… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Årets strikkehappening fant sted i Stavanger sist helg. På sedvanlig impulsivt vis bestilte jeg tur og reiste forventningsfull til byen jeg har besøkt alt for sjelden.
Mange av de gode, gode jentene som jeg etter hvert har blitt kjent med var allerede på plass. Og så ble jeg kjent med en del flere – noen har jeg sett på nett, hørt om eller til og med snakket med, mens andre var helt ukjente til vi hadde vært sammen noen minutter. Sånn er det nemlig, veldig lett å matche med disse likesinnede.
Neida. Jeg har ikke slutta å strikke, på ingen måte. Det har bare vært lite tid til overs for sånt en stund. Og jeg har fortsatt i sommer-stil med småstrikk – altså lappeteppelapper. Etter at jeg fullførte det første Vivid-teppet så passet det utmerket å starte på ett til, tenkte jeg.
Teppe #2 strikkes med litt større pinner (3,5) så lappene blir litt større denne gangen. Det går fortsatt mest i Finull, slenger med en og annen rest i Ask og Kauni også. Denne gangen er fargespillet mer mot grønt, med petrol, turkis og blågrønt innimellom.
Etter hvert innser jeg at garnlageret faktisk reduseres, og det er aldeles supert – opprydding har lenge vært påkrevd. Usikker på hvor stort teppe jeg skal lage. Og om jeg etterpå skal lage enda ett. Jeg har jo en del garnrester i andre fargetoner også – lilla’ish og rødt’ish for eksempel.
Og så håper jeg etter hvert å få gitt bort noe i gaver til noen som skjønner hvor mye arbeid et sånt teppe krever, og som liker å tulle seg inn i et godt pledd i den kalde årstiden.
Oppdateringer om teppet kommer på Ravelry.
Per Spook-genseren hadde jo alle – også jeg. Jeg strikket den i bondeblått og hvitt det året oppskriften ble utgitt (1981), og brukte den masse! Hva som egentlig ble skjebnen til den genseren husker jeg faktisk ikke. Men jeg har en liten mistanke om at den kan ha blitt offer for ungdommelig vaskemaskin-overmot og krympet til gryteklutstørrelse …
I år fyller Per Spook 80 år – gratulerer med jubileum! – og i viraken med feiring blir naturlig nok også denne svært populære genseren trukket frem igjen. Jeg synes dette er superkoselig strikking, og er igrunnen spent på om jeg vil synes det er like stas å bruke denne, trettiåtte kilo år etter den forrige.
Jeg har strikket i finull (overrasket?) og årets utgave er litt mindre kompakt enn den fra åttitallet. For å få fornuftig strikkefasthet har jeg også gått opp i pinnestørrelse, i tillegg til at jeg har justert masketallet litt likevel. Livmålet er heller ikke hva det en gang var … *sukk*!
Jeg har fått skikkelig vottedilla, nå er det bare å innse det. Selbuvotter av Anne Bårdsgård er en skikkelig skatt for inspirasjon og muligheter til å koble sammen gamle og nye mønstre. Siste par ut er Hilmar Kulsets votter, der jeg beholdt både rosa og grepet, men bytta mønster på tommel og strikket en enkel ribbemansjett.
Jeg ble faktisk ganske fornøyd, vottene har fin passform og jeg har fått brukt enda en dose restegarn. De flotte votteblokkerne gjorde også nytte for seg – syns liksom de måtte frem til så staselige tynnvotta.
Her er link til Ravelry
Jeg sa jeg skulle slutte å strikke votter, men det viste seg å være løgn. Jeg har igrunnen fortsatt vottedilla, samtidig med et forsett om å bruke opp smårester av lagergarn.
Så dermed ble det enda et par. Disse er en negativ variant av vottene som forsvant, som jeg liker veldig godt passformen på. Og tro det eller ei; de er allerede tatt i bruk, for nå er det kaldt!
Før påske ble jeg fristet av Hanne til å være med på samstrikk/påskemysterium av et par votter. Fordi jeg fortsatt har nokså mye lagergarn og fordi votter er fin mellomstrikk, så heiv jeg meg på.
Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da jeg oppdaget at vottene hadde religiøse symboler i oppskriften, jeg valgte å strikke alternativet uten disse. Det er også et slags kors i selve rosa og oppskriftsmakeren har kalt dem “Korsrose” etter publisering. Jaja, jeg har hvertfall fullført et par brukbare votter, for oppskrifta var okei selv om jeg ikke ble veldig begeistret for mønsteret.
Neste votteprosjekt får bli fra Selbuvotteboka til Anne Bårdsgård, der er jeg mer hjemme.
Nå skal det sannelig bli fart og moro på den gamle rokken som jeg har arvet – den har stått på Utsikten siden forrige eier, og er både velbrukt og noe sliten. Men fin, det er den. Og etter litt småreparasjoner skal den komme i gang etter omtrent 40 års stillstand.
Jeg har en veldig søt nabo med en nydelig samojed, og de forsyner meg med den deiligste ull. Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å spinne.
Kardene skal få kjørt seg de også; disse har Bestemor rosemalt. Ny rapport kommer når jeg har testa teknikken.
Ikke spesielt grove, men Grove er navnet på mønsteret til disse flotte vottene. Morsom strikk, og kjekke saker til gavekassen.
Jeg hadde en del restegarn etter den gule kosegenseren min, og ettersom jeg fortsatt digger fargen måtte jeg finne noe å bruke det til. Denne gangen falt valget på et stort skjerf, gult med hvitt mariusmønster. Superdeilig!
Jeg har strikket rundt, med 108 masker. Det ble ganske mye ensfarget og litt kjedelig strikking, men du verden for et herlig resultat!
Nå skal jeg slutte å strikke sjal og skjerf en stund, tror jeg. Men det knallgrønne vakkergarnet nærmest skrek om å bli til noe pent og nyttig, så Laurelie ble et passe prosjekt. Sammen med hvit finull ble det et nydelig sjal, både stort, tjukt, varmt og veldig anvendelig.
Nok en gang har jeg brukt Gry Hege-garn, tidligere har litt av dette pelsullgarnet blitt striper i Ravello, og jeg er svært så fornøyd med å ha funnet gode prosjekter til godt garn.
