Peisen er på plass

Endelig er den vakre peisen på plass på Solfang. Vi leide snekkere til å hjelpe oss, for å ta hull i taket er ingen spøk! Men alt gikk som smurt, og nå kan vi fyre med ved i egen stue – egenbygd stue, til og med.

Deler til pipa som må bygges sammen
Snekkergutta er i gang med montering av peisen
Iiik, hull i taket – her kommer pipa
Første fyr i peisen! Kjempefornøyd ja!

 

Hytteoppdatering

mini-hyttaEn stund siden sist – igjen. Jeg har vært på hytta i ti dager og nå nærmer det seg veldig avslutning på mye arbeid. All maling er ferdig, bortsett fra noen detaljer rundt vinduer og olje på gulvene på kjøkkenet og i gangen. Resten av dette får jeg sikkert gjort neste helg. Pappa klatret opp den høyeste stigen og malte toppdrageren for meg. Hurra for ham! Jeg gruet meg virkelig til den jobben!

Rørleggeren kom omsider også. Selv om de antydet en firetimers jobb totalt, endte det med at to gutter jobbet i mer en fem timer uten å bli helt ferdige. De kommer tilbake neste uke for å avslutte jobben. Det betyr 1) Jippi, vi får vann snart og 2) Det blir sinnsykt dyrt.

Alt listverk males før det spikres på plass

Etter at veggene var malt og før elektrisk installasjon kunne begynne måtte vi få på plass listverket. Ettersom jeg ikke akkurat er så glad i å male detaljer på små og trange plasser bestemte jeg meg for å male alle listene før de ble spikret på plass. Jeg har mistet oversikten over hvor mange meter jeg har malt, men det er igjen omtrent 70 meter umalt listverk nå. Forhåpentligvis er disse de siste.  Olav har startet med kabling. Han laget også noen kjempefine hjørneklosser mellom vinklene i tak og vegg. Er ikke han bra handy, vel?

Selvkomponert og -produsert hjørnekloss i taket

Pappa begynte på hemstrappa. Han har laget en til søster, og den både ser bra ut og er veldig praktisk. Hvis vi er heldige og han har tid og lyst, så blir den kanskje ferdig neste helg og klar til maling. Vi må lage noen rekkverk så ikke ungene ramler ned fra hemsen når den tas i bruk – det blir en super lekehule der oppe.

Peisen kommer forhåpentligvis denne uken. Vi har bestilt snekker til å gjøre jobben for oss, lage hull i taket til pipa og også hjelpe til med den tunge bæringen. Jeg håper, håper, håper vi kan ta den med neste helg og ha den på plass uken etter det!

Jeg planlegger interiør. Jeg har funnet og kjøpt et bra spisebord med åtte stoler. Jeg har også funnet en del bilder jeg vil ha på veggene (jeg fikk noen riktig gamle av det originale Solfang av pappa), jeg har fått sydd gardiner og jeg har en svær dunge bøker (og et par bokhyller) som skal være med hjemmefra. Om noen uker kan vi dra til vår egen hytte, slå på lyset, tenne i peisen, bruke dusjen og sitte i sofaen. Kanskje kan jeg omsider få tid til å finne frem strikketøyet.

Detaljer

Fremdriften på hytta går sin gang, selv om det føles ganske sakte om dagen. Mesteparten av det vi gjør nå er detaljer. Justeringer her, en liten flekk maling der, små avslutninger over alt. Men selvsagt er det fortsatt morsomt, og hver eneste lille bit teller. Været er fortsatt helt elendig, heldig for oss at vi kan være inne med detaljarbeidet.

Neste helg starter høstferien og vi får en hel uke til å komplettere enda mer. Den største oppgaven nå er å få vann og strøm inn i hytta. Vi må ha hjelp til dette, en rørlegger vil lage rørtilpassingene og det lokale everket må komme for å godkjenne de elektriske installasjonene før strømmen skrus på.

Og vi har bestilt peis! Jeg er så fornøyd med valg av ovn, både utseene og varmeeffekten vi vil få. Moderne vedovner kan nå til og med installeres uten at vi må bygge brannmur på stua. Det passer meg utmerket, jeg er svært fornøyd med det malte tømmerpanelet og hadde ærlig talt ikke noe ønske om å ha en murvegg der.

Tiden går sakte eller fort, avhengig av hvor jeg er – jeg skulle ønske jeg kunne være mer på hytta, men jeg er redd en uke ferie vil fly avgårde… Men først venter en arbeidsuke. Jeg har begynt å jobbe 50% og prøver å få armen i form nå. Lei av å ha vondt!

Miniferie

Jeg sitter på bussen på vei til hytta. Denne gangen reiser jeg alene, og jeg blir også mutters alene på Vikan. Jeg har planer om å pusle med litt små-maling og rydding i hytta, uten forpliktelser som å mate unger eller leke husmor. Det blir en liten ferie et par dager. Jeg gleder meg til å litt tid uten dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør.

Bussturen er litt av en opplevelse. Her har vi selvsagt telefonsnakkeren. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen mennesker tror de er i et privat rom så snart telefonen ringer. Hun snakker og snakker, høyt og tydelig. Vi vet nå alt om jobben hennes, studier, planer, familie og masse informasjon jeg tror ingen av oss føler behov for. Kanskje jeg skal slippe en lapp i fanget hennes med url til denne bloggen når jeg går av bussen?

Videre har vi hosteren. Nå om dagen er de fleste ganske oppmerksomme på svineinfluensa og tar sine forholdsregler. Men denne fyren harker og hoster og nyser som om han var helt alene i verden. Han tar ingen notis av sine medreisende. Og han sitter selvsagt nært meg.  I tillegg lukter han av en ekkel blanding av gammel sigarettrøyk og flere dager gammel hvitløk. Æsj.

iPod’en min døde etter 25 minutter. Det gjør selvsagt den nesten fire timer lange turen noe lenger. Jeg sjekket batteristatusen i går, indikatoren viste fullt batteri. Vel, så mye for å tro på det i stedet for å bare putte den i laderen. Da har vi lært det.

Bussen har trådløsnett ombord. Jippi. Men det virker selvsagt ikke med min nylig installerte wicd nettverksmanager. Teit. For å kunne laste ned den gamle trenger jeg nett. Så jeg prøvde mobilnettadapteret mitt, det virket heller ikke – mobildekningen er vel for ustabil og jeg blir kastet ut hele tiden. Hmm, kanskje det også skyldes wicd?

Den generelle gleden med bussturer er alle stoppene. Naturligvis må bussen stoppe for å være tilgjengelig for folk. Men det er ganske irriterende at den må innom alle smågater langt unna hovedveien. Ikke rart turen etter planen tar en time mer enn det tar å kjøre bil.  Det er en god del veiarbeid for tiden, det gjør at vi i tillegg må humpe og skumpe gjennom midlertidige omkjøringer her og der. Men kanskje alt veiarbeidet gjør at bussturen i fremtiden blir litt kortere og veiene litt bedre.

Likevel er det ganske okei å reise med buss. Jeg kan slappe av og glemme alt ansvar hele turen. Om jeg bare hadde lagt ned bittelitt ansvar før avreise kunne jeg hatt musikk på øret, hatt med en bok å lese i, kanskje noe å bite i og en flaske vann. Jeg må huske det neste gang.  Nå er det mindre enn en time igjen, og deretter to dager helt for meg selv til å komme enda et skritt nærmere drømmehytta.

One hand in my pocket

Vi overnattet i hytta for første gang denne helgen! Det var kjempekoselig, fantastisk, herlig. Dette har vært vår altoverskyggende fritidsaktivitet de siste tre somrene, vi har brukt all vår tid, penger og krefter i ganske lang tid for å oppnå dette. Og nå nærmer vi oss belønningen; et sted å være, slappe av, nyte! Været er virkelig elendig nå denne tidlige høsten. På lørdag fikk vi 40 mm nedbør, helt uendelig. Og å ligge inne og høre på regnet, å vite at taket er tett fordi vi har laget det tett, det var en herlig følelse.

Første overnatting på Solfang

Vi er på ingen måte ferdig, fortsatt masse masse å gjøre, mest innendørs for den nærmeste tiden. Fortsatt mangler vi vann og strøm. Men det er tørt og fint inne. Hovedarbeidet er ferdig. Jeg har malt mye denne helgen, jeg har til og med utviklet min egen teknikk; en hånd i lomma og den andre maler en sandfarget vegg – mens jeg nynner på Alanis Morissette’s One Hand In My Pocket inni hodet mitt. Humm.. jeg trenger faktisk å bli kvitt den sangen nå. Vel, de fleste veggene har fått første strøk maling, noen til og med to.Olav har begynt på vindusforingene og de må selvsagt også males. Noen senger skal males, og alt kan gjøres med én hånd. Fint 🙂

Bryllupsdag, besøk, sopp og arbeid

Denne helgen har vi fått unna en hel masse. Vi fikk besøk av Maria og Bernhard, vi møttes først på Stokkhaugen.

Mamma og Bernhard

På fredag kjørte vi i flokk og følge til Utsikten. Vi feiret 10-års bryllupsdag – vel, jeg kjøpte med en bukett roser i alle fall.

Ti nydelige roser for de ti årene som har gått

Guttene ble med på sopptur i skogen mens jeg, Olav og pappa jobbet i hytta. Pappa og Olav fikk faktisk gjort unna hele taket, i tillegg til masse annet.

Pappa og Olav gjør ferdig taket innvendig

Tobias og Sondre fant masse kantareller
Mamma og Maria renser sopp og har en hyggelig stund på verandaen

Det ble tid til en omvisning på Solfang også. Nå er alle soverommene ferdig malt. Vi har vært kjempeeffektive!

Maling av soverom

Utkobling

hytteHyttebygging er terapi. I alle fall for meg. Jeg begynner å ane slutten av byggeprosjektet nå. Maling og montering av møbler er gøy, all slags finish er belønning og viser at alt har vært verdt innsatsen vi har lagt i hyttedrømmen. Vi må bare holde ut noen få måneder. Så snart vi har strøm og vann kan vi flytte inn. Det er mulig vi kan overnatte der snart, selv om bare ett soverom er ferdig så langt. Enda er det en dag igjen av denne helgen – i morgen håper jeg å bli ferdig med enda et gulv og kanskje male kjøkkenveggene. Det viktigste er likevel å være her og koble ut fra alt annet. Det er akkurat det jeg trenger.

Halvgått løp

Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.

Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.

En rast på Knausen mellom byggejobb og regnbyger

Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.

Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.

Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!

Nok en milepæl

Vi har gjort ferdig så mye av takpanelet som vi greier så langt – vi trenger å kjøpe enda en skikkelig lang stige. Men det betyr at vi nå kan begynne å reise vegger til rom. Jippi! Dette er litt av en milepæl; jeg kan til og med begynne å planlegge interiør og farger for alvor. Gjett om jeg ser frem til det! Det beste er at vi enda ikke har brukt mer enn seks dager av ferien. Fortsatt masser av tid til å nyte sene kvelder etter fullført dagsverk. Og så langt er arbeidsdagene mer moro enn stress. Jeg har fortsatt en solfylt sommer og glade barn. Og det er alt jeg trenger for øyeblikket.

Nærmer meg grensen for hvor høyt jeg kan klatre og snekre