Tag: kiropraktor

Årskavalkaden 2010

Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:

Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Lukas og Tobias ser utover sjøen i godværet Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa,  og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.

Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!

Fysakken

Det er det mange kaller fysioterapeuten. Fysakken min begynte veldig forsiktig med behandling av albuen min. Etter hvert ble han tøffere – “du tåle mer no sjø” sa han. Og det hadde han sikkert rett i. Ettersom jeg var syk i forrige uke har det nå gått fjorten dager siden siste behandling. Og det skal jeg love at jeg merket! Armen har vært vond og uggen de siste dagene, så jeg håpet egentlig han ville ta ting litt smooth sånn i den nye starten. Der tok jeg feil, gitt.

Nå har han oppdaget at jeg er ganske så stiv i skulder og nakke i tillegg til smertene i armen, så jeg må tåle nokså røff behandling på flere områder enn akkurat rundt albuen. Jeg har sverget inderlig overfor meg selv at jeg aldri mer skal til kiropraktor, men jammen begynner fysakken å yppe i de baner han også. Jeg mister nesten pusten jeg. Men han knaser ikke bein da, det får komme på plussiden. Og han mener fortsatt at jeg kommer til å bli bra – om noen uker.

Ikke noe venstrehåndsarbeid

Jeg skjønner fortsatt ikke hva det er jeg gjør som resulterer i en så inni hampen vond arm. Fortsatt den venstre. Og jeg er fortsatt høyrehendt. Jeg merker selvfølgelig ekstra godt at den venstre faktisk er vesentlig i det daglige når den er vond. Men jeg er jo ikke avhengig av den verken for finmotoriske eller muskelkrevende operasjoner. Men at den bare henger med som et slags appendiks er ikke tilfelle. Jeg føler fortsatt at jeg vil bli kvitt den, som i “gnage den av” når den er sånn. Mulig det bare ville føre til andre problemer, da…

Det hadde vært kjekt med et kikkhull inn i albuen

I dag måtte jeg altså ta turen til lege igjen. Jeg måtte på nytt forklare at det eneste som hjelper er å gjøre ingenting. Og det er ikke noe som skjer av seg selv verken hjemme eller på jobb. Å gjøre ingenting krever mye konsentrasjon, kan jeg opplyse om.

Jeg har i alle fall nå fått henvisning til operasjon – tro om det vil hjelpe?

Tennisalbue (lateral epicondylitt)

Smerter på utsiden av albuen skyldes gjentatte belastninger i albuen. Smertene skyldes ikke betennelse, men små rifter og arrvev i senefestet på det ytre albueutspringet. Diagnosen stilles ved vanlig undersøkelse og eventuelt MR bilder for å sikre diagnosen.

Behandlingen er i første omgang hvile, tøyninger, og endring av aktivitet. Kortisoninjeksjon som må settes rundt – og ikke i – senen blir også forsøkt.. Dersom plagene ikke gir seg, er operasjon aktuelt.

Tennisalbue: Operasjonen

Operasjonen gjøres i narkose. Det legges et snitt på utsiden av albuen. Senefestet lokaliseres og arrvev fjernes. Ved operasjon bedres plagene i ca 80 % av tilfellene, men bare 50-60 % blir helt kvitt plagene.

Jeg kan ikke annet enn å sette min lit til ekspertene og håpe at det finnes en løsning for meg også. Jeg har fått kortisonbehandling(er) over en lang periode. Jeg har gjort øvelser, og jeg har vært hos kiropraktor gjentatte ganger. Etter nesten tre måneder på hel og delvis sykmelding var jeg ganske bra i mer enn to måneder. Men sakte har det kommet snikende igjen. Siden påske (omtrent) har det ikke vært til å overse, og de siste par ukene er det såpass vondt at jeg både mister nattesøvn og får trøbbel med bevegelser og gjøremål.

Enn så lenge er jeg sykmeldt 60% med tilleggsordre om å gjøre sykmeldingen gjeldende også hjemme. Jeg skal ikke gjøre det samme mer enn to dager etter hverandre. Kanskje jeg da kan finne ut mer om årsaken?  Så får jeg vel se da – om jeg greier meg med bare høyrehåndsarbeid en stund fremover.

Hjemme med syk mann

Det er visst ikke noe som heter det, i alle fall er det ikke i utgangspunktet lønnet fravær å ta hånd om sin syke partner. Men jeg klarer å bruke noen opptjente fleksitimer for å hjelpe Olav litt jeg. I dag ble han nemlig operert i skulderen sin – omsider – etter mange måneder med smerter, sykmeldinger, medisiner, kiropraktorbehandling og massevis av dårlig samvittighet for ting som skulle vært gjort som han ikke har greid.  Da det etter omtrent et halvår omsider ble tatt bilder av skulderen, så var diagnosen raskt klar; impingement syndrom var det fine navnet. I tillegg hadde Olav en supraspinatusruptur som viste seg under operasjonen å være overflatisk og derfor vil gro nå som resten er fikset.

Skulderleddet inneholder mye…

Etter operasjonen var beskjeden fra legen at det hele hadde vært ukomplisert, og dermed har vi store forhåpninger til at det skal bli helt bra. Gjett om vi ser frem til det alle sammen – ikke minst pasienten.

Olav var nokså omtåket en stund, men omsorgsperioden min slutter nok allerede i dag.

Beinknuser

Jeg har nå min egen kiropraktor. Han er siste tilskudd på listen som består av en doktor, en tannlege, en snekker og en elektriker. De siste to er Olav, da.

Kiropraktoren sier han kan fikse armen min, og så lenge ingenting annet ser ut til å virke lar jeg ham prøve. Jeg er ekstremt skeptisk til denne behandlingen må jeg innrømme. Det er vel derfor jeg aldri har vært hos en kiropraktor tidligere. Men alle rykter om knasende lyder og manipulasjon av ledd er helt sanne. Til tross for det faktum at armen og albuen verker, insisterte han på å trekke  og trykke alt fra fingrene, oppover armen, via nakken og et stykke nedover ryggen. Lyden og følelsen er skremmende!

Jeg kan jo ikke gi opp etter bare én time. Jeg skal tilbake om ti dager, etter ferien. Og jeg må vel stålsette meg for enda en “slapp av, jeg skal bare løse opp dette leddet litt” og den ugne følelsen…

For å ha sagt det; armen er kanskje bittelitt bedre nå i kveld. Jeg kan forvente økte smerter i morgen, men forhåpentligvis ikke verre enn før.