Tag: lukas

Stakkars, neglisjerte hund

Det er nesten litt synd på Lukas nå om dagen. Jeg tror han synes litt synd på seg selv i alle fall. Det blir ikke like ofte og like lange turer hver dag mens vi forbereder hussalg, og han bruker sitt vanlige språk for å uttrykke misnøye. Heldigvis er det sjelden han bjeffer, og masingen hans er nokså beskjeden. Mest av alt stirrer han. Helst på meg. Og så prater han – ikke klynking, ikke knurring, men en slags mellomting. Egentlig er han litt søt der han sitter og sier at han vil ha igjen liggeplassen sin, puta på gulvet, kroken på soverommet, tid ute i skogen og følelsen av å være go’-sliten til kvelds. Jeg forstår ham så godt. Snart, lille venn, snart skal vi gå lange turer hver dag igjen!

Litt synd på meg, faktisk!

Lukas på visning

Lukas synes antagelig denne husryddegreia er noe stort tull. Ikke bare flyttet vi på alle koseplassene hans, det ble rar lyd i huset også. Når han slipper fra seg en væff, så må han se seg rundt en ekstra gang for å skjønne at han selv har laget lyden. Noen epler var omtrent det eneste å se på loftet – de var ikke engang spennende å lukte på.

Si meg – er det ikke noe snadder å få her lenger...?

Velkommen hjem

Hvis du kommer på besøk til oss så kan du risikere en varm velkomst. Vi prøver jo å holde hunden noenlunde veloppdragen, så han får ikke løpe til døra når det ringer på.  Men så er det desto kjekkere når det kommer kjentfolk. Og ikke minst når for eksempel pappa kommer hjem fra jobb. Dette er en typisk Lukas-velkomst:

Ikke rart at jeg gleder meg til dette hver dag, vel? Jeg ønsker alle en fin uke – tenk nå har vi begynt på nummer 10 for i år!

Våren som forsvant

Den ble kort, denne våren. Fredag var det reneste snøstormen her (det hadde i alle fall kvalifisert grundig til en amerikansk film-snøstorm) og plutselig var alt hvitt igjen. Og jeg som trodde Lukas var vilt begeistret for vår og gress og alle go’duftene – han er enda mer ellevill etter nysnø. Så det var ingen sure miner på skogstur i går, bare jubel og hurrahopp!

Juhu – nysnø!

Huspakkingen går sin skjeve gang. Ikke så voldsomt ennå, men litt bortkjøring av ting vi kan unnvære noen uker. Vi er heldige som har plass til mellomlagring i en av våre fremtidige garasjer. Og ennå er det jo ikke helt alvor… God søndag!

Første vårdag-tur

Den første dagen i mars var ikke lite løfterik. Temperaturen nærmet seg 10 plussgrader og sola tittet frem innimellom. Ikke at jeg fikk med meg så mye av det fine været, for det var jo arbeidsdag. Men en god ettermiddagstur med Lukas ble det tid til før mørket falt på. Utrolig godt å se hvor mye snø som er borte, det var til og med fritt for snø på tømmerstokkene langs veien. Der tok vi en liten rast, og som vanlig ble det usedvanlig bra selvportrett av oss to:

En rast på tømmerstokkhaugen – Lukas leter som vanlig etter godbitene

Lett å underholde – og litt blauthjerta

Lyst å se en gripende film? Jeg ramler stadig innom filmer med hunder i. (Rart, ikke sant?) Her om kvelden så jeg filmen Hachiko: A Dog’s Story. Det var en rørende god historie, som ikke blir dårligere av at historien er sann. Det er noe herlig gjenkjennende i alle historier om vennskap og lojalitet mellom hund og eier. De dukker stadig opp, disse filmene. Jeg griner selvsagt like mye hver gang. Så tar jeg med meg Lukas på tur etterpå. Da er det igrunnen greit om det regner og vi ikke treffer noen andre før jeg har snufset meg ferdig.

Hachi som liten valp – han blir en skikkelig stor og fin akita i filmen

En annen er Marley & Me,  som er en mer ordinær hunden min-historie, men veldig hjertevarm. Den er også basert på en sann historie. Red handler egentlig veldig lite om hunden (selv om den på en måte har hovedrollen). Den er en brukbar thriller – jeg begynte å se den fordi det var en hund der, og endte med å like den fordi det var en bra film.  Det gjorde jeg også med I am Legend, en grusom (men god) film. Det finnes utallige barnefilmer med hunder, mer og mindre gode. En av de bedre er Benji, som til og med ble nominert til Oscar back then (1974).

Den siste snøen

Vi fikk omsider has på den siste snøen på verandaen på hytta. Det var egentlig ikke så mye snø, bare ei stripe etter takraset som gikk tidligere i vinter. Men været har vært mildt-kaldt-mildt-kaldt, så den beskjedne mengden var til gjengjeld frosset til stålis. Når det omsider ble mildvær i helga, så greide vi å bryte klumpen opp i håndterlige stykker. Og her var alle mann i arbeid – selv om Tobias var den som gjorde seg mest fortjent til lønn for dette strevet.

Hele folket i arbeid, her skal det ryddes vekk snø!
Lukas er veldig hjelpsom

Nå ble det riktig vårlig der ute. Jeg skal liksom ikke tjatre om det, men vårlig kjennes bra. Og en aldri så liten lengselsgnist er vel lov…?

Hundehusokkupasjon

Sånn apropos Tobias oppi og inni… Hundehuset er selvfølgelig en plass man kan krype inn og leke i. I stadig mer vårlige temperaturer ble det mye leik på hytta.

Tobias i hundehuset, Lukas er ganske interessert i å få tak i lua hans
Lukas kjemper mot hundehusokkupantene

Nå er ferien over for denne gang og vi er plutselig hjemme. Men det er godt å tenke på at vi har hytta, og at vi går en lang sesong i møte. Jeg tipper vi plutselig er tilbake på Solfang også 🙂

Her er skogen min

Den snøfrie skogen gikk over. Vi våknet til et lag nysnø som var isglasert på toppen. Alt var speilglatt, og nysnøen var helt sprø. Det kjentes ut som vi gikk på havreflarn. Men tur i skogen ble det likevel. Lukas lot seg ikke stoppe av glatt og sprøtt føre. Både rådyrspor og andre godsaker har han leita opp, og jeg tror sannelig han etter hvert er blitt litt sliten også.

Kom igjen, mamma – skogen venter!

Vi har sett det dryppe fra taket, og så har vi brent opp juletreet. Det siste panelet på uthuset er kappet av, nå er det klart til maling!

Nå ser jeg frem til å male ferdig, kanskje til påske?
Tobias hjelper til med juletrebrenning – vanskelig å få fyr

 

Snøbad

Vi gikk en tur innover øya i går – en kombinert sightseeing og hundeluftetur. Vi endte opp med et besøk på Tankan Søm & Såpe. Vi har jo sett skiltene dit, og fant ut at det var på tide med en titt hos “naboen”. Det var mye fint å se (og kjøpe) der, så vi skal sikkert ta turen flere ganger. Gutta fikk med seg hver sin Rock City-såpe og går nå rundt og dufter nyvasket støtt.

I skogkanten sto det – av alle ting – et badekar. Og ikke helt uventet måtte Tobias klatre oppi. Han klatrer som regel oppi eller inni alt som dukker opp. Så ble det et slags bad etter såpehandelen.

Tobias i badekaret i skogen – Lukas er sikkert glad det ikke er vann i det