Noen høydepunkter fra en alene-hyttetur med mamma, noen ting kan vi bare gjøre her – så får vi gjøre andre ting når vi er hjemme. Takk for ti deilige dager, vi har storkosa oss!
Hytteliv oppsummert av Lukas
Tag: skog
Kongen på haugen
Lukas liker seg godt på hytta, men synes nok det er litt kjipt å ikke få løpe akkurat dit han vil alltid. Med så mye rådyr i området tok jeg ingen sjanser sist helg. Men litt farting i skogen ble det likevel, og Lukas fant de beste utkikkspunktene. Sånn kan han sitte og filosofere lenge, er han ikke fin vel?
Gjestebud
Jeg titter ofte innom webkameraene på hytta. I dag ventet en liten overraskelse da jeg kikket innom:
Et rådyr! Som beiter fredelig på gresset som endelig har kommet frem fra snøen. Men vent litt – ett rådyr? Neida, det er to!
Så koselig det ser ut. Jeg syns jeg kan høre stillheten, bare sjøen som klukker litt sammen med lyden av smeltevannet som renner nedover skråningen. Kanskje noen fugler lager litt lyd også. Disse bildene er tatt fra Knausen, jeg måtte ile til og kikke fra Solfang også.
Etter en stund begynte det å snø, og da jeg dreide på webkameraet tror jeg sannelig de hørte det. I alle fall løp de elegant opp skråningen og til skogs. På dette siste bildet er det ikke så godt å se nummer to, men den er der den også. Synd bildene fra kameraene har så dårlige farger, men jeg synes det var en koselig opplevelse å se likevel.
HEY – bikkja di
… pessa på blomsterkassa mi!
Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.
Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.
Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.
Får ikke nok
Lukas ser ikke ut til å være det minste lei av vinteren. Han får bare ikke nok av snø, basing, løping, graving. Etter at vi kom hjem fra hytta til enda en omgang nysnø har han hatt storarbeid med å snuse opp dei faste postane, med å markere på alle de kjente buskene og hjørnene og med å løpe ut i hver eneste brøytekant for å velte seg rundt. Lysløypa er fortsatt en favoritt. Hvis vi passer på å gå tur når skiløperne er hjemme, så får vi boltre oss ganske fritt der.
Nå har det regnet noen dager igjen – til min glede og hundens sorg. Hvis jeg skal gjette, så tror jeg kanskje han får oppfylt ønsket om nysnø før jeg får oppfylt mitt ønske om vår…
Lysløypesøndag
En deilig søndagstur i lysløypa – ikke så kaldt, men med masse nysnø. Lukas storkoste seg med å løpe fritt, snuse og få godbiter. Han syntes visst egentlig de med ski på beina var noen raringer. Og så syntes visst de med ski på beina at vi var på feil sted. Men jeg har sluttet å bry meg om akkurat det. Skogen er like mye min som skiløpernes. Og lysløypa er fin å gå tur i for meg uten ski. Dessuten har mange skiløpere også med seg hund. Skogen må vel være for alle vel, vinter som sommer. Vi hadde i alle fall en fin dag ute, vi toan!
Noen ganger er det helt ålreit
Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
Godbit, takk!
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
Vintersmak
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
Stille før stormen-tur
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!