Tag: solfang

Sommerønsker

12 arbeidsdager igjen før sommeren. Jeg begynner å få en smule panikk. Det er mye å få panikk av; blir jeg ferdig med oppgavene på jobb, blir jeg godt nok forberedt til Utopia, har jeg glemt noe viktig før en lang byggeferie på Solfang? Først må jeg uansett overleve Utopia, men etter det har jeg en hel måned med liv i sakte fart!

Jeg vet jeg kommer til å savne en del ting, men det finnes kanskje ikke noe sånt som en savneliste? Jeg har i alle fall to ønskelister, og jeg har lov å ønske masse for jeg har bursdag i ferien.

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
  • klegg
  • unger som slåss
  • vondt i armen
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
  • lange bilturer

Jeg vil ha:

  • avslapping
  • sol og en fin brunfarge
  • varm sjø
  • glade mennesker
  • fremdrift på Solfang

Når ting dukker opp eller holder seg unna skal jeg si fra 🙂

Siste fridag før jul

Utrolig at det er juni allerede. Sånn som tiden flyr er det jul før jeg vet ordet av det…

Jeg har jobbet hardt denne helgen, jeg både ser og kjenner det. Vi tok ned en mengde trær foran hytta, og de store stammene blir til ved. Men de mindre greinene er mer irriterende enn nyttige, likevel må de fjernes. Denne gangen valgte vi å brenne dem. Lørdag var det pinseaften, og det er jo tradisjon for å brenne bål denne kvelden. Det var jo en ypperlig anledning til å smekke noen fluer.  Området ble ryddet og vi hadde det største pinsebålet så langt. Men uff, det er strevsomt å få alle greiner og kvister og alt rotet ned til strandkanten.

raskbrenning
Kvistbrenning er varmt og slitsomt

Været ble riktig fint etter hvert. Vi grillet og hadde masse å gjøre. Vi måtte ta hensyn til tidevannet, flo passet med middagstid, og asken ble vasket pent og pyntelig bort innen morgenen kom. Jeg måtte tenne et nytt bål neste morgen for å bli kvitt de lengste greinene, men nå er alt borte. Og vi har fått nydelig utsikt fra hytta.

Pinsa er siste ekstra fridag før jul. Det kommer selvsagt sommerferie, men våren med korte arbeidsuker er nå over for i år. Tiden flyr alt for fort for meg. Jeg elsker denne tiden av året og skulle ønske den varte lenger. Heldigvis er det noen måneder igjen.

Værmeldingen bommet ikke så mye til slutt. Ungene hoppet faktisk i sjøen, med våtdrakter riktignok, men likevel. Det var fortsatt mai. Jeg har en rød brystkasse. Og skrapemerker og skrubbsår på armer og bein. Jeg kan kjenne nye muskler. Jeg har gjort unna mye arbeid som vises. Livet er jammen ikke ille. Jeg skal ikke gi opp ennå 🙂

Ulykkesdagen (unnskyld, lille mus!)

I dag tråkket jeg på en mus. Det var en ulykke, selvsagt. Jeg ville aldri gjøre noe sånt med vilje. Jeg hørte en poppe-lyd og da jeg så ned på bakken så jeg en bitteliten død mus, den hadde sprukket. Æsj! Jeg håper egentlig bare hun var død før jeg satte foten ned på henne. Uansett så hun vel aldri hva som kom. (Jeg tror det var en hun, søt som hun var). Likevel, jeg er veldig lei for det. Jeg lover å se meg bedre for fra nå av.

Jeg malte nok en vegg på hytta i dag også. Og dagens andre ulykke var en solid splæsj med rød maling i øyet mitt. Dette er absolutt ikke anbefalt bruk av dekkbeis, det kan jeg forsikre om. Heldigvis hadde jeg en flaske vann stående i nærheten og kunne skylle øyet ganske umiddelbart. Ingen spor av rød maling og ikke vondt lenger nå.

Som om dette ikke var nok greide Olav å smelle hodet i en døråpning. Og Sondre brente seg på hånden på et bål der jeg brente noe rask. Han var ganske stille en stund, ettersom han tydelig hadde fått beskjed om å ikke leke med bålet da jeg forlot det i fjæra. Jeg er glad det gikk bra med ham.

Dette er nok en langhelg med kristi himmelfartsdag i dag og en avspaseringsdag i morgen. Vi er selvsagt på Vikan og gjør fremskritt på hytta. Vi har gjort noe produktivt til tross for alle ulykkene. Jeg velger å tro at vi har hatt vår dose uflaks i dag og jeg vedder på at det ikke skjer noe dumt i morgen.

Vi unngikk store skader, med unntak av den lille musen da. Som kompensasjon kan jeg vise frem gresset vårt – det er omtrent det eneste grønne vi har på tomta ennå…

Kløver i gressplenen?

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Trøste og bære

Enda en helg har gått. Dette var trolig den største transporthelgen til Solfang, i alle fall på dette stadiet. Den neste store mengden som skal transporteres blir vel møbler. Men nå hadde vi bestilt alt vegg- og takpanelet og vi måtte selvsagt bære alt inn i hytta fra den digre tihengeren vi lånte. Det var tidvis kraftig regn, selvsagt mest mens bæringen pågikk. Denne typen materialer må akklimatiseres en stund før vi bruker det. På grunn av all ekstra fuktighet etter regnet trenger panelet litt ekstra tørketid før vi begynner å slå det opp.

Materialbæring

Det var mest jobbing denne helgen, og jeg kan knapt huske en lørdag kveld jeg har vært så komplett trøtt og utsltt. Det verket i hele kroppen, og jeg hadde problemer med å sove selv om det kjentes som jeg kunne sovnet ståede. Som belønning tok vi med ungene i Oasen før vi reiste hjem. En lang time i bassenget var faktisk ganske godt.

Jeg husket også å grave frem noen fredløs-røtter til Magni, håper hun får glede av dem i hagen sin i sommer.

I alt bar vi inn 350 m2, eller omtrent fem m3 treverk i helgen. (Når jeg får lyst kan jeg regne ut vekten også). Dette resulterte i blå skuldre og en følelse av at jeg mistet minst fem cm høyde. Godt at dette er en tre volleballkvelder-uke, jeg trenger å strekke meg litt. Men hvis noen føler for å klappe meg på skuldrene denne uka håper jeg de ikke faktisk gjør det – det vil gjøre vondt!

Forsmak på sommeren

Denne helgen har vært fantastisk. 1. mai kom med skikkelig sommervær og hele 22° midt på dagen. Da vi kom til Vikan på torsdag var det fortsatt april, og jeg tror aldri vi har spist utendørs på kvelden på denne tiden av året i sånn temperatur før. Vi fikk reker og hvitvin, det var aldeles herlig!

Selv om vi skulle ha byggehelg på Solfang kunne vi ikke si nei til en båttur. Pappa tok oss alle med (bortsett fra mamma, som tok en velfortjent hvil) ut på åpent hav. Olav, tvillingene og jeg, min søster og hennes kjæreste. Sjøen var blank og flat, bare sol og ingen vind.  Det var en fin tur å starte sommeren med.

Hyttene 1. mai 2009 i strålende sol og 22 grader!

Vi fikk litt fisk også, og på lørdag laget mamma fiskekaker – namnam! Været ble litt mer normalt etter hvert og vi jobbet litt mer effektivt inne i hytta hele dagen. Før vi reiste hjem i dag gjorde vi ferdig all isolasjonen og fikk dekket til med plast som dampsperre i veggene. Hele sørveggen er malt ute nå. Det ble en bra og produktiv helg, med akkurat passe mengder pauser og ikke noe stress.

Fredrik har flyttet inn i ny leilighet med sin forlovede Nathalie. Jeg tok dem med på bytur og kjøpte gardiner og litt stasj til det første hjemmet. Vi stakk innom dem i dag med en bokhylle og noen stoler fra mamma. De virket glade for bidragene. Neste helg tar vi kanskje med litt mer, noen bilder til å ha på veggene og litt kjøkkenutstyr.

Alt er mye lettere når det er sommer. Jeg er definitivt lykkeligere når det er sommer 🙂

Høyt oppe

Jeg har vært høyt oppe i dag. Jeg tror jeg har nevnt tidligere at stigeklatring ikke er min favorittsport. Men i dag klarte jeg å hanskes med frykten og fullførte maling av gavlveggen på østveggen på hytta – jippi!

Klatrer i stige

Været er strålende, nesten ingen snø å se lenger og temperaturen er ganske bra, rundt 10-12°. Fortsatt er det noen dager igjen av ferien. Det er merkelig hvor fort man kan venne seg til dette livet, ikke noen jobb, stress eller krav. Vel, vi har i det minste en byggedag til før vi snur hjemover.

Vårparadiset

Det er ferietid. Vi har installert oss på Utsikten, mamma og pappas hytte, for hele den kommende uken. Jeg tror dette er første gang vi er her uten dem, i alle fall i påsken på Vikan. De kommer snart, håper jeg. De er hjemme nå, fordi mamma er midt i cellegiftbehandlingen. Lykke til og god bedring, mamma!

Så vi er tilbake på Vikan, og skal bygge litt mer på hytteprosjektet. Vi har nå isolert ytterveggene, den neste utfordringen er taket som ikke blir like enkelt. Det er nesten fire meter høyt, og jeg er på ingen måte noen stigeklatrer. Jeg antar vi må finne noen hjelpemidler så vi kan gjøre mesteparten av jobben fra gulvnivå. Men nå har vi kommet så langt, og jeg er sikker på vi vil fullføre med stil.

Vi hadde sol mesteparten av dagen i dag, varmt og godt. Nesten all snøen er borte og smelter, det renner bekker overalt rundt hytta. Vi må lage noe drenering før neste vinter og vår, ellers har vi vel ikke noen uteplass igjen. Men det fine været gjorde det mulig å fortsette med utendørs maling i dag, det liker jeg å holde på med. Jeg har også brent en del rask i fjæra. Det er en kjekk måte å bli kvitt det på, og ungene liker å tenne bål.

Starten på påsken 2009

OG jeg så årets første hestehov. Denne vakre lille tussilago farfara er min absolutte vårfavoritt. Den bringer med seg et løfte om at vår og sommer er på vei. Ingen tvil om at vinteren er slutt, varmen og lyset kommer tilbake og jeg er her i paradiset for å se det skje.

Der vil jeg være

Jeg har en ting for saltvann. Som i sjøen. Jeg kan faktisk bli ganske klaustrofobisk når jeg er for langt unna kysten, sånn som på reise midt i Tyskland. Så når mamma og pappa tilbød meg og min søster hyttetomter bare noen meter fra sjøkanten, var ikke avgjørelsen om å bygge hytte veldig vanskelig å ta. I fjor sommer startet vi byggingen, helt fra grunnen av – bokstavelig talt. Jeg er ekstremt stolt over innsatsen vår så langt. Olav og jeg har gjort absolutt alt på egen hånd (med mange håndsrekninger fra foreldrene mine, det må nevnes!), og innen oktober var det ytre skallet komplett. Innendørsarbeidet fortsetter denne våren. Håpet er at jeg kan feire jul der i år!

Hytta heter Solfang. Navnet var brukt på mine besteforeldres eiendom på Vikan, på samme område, for nesten et århundre siden. Våre familierøtter har utspring her, mine oldeforeldre bodde og jobbet også her på øya Elvalandet, like utenfor Namsos. I dag er øya landfast via tre broer som hopper over holmer og skjær, det gjør stedet tilgjengeleg hele året og døgnet rundt når vi slipper å ta ferge.

Fiske, svømming, vannski og tubekjøring, eller ganske enkelt en langsom båttur er fantastisk. Været er selvsagt alltid strålende – i alle fall er det det jeg velger å huske. Selv om det er et lite stykke nordover på kysten, så er klimaet overraskende behagelig. Allikevel kan svømmeturer være en utfordring når det gjelder temperatur. Men så er det det der med saltvann da. Det er terapi for kropp og sjel selv når man ikke synker nedi det. En frisk båttur med bare bittelitt sjøsprøyt kan virkelig gjøre underverker på en varm sommerdag eller -kveld.

hytte-mars

Vikan er ikke langt nok nord til å ha midnattssol, men det er jammen ikke langt unna. Sommernettene er aldri helt mørke. Kombinasjonen av lyden av sjøen, skoglivet, lukten av mitt hjertes favorittsted, fraværet av bråk og støy, bylys og folkemengder, gjør dette til den ultimate plassen for å slappe av. Jeg har vært her hele livet, noen av mine aller første minner er herfra. Det var her jeg lærte å svømme, og her debuterte jeg på ski. Oldemor (som forøvrig het “Bestemor”) serverte hjemmelaget kjøttsuppe (som jeg fortsatt strever med å kopiere) og her hadde jeg mine første utfordringer på fjellturer og fisketurer. Og mest av alt er det saltet som gjør underverker. Jeg kommer alltid til å elske denne plassen. Jeg kommer alltid tilbake.