Teknisk, takk

For noen år siden jobbet jeg med informasjon; fotografering, grafisk arbeid, layout, tegninger, produksjon av trykksaker og web. På den tiden syntes jeg det var utfordrende, interessant og morsomt. Så kom en større omorganisering, og jeg flyttet gradvis over til mer tekniske oppgaver. Først syns jeg det var litt trist å ikke jobbe med bildene, rapportene og plakatene, jeg vurderte seriøst å finne en annen jobb bare for å kunne fortsette med denne typen arbeid. Men ganske snart fant jeg de nye oppgavene enda mer utfordrende, morsomme og interessante, for ikke å snakke om den kompetansen jeg tilegnet meg. Hvis du spør meg i dag vil jeg ikke bytte tilbake for alt i verden.

Dette slo meg med overraskende styrke her om dagen. Ettersom deadlines for produksjoner til Utopia forlengst er her, så er det også naturligvis en del siste øyeblikk-stoff som dukker opp. Og i et øyeblikks overmot tok jeg på meg jobben med å fullføre en produksjon. Mest for å spare den allerede overarbeidede designeren, men også fordi jeg trodde jeg kunne dette. Men den øyeblikkelige oppdagelsen jeg gjorde var at dette er arbeid man må gjøre konstant. Selvsagt har en del software forandret seg, men det var fortsatt mulig å kjenne igjen menyer og sånt. Men mine ferdigheter stoppet øyensynlig opp i det øyeblikket jeg sluttet å gjøre sånt. Og jeg skjønte veldig fort at jeg var ubrukelig i dette prosjektet. Jeg antar at en ukes intens konsentrasjon og en drøss med spørsmål til andre ville fått meg i mål, men det var faktisk bedre å bare si nei, og overlate det til proffene.

Konklusjonen er at jeg elsker jobben min akkurat sånn som den er. Det er helt utelukket å gå tilbake til å jobbe administrativt eller grafisk igjen. Jeg er en geek-wannabe i en honningkrukke.

Takk

Det enkle ordet takk burde være noe av det letteste å ytre. Jeg tror vi alle har et hav av små ting å takke for i løpet av en dag. Vi ser antagelig de store tingene og det virker som vi vet når vi virkelig må uttrykke taknemlighet. Men hadde det ikke vært fint å takke din likemann i blant bare for å gjøre det åpenbare, for å gjøre akkurat det som er forventet en gang i blant? Eller få et klapp på skulderen for å gjøre vanlige oppgaver, selv om det er dine daglige plikter?

I dag fikk jeg noen fine tilbakemeldinger, trass i at jeg ikke følte at jeg gjorde noe ekstra. Det var bare en av disse gode flyt-dagene. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt; tvert i mot – jeg gjorde nesten alt annet enn det som var på todo-listen.  Et høydepunkt var å få en flaske vin fra en kollega. Helt uventet, men en fin anerkjennelse for å hjelpe ham med noen ting på en privat PC. En annen kollega hadde med seg en utrolig god kake på jobb, jeg håper han hørte mine komplimenter for den. Tusen takk for at du delte den med oss! I tillegg til disse, enda andre kollegaer slengte ut et takk, godt jobba, bra gjort for bare de vanlige tingene. Og det føltes godt. Disse dagene fyller tanken min. Disse dagene gjør at jeg liker jobben min og setter pris på kollegaer!

Jeg må jobbe med min egen takk-frekvens. Jeg skylder en del av dere mye. Noen av dere vet at jeg mener å takke, hver dag. Dere gjør det verdt innsatsen!

Dumhet

Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?

Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.

Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.

Ut å spise?

Forrige uke laget jeg en kjempediskusjon om et språktema. Jeg har en følelse for språket mitt, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg er heller ikke kjent med nøyaktige regler for enhver bruk av ord eller uttrykk. Diskusjonen dreide seg om bruken av konjunksjonen og eller infinitivsmerket å. Ville du si “ut å spise” eller “ut og spise” hvis uttrykket var isolert og kun det? Uten å implisere andre ord for å gi uttrykket en spesiell mening som “Skal vi gå ut for å spise” eller “Skal vi gå ut og spise”. Jeg endte med å vedde på at jeg hadde rett.

Responsen på spørsmål om dette til alle kollegaer var overveldende. Det pågikk en hel dag på jobb og skapte høylytte diskusjoner i gangene, såvel som i lunsjen. Jeg vet hva jeg mener er den riktige bruken, selv om jeg kan se noen grensetilfeller når den korte, ufullstendige setningen spesifiseres litt mer. Jeg er allikevel fornøyd med den surveyen jeg sendte ut som endte med 28-16 stemmer i min favør. Motstanderne har tydeligvis ingen intensjon om å gi seg. Så for fredens (og fortsatt vennskaps) skyld betalte jeg det beløpet jeg veddet. Jeg syns det var en liten sum å betale for den moralske seieren. Kanskje jeg kan gå ut å spise for å feire 🙂