Store fremskritt

Fra i går kveld og til i dag har Olav snekret på plass bunndragerne på hele verandaen på fremsiden av hytta. Det har gått jevnt og trutt hele dagen, og i skrivende stund har han tatt med seg Sondre på fisketur og en velfortjent pause. I morgen blir det bytur igjen for å hente materialer. Kanskje kan jeg begynne på maling av rekkverk sånn at det er ferdigmalt før det snekres på plass.

Alle dragerne på plass
Pappa, mamma og Olav spar på plass fyllmassen
Sondre sørger for musikk til arbeidet – med kassegitar på materialstabelen

Musikk for alle penga

Musikk er en stor del av hverdagen vår. Alle i familien spiller ett eller annet instrument – rent bortsett fra at jeg ikke har spilt på veldig mange år – og det øves flittig på basser og gitarer. I tillegg spilles det CDer og musikk på nett jevnt over hele dagen. I bilen er radioen ofte på som lydlig følge på lange og korte turer. Interessen for musikk har Olav og jeg felles, det er noe vi begge har vokst opp med og vi har utforsket mange musikalske områder sammen.

Musikk er lett tilgjengelig og transportabelt. Med bittesmå mp3-spillere eller gratisspillere på nett kan man få musikk når som helst og hvor som helst. For en del år siden begynte pappa å samle på – og reparere – gamle musikkmaskiner. Spilledåser, grammofoner, fonografer og alskens har blitt nennsomt satt i stand og tatt vare på. En del har han solgt, og noe har funnet veien til hytta. Jeg fikk denne praktfulle tutgrammofonen av ham:

HMV modell 32, den siste modellen med utvendig tut

Vi har planer om å ta den med på hytta, men jeg er usikker på hvor den skal stå. Den tar jo litt plass. Et utvalg av andre flotte musikkspillere ligger på hjemmesiden hans. Jeg syns spesielt fonografen er morsom, spesielt det at den virker og at det finnes et utvalg voksruller med musikk til den! 78-plater er det også masse av i samlingen, og litt av moroa med spillerne er jo at de kan brukes. Nå er kanskje ikke dette musikken vi hører på til daglig, men du skal ikke se bort fra at vi kan sveive i gang en Lois Armstrong eller Jens Book-Jensen i et egnet øyeblikk.

New kids on the block

Tvillingene mine på 9 startet et band i vinter. De har vært aktive speidere, men i det siste har musikken tatt over og det ser ut som de trenger en pause fra flere aktiviteter en stund. De har alltid vært interessert i mange ting, som dataspill og playstation. Det siste var nok en utløsende faktor gjennom Guitar Hero når det gjelder spilleinteresse på ordentlig. Jeg håper bare dette ikke er en av de tingene som går fort over. De øver faktisk ganske mye og jeg er imponert over hva de kan. Helt objektivt; de er flinke. Vi ble nødt å investere i instrumenter, noe som ikke var så veldig vanskelig å bestemme seg for å gjøre.

 

På vei til bandøving

 

De er ekstremt sjarmerende der de går nedover gata med gitarene på ryggen og sleper på de tunge forsterkerne. Gitarene er nesten større enn begge guttene. Tobias som spiller bass har en diger forsterker. Vi har kjøpt en hjultralle som er hendig hjelpemiddel for transport. Sondre spiller gitar og har en mindre cube-forsterker. Leksene gjøres som regel i hui og hast før det bærer i vei til første øving før middag. De møtes vanligvis hos trommeslageren. Så er det full fart hjem for å spise og tilbake til nok en jam session, hvis de har lyst. Kanskje blir de aldri berømte, men gleden over å lage musikk kan aldri overvurderes. Jeg oppmuntrer dem til å fortsette, og er deres største fan!

Jenta mi

Jeg har ei jente. Jeg har fire barn, de er alle skjønne. Men jeg har bare ei jente. Hun er min glede, stolthet og lykke, og hun er mitt verste mareritt. Jeg tror båndet mellom en mor og hennes datter alltid vil være spesielt – jeg vet mer om hva hun føler, tenker og hvordan hun oppfører seg enn jeg vet om guttene mine. Jeg bekymrer meg alltid. Jeg antar det er en del av mamma-jobben, men jeg skulle ønske jeg kunne våkne en dag og ikke være bekymret. Den verste mareritt-delen henger selvsagt tett sammen med det at jeg faktisk vet hvordan hun har det. Jeg vet så alt for godt hvilke fallgruver hun kan snuble i, og jeg skulle ønske det var noen måte jeg kunne hjelpe henne til å unngå dem. Jeg kan være der, ta del i livet hennes så mye som hun tillater meg, la henne vite at jeg er her. Men det er omtrent det. Hun må gjøre ting på speidermåten; learning by doing. Og det gjør hun i aller høyeste grad!

Hun har alltid vært aktiv, mer aktiv enn jeg var på noe tidspunkt i mine yngre dager. Hun har vært speider i flere år, og har klart å kombinere dette med idrett og musikk, faktisk er hun ganske god på alle disse områdene. Hun tok førerkort på første forsøk (noe jeg ikke klarte), deltar i et mentorprogram gjennom speideren, trener regelmessig (også med mamman sin, tro det eller ei!) og imponerer meg ofte med sin kunnskap, og ikke minst empati og sympati med de som er rundt henne.

Margrete – jenta mi

Hun var selvsagt den vakreste baby noensinne. Og den aller mest sjarmerende småjenta du kan tenke deg. Så ble hun tenåring. Den beste beskrivelsen for denne perioden er vel “tunnellen” – en gang hadde jeg et vidunderlig barn som tilsynelatende var erstattet av et merkelig monster. Dette skyldtes tunnellen. Den konsumerte den vesle personen jeg kjente på alle mulige måter. Jeg fikk et glimt av henne nå og da, hver gang tunnellen streifet overflaten. Men den gikk ned i dypet, under bakken igjen. Helt til en vakker dag da lyset kom tilbake i livene våre. Tunnellene ble kortere, ikke fullt så dype. Hun vokste opp. Selvsagt gjorde hun det, hun er sterk, har vilje og evne til alt! Hun er å regne som voksen nå, myndig og greier. Til sommeren skal hun i militæret og har planer om å bli militærpoliti som en start på utdanningen sin.

Hva kan jeg si? Hun er min glede, stolthet og lykke. Jeg ønsker bare det beste for henne. Hun er jenta mi!