mellom trapper, sofaer og stolbein som han tidligere kunne smette gjennom har på merkelig vis blitt for trange. Det oppdager han ofte på en ganske brutal måte – full fres mot målet eller på rømmen med ett eller annet trofé (for eksempel en vott eller ei vedski) og så pang – der sitter han gjerne helt fast! Han er ganske mye større enn to av søsknene sine i alle fall – den siste har vi ikke noen oppdateringer om.
Olav sier han er en slags blandingshund. Litt bever – han elsker å gnage på ved og annet treverk. Litt fuglehund – å jage duer i byen var kjempestas. Litt katt – fisk er omtrent det beste han vet; i tillegg venter jeg bare på at han skal begynne å male når han er på sitt mest kosete. Han leker dessuten som en kattunge. jakter og hopper og spretter. Og så er han nok noen prosent gremlin (eller en Mogwai når han er bare søt) – utseende og lyder når han er det motsatte av kosete minner veldig om de små monstrene.
Kanskje vi må følge disse rådene:
“one must not let the Mogwai near bright light, especially sunlight, which can kill the Mogwai, one must not get water on the Mogwai and, most importantly, one must never feed it after midnight”.
