spitsbergen – Page 4 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #12

Vi ser Brandalpynten og har endelig kommet til 79° nord! Og vi skal allerede i morgen få gå i land og delta i landtaksarbeidet der. Jeg er så full av planer og forventninger for det som skal skje der at det bare bobler i meg. Sannsynligvis vil oppholdet føles alt for kort, men så snakker vi jo også om mitt Galápagos her altså!

Jeg har aldri sett Brandal fra denne kanten før, med breen i bakgrunnen er det like vakkert som jeg har drømt om. Kanskje ikke så lett å forstå, og kanskje enda vanskeligere å forklare. Men for meg er dette helt klart Tingen med stor T. På hitsiden av lykta ser vi en båt, lenger inn mot høyden ligger Viking Explorer med dykkerteamet og vi skimter både gravemaskin og containere. Folk er i arbeid!

Været har igrunnen bare holdt seg grått og fuktig hele fredagen. Kapteinens største bekymring inn mot Kongsfjorden er is – skipets skrog er tynt som papir, påstår han. Vi ser noen isflak langt der inne nå i kveldingen men vi krysser fingre for at de er små og utenfor vår kurs.

I hele dag har vi hatt følge av et utrolig mylder av fugler. Jeg tror det er årsmøte i måkefuglforeningen. Skipet går så sakte, så de finner kanskje hvile i den flate akterbølgen. Eller kanskje plogen spytter opp godbiter fra havets bunn. Til og med lundefugl har jeg sett i dag, men den var for kjapp for mitt kamera dessverre.

Her ligger avmønstringsredskapen klar – en seks meter lang taustige er det vi får til rådighet når skuta forlates, vi går nemlig ikke til havn i Ny-Ålesund på denne turen, men blir trolig hentet av den nå så kjente Zodiac’en. Er det rart man blir barka sjømann på kort tid, sier nå jeg!

Strekningen som ploges er nå tilbakelagt for kabel #1 og redskapen er på dekk helt til vi legger avgårde med neste etappe fra Longyearbyen. Et skikkelig nær vannet-bilde av plogen var dagens resultat av kombinert gøy på jobben og fri fantasi! En dunge rør, noen strips og et GoPro-kamera i enden på en femten meter lang stang!

Denne (foreløpig) siste dagen ombord på første nordoverreise har stort sett gått med til videoredigering. Dette er noe jeg virkelig ikke kan, så det tar tid! Uten nettforbindelse er det ikke så greit å få vist frem filmene heller, men en bitteliten smakebit lot seg laste opp fra gammelnettet i Ny-Ålesund. Litt vær, litt sjø og mye kabel!

Nå jukser jeg litt og laster opp reisebrev med riktig dato hver gang satellitten smiler fra sin plass der oppe i (eller utenfor?) atmosfæren eller hvor den måtte befinne seg. Jeg håper jo noen savner disse dagsrapportene når de uteblir – og tilbakemeldinger vil jeg veldig gjerne ha! Ha en finfin dag, landkrabber!

Svalbard calling – rapport #11

Det var vel ingen som trodde jeg hadde gitt meg ennå? Her skal det sannelig bli reisebrev fra hver eneste dag på bøljan blå og fra landsida attpå, det lover jeg!

Nok en gang starter jeg dagens rapport med gårsdagens avslutning. Selv om dagen var nokså grå, så klarte solnedgangen å finne en stripe mellom skyer og hav. Dette er et syn jeg aldri kommer til å bli lei av – snakk om å få alt man ønsker seg av naturopplevelser!

Jeg fikk lyst å vise frem dette bildet som viser Cable Innovator i Nordsjøen ved en oljeplattform. Plutselig ble dette en liten båt. Bildet er tatt av pc-skjermen til en av teknikerne, han har liggende et Uninett-dokument på skrivebordet sitt 🙂

Litt skipsinternt selvskryt er på sin plass å vise frem, særlig ettersom vår erfaring så langt viser at dette er berettiget. Fagkunnskap og profesjonell utførelse er synlig på alle områder, i tillegg til at alle ombord er usedvanlig hyggelige, blide, entusiastiske og service-minded.

Og disse gutta kan vi lett identifisere oss med (ikke sant Frode?)! De har jobben med å feste blåser på navlestrengen (umbilical cord; jeg skal fortelle om den senere) som skal følge plogen ned i dypet. Her er det bare å henge i stroppen.

Omsider kom dagens høydepunkt og senking av plogen igjen. Sjøen var blank som et stuegulv og vi fikk orkesterplass til begivenheten denne gangen. Det er et intenst apparat på dekk når alle kabler og koblinger skal på plass i riktig rekkefølge og på riktig måte.

Men disse gutta har gjort det før og det var velregissert og smooth fra begynnelse til slutt. I skrivende stund ploger vi igjen – i nokså krevende bunnforhold og derfor temmelig sakte.

Det er en anselig mengde blåser til rådighet, det trengs saktens når navlestrengen trekkes flere hundre meter dypt og like langt bak skipet.

En sniktitt innom fibertesterommet har det også vært tid til, her er alle 24 fibrene avdekket for målinger – det sitter en kar i Longyearbyen som måler demping (altså, det har med overføringskvalitet å gjøre – jeg skal forklare dette litt bedre også i et senere reisebrev) inntil 15 mil i vår retning og en måleingeniør er ombord og sjekker fra den andre enden. På den måten blir hele strekningen på omtrent 26 mil kontrollert. De gutta ser lyset, bokstavelig talt!

Og skal man stripse en skikkelig kabel så må man ha skikkelig strips, det er klart. Disse er definitivt de største jeg noen gang har sett.

Her er nordligste punkt på Prins Karls Forland (Fuglehuken) og vi ser mot Kongsfjorddypet. Vi nærmer oss med stormmuseskritt!

Svalbard calling – rapport #10

Lenger frem kommer man ikke på dette skipet om man vil holde seg tørr på beina. Det er nesten i meste laget å forsøke å fordøye den magiske utsikten – her går vi rett mot Sjåtilneset.

Noen dager er bare så fylt med farger og lys, og motiver er det uendelige mengder av. Tenk at bare himmel og hav kan være så flott.

Kveldshimmelen var usedvanlig klar og blå like før midnatt! Med flomlys på bakdekket ble også dette en fargeopplevelse av de sjeldne. Sent i går kveld ble nemlig plogen heist på land igjen. Vi har nå kommet til det området på leggestrekningen der det ikke er mulig å grave i bunnen uten risiko for å skade plogen (og kabelen) så en del timer blir faktisk kjørt med litt større fart og kabel oppå havbunnen.

Dette er et eksempel på havbunnkart som brukes. Fargekoder angir om bunnen er myk eller hard, om det er sand eller leire, steinete og uryddig. De første dagene var alt gult og kjekt, men nå skal vi altså gjennom et litt mer variert område. Alt dette er kartlagt tidligere med spesialkompetanse på spesialskip og med pinlig nøyaktige instrumenter og registreringer – ingen uventede forhold.

Jeg fant enda ei dame, gitt! Under min jakt på ekte sjømannskap er det mye morsomt å se. Sikkerhetsinformasjon er fremtredende over alt, og jeg har ingen problemer med å skjønne at det trengs litt iøyenfallende effekter hist og her for å skjerpe gutta som ellers kan komme til å se seg blinde på overdoser av formaninger og regler.

Og så tenkte jeg JØSS, det er skipshunder her! Men det var det selvsagt ikke da – det er bare de svære vri-klampene som lukker døra skikkelig som heter dogs. Ikke en eneste myk vaktbikkje, bare dørklemmer av stål …

Så i mangel av en hund å klø bak øret får jeg nøye meg med å se på denne lille kameraten. Jeg tror det er en polarmåkeunge på grunn av de rosa føttene, men er jammen ikke sikker – får ikke nebbet til å stemme med noe kjent så dette må jeg sjekke. Dunete og skjønn var den i alle fall der den satt på en rusten container og så seg omkring.

Svalbard calling – rapport #9

Gårsdagens solnedgang mot Kaldneset var mektig og vakker. Like før midnatt flammet himmelen opp i nordøst og havet lå flatt som et stuegulv. Det ligner litt mer på september i dag, med gråere vær og litt friskere vind.

Plogen ble som planlagt løftet opp av sjøen i dag. Fordi bunnforholdene naturlig nok ikke er like over alt så justeres måten plogen brukes på underveis. Mesteparten av traseen blir kabelen gravd ned ca 2 meter, men noen steder er bunnen ikke mulig å ploge i, eller det ploges på mindre dybde. En slik løfteoperasjon var selvsagt samtidig nyttig for en kjapp service – bytte av sikring.

Dermed fikk vi igjen kamerabilde fra bunnen og operatørene fikk nok en spennende skjerm å holde øye med.

Nytt av dagen er et kameraview i motsatt retning der vi ser kabelen komme inn i fronten, mellom skiene til plogen. Forandring fryder!

Kapp Sietoe er Svalbards vestligste punkt. Nysgjerrig som jeg er ønsket jeg å finne ut hvem eller hva denne Sietoe var, som har gitt navn til neset. Og Norsk polarinstitutt har svaret; ett av de eldre navnene på dette stedet var Sjåtilneset. Det er vel et relativt selvforklarende navn! Og vi skal virkelig sjå til dit en stund, kanskje så mye som 5 døgn til, det er et stykke igjen av første kabelreise ennå.

Dagens fra dyreriket: Spermhval blåste rundt skipet i formiddagstimene. Dessverre langt unna og uten de helt store show-off’ene. At vi i det hele tatt har bilder er Helge sin fortjeneste!

Alkohol og ~~bil~~båtkjøring hører som kjent ikke sammen. Som en del av personalhåndboka ombord fant jeg en svært god illustrasjon som viser tydelig at vi jenter kan bli veldig mye fullere enn gutta – helt opp til halsen av et par-og-tyve glass! Mannfolk fylles bare til brøstkassa av 36. Lurer på om det hadde hjulpet å gå i bukser i stedet for kjole?

Vi har forresten også frukt på jobben, der er det nok ingen kvotebegrensning. (Og helt seriøst altså; det er overhodet ikke noe alkoholforbruk å se ombord i båten, selv om den er utstyrt med bar så brukes den ikke til slikt mens båten er i fart!)

Svalbard calling – rapport #8

Nå er det definitivt slutt på mobildekningen for en stund. De siste prikkene både fra norsk og russisk operatør forsvant i dag, så kommunikasjonen herfra til vi returnerer om en 10-12 dager må gå via satellitt. Jeg har aldri satt mine ben i en Iridium tidligere, men phone home funka fint det.

Det er en anelse bråkete og luftig å stå på dekk med telefonen, men den må få tak i sin svevende base og da nytter det ikke å forsøke innendørs.

I dag passerer vi en ti-milepæl; 100 000 meter sjøfiberkabel er rullet ut av denne første land-sjø-land-forbindelsen mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Ti mil, altså – det er vel en smule kult?! Dette bildet er tatt i går morges og viser omtrent 55 kilometer, så det har gått radig de siste 36 timene.

Se her, pappa; sånn ser undervannsbildene av kabel i plog ut. Det er en heller ensformig spillefilm, kan du si. I øyeblikket har vi forresten ikke bilde i det hele tatt derfra – noe så trivielt som en sikring sørget for stopp fra kameraoverføringen. Men den fancy grafikken fra blåskjermene gir oss masse moro!

Noen øyeblikk må bare nytes i fulle drag. Sola varmet godt i sør (og le) da vi snudde baugen enda litt mer nordover, dekk 7 har en perfekt veranda for å koble ut litt på. (Jeg holdt sikkert på å skulle si noe da bildet ble tatt, jeg skravler antagelig hele tiden…)

Den blå rundingen viser posisjonen vår i morges og kursen som nå går rett mot Kaldneset på Forlandet.

Og dette er altså det vi ser gjennom vinduet – et bilde yter ikke utsikten rettferdighet, dette må bare oppleves!Jeg har lugar på babord side på offisersdekk (dekk 6) og synes jeg er griseheldig som kan se ren horisont ut av vinduene. Fortsatt håper jeg på litt mer sjø, men den forsiktige vinden som kommer fra øst/nordøst skaper ikke akkurat sjøsprøyt rundt skipet.Våre faste følgesvenner på turen er havhestene, de kretser rundt oss hele døgnet og det ser ut som de bare hviler på sjøen. Artige fugler med imponerende vingespenn på nesten halvannen meter.Nede på dekk står en liten godbit og venter. Eller liten er vel feil betegnelse; det er et monster av en ROV som skal på kjøretur i løpet av denne ferden. Excalibur kan operere på inntil 2000 meters dyp! Så voldsomme dybder får vi ikke her, men følg med likevel; dette blir stas å se på.

Kabelskipet Cable Innovator har sitt offisielle emblem, til venstre en brodert utgave på ei t-skjorte. Det er en herlig sans for humor hos de som har laget logoen til høyre, synes jeg – den henger i offiserenes bar. 🙂

Jeg klarte forøvrig ikke å finne et eget sjømannsuttrykk for utvendig tak på båt, taket vi rusler på av og til er vel heller et dekk oppå øverste dekk – hvis det gir noen mening? Her er det noen maritime uttrykk som vi førstereis godt kan lese på. Men sjømannsspråket burde hatt en revisjon altså; jeg synes for eksempel at bysse burde være effekten av dønningene – sjelden har jeg vel blitt bysset så grundig i søvn som de siste par dagene 🙂

Svalbard calling – rapport #7

Sikkerhet er et tema over alt og hele tiden på havet. Heldigvis, og naturligvis. Jeg har hørt noe mumling om at det betyr ulykke med kvinnfolk til sjøs. Kanskje denne sikkerhetsplakaten skal bekrefte hvor håpløst klønete vi kan være? Foruten meg er nok dette eneste dama ombord.

Det blir kanskje litt rart å si at dette går på skinner, ute i havet liksom. Men alt går i alle fall fortsatt aldeles glimrende. Kabelen bikker jevnt og trutt over kanten til planlagt bestemmelsested, båten fosser fremover med sin litt-under-en-knops fart, plogen pløyer i riktig vinkel i havbunnen. I det hele tatt er det svært behagelig å være dokumenterende observatør for et så velsmurt opplegg.

Dagens farge på følgebøyene i hekken er grønn; jeg fikk ikke med meg at de skiftet – kanskje det er søndagslina?

Vi begynner å komme inn i sjømannstilværelsen og tempoet ombord. Det er morgenmøte daglig der vi oppdateres om fremgangen. Her er prosjektleder Helge, subsea manager Mark og kaptein Shaun ved kartbordet. Utrolig detaljerte rapporter om alt fra vær og vind og mengde kabel i sjøen til manglende pålegg ved frokostbordet registreres.

Vi har fritt leide over hele skipet og kan orientere oss stort sett over alt, men enkelte områder krever selvsagt at vi gjør avtale om følge – for eksempel til lagerområder i nedre dekk eller hovedmaskinrommet. I dag har vi vært på taket helt på egen hånd (heter det tak på skip?) og fått med oss en fantastisk solformiddag.

En tur inn i containeren som har kontrollrommet for plogen ble det også tid til i dag. Inne i denne relativt trangt møblerte 20′ containeren sitter tre mann og nistirrer på sine sett med skjermer og måleinstrumenter, døgnet rundt.

Vi har noe mer plass å boltre oss på, heldigvis. Fra vår kontorplass på broa kan vi velge utsikt fremover eller bakover i tillegg til muligheten til å vandre rundt ute og inne.

Helge har skrevet skikkelig informasjon om prosjektet på Uninett sine nettsider. Her blir det fylt på med informasjon etter hvert som flere steg fullføres. Selv om kabelen trekkes og kommer på plass i løpet av noen uker nå i høst, så gjenstår det naturligvis en periode med terminering, tilkoblinger, testing og idriftsetting.

Den endelige jubelen (med høytidelig ~~snorklipping~~ snoråpning) bryter ut først når forskningsmiljøet i Ny-Ålesund nyter godt av en nettkapasitet som kan bli omtrent seks tusen ganger større enn dagens.

Svalbard calling – rapport #6

Ship o’hoi! Dette er matrosen i Isfjorden som kan melde at vinden fra i går er borte og vi snakker om bølgehøyder på puslete 1-2 meter – nesten ikke nok til å bli bysset i søvn! Og hvem tenker vel på å sove når en kveld byr på dette skuet?

Nå må jeg innrømme at jeg tenkte litt på søvn. Det har vært skralt med det et par netter, jeg har sikkert vært en anelse spent (som en unge før julaften, faktisk). I natt sov jeg som en stein! Etter frokost var det tid for en liten guida-tur ned i kabeltanken. Det var ganske tøft!

Sånn ser øverste lag av en kveil med drøye 25 mil kabel ut! Når den ligger så fint og tett sammen så er det jo flatt som et stuegulv – og egentlig ganske dekorativt. Noe å tenke på før høstens oppussingsprosjekter i de tusen hjem tar til? 😉

Det er mye overvåking og registrering av alt som skjer ombord, både skipsteknisk og ikke minst av alle funksjoner for kabelleggingen. På disse skjermene ser vi live bilder fra havbunnen der kabelen går inn i plogen, vi ser kranen som holder vekta (17 tonn!) av den og vi ser kabelen forlate skipet og gå ned i havet. Den blå skjermen viser hele tiden vinkel, strekkraft og dybde (blant masse annet) og det er mye informasjon å forholde seg til.Jeg er i alle fall imponert over de som betjener disse stasjonene. De tar ikke blikket av skjermene et eneste sekund, her blir alt passet på 24/7. Det er flere stasjoner for driftsovervåking og operasjoner på alle dekk – det er i alt 8 dekk med broa på toppen. Noe å tenke på for driftsenteret hjemme!

Båten er stor og innholdsrik, det tar nok enda noen dager før jeg slutter å gå i feil retning eller til feil dekk. Og underholdningen må vi stort sett sørge for selv – gjemsel i en taukveil ble dagens 🙂

Svalbard calling – rapport #5

Den skal tidlig opp som god sjømann skal bli … eller noe sånt! I dag måtte vi gå fra borde i otta for å bli med engelskmennene over til Hotellneset, ettersom vi ønsket å være på strandsiden under høydepunktet: Kabel på land!

Allerede klokka kvart på sju var vi ferdige med frokosten og dressed to swim, klare for det som måtte komme av vær, vind og hendelser.

Vi var ganske heldige med arbeidssted både når det gjelder vindretning og bølgehøyde, men det var ikke fritt for at det skvalpet litt.Den varslede kulingen var så absolutt til stede og sperrebåndene som ble satt opp var nærmest en vits. Men trafikken var ikke verre enn at vi greide å geleide folk utenom trekk-traséen altså.

Engelskmenn er seg selv like! Vi fikk beskjed om at de måtte ha et aggregat for å drive strøm til monitorering i hytta. Men se – en vannkoker! Te må til skal man bygge et imperium, såklart. Monitoreringen var sikkert bare en unnskyldning 😉Men jeg satte pris på en varm tekopp mellom snøbygene i dag. Det merkes på nese og kinn når man står utendørs midt i kavet og skal forsøke å gjøre et vettugt dagsverk.Også britene fikk kjørt seg litt i dag da, tautrekking var favorittgreia deres tror jeg. Både Scott, Greg og Tommy var effektive da de halte gjennom den 440 meter lange trekklina som fiberkabelen var festet i fra skipet, via landingsrøret og opp på land.

Her fikk vi det første glimtet av kabelen idet den gikk i sjøen. Legg merke til det festlige været som markerte dette høydepunktet.Og se; her kommer den på land – endelig! Nå nærmet vi oss tidspunktet for å forlate Longyearbyen og livet på stranda. Vår lille kompis fra tidligere i uka smatt innom for å ta farvel:

Polarreven var merkelig nysgjerrig i dag, men likevel veldig vaktsom og ikke interessert i å komme på alt for nært hold.

Jeg er ikke sikker på om og når jeg kommer tilbake til hytta, og ettersom det manglet gjestebok der benyttet jeg naturmaterialet stein – som det finnes en del av på stranda – og skrev en liten takk for nå-hilsen. Uansett hva som kommer fremover, så har det jo vært et eventyr så langt!I dette magiske lyset ble det også avskjed med stranda på Hotellneset som stort sett har vært kontoret denne uka.

Ombordstigning på et skip til havs er ikke som ombordstigning på skip i havn. Det kan jeg skrive under på. Denne fjorten-og-noen-tusen tonn tunge og nesten 150 meter lange skuta ble ikke mindre majestetisk da vi måtte entre via taustigen på skipssida. Det gikk helt fint altså, mamma! Du ser det var omtrent bølgefritt på le-sida 🙂Neste høydepunkt var senking av plogen som skal bore kabelen ned i havbunnen. Dette bildet ble tatt i morges før vi gikk i land, for da var det ingen aktivitet ved plogen ennå. Det er litt heavy dimensjoner her også, ikke sant? Sjøsettingen gikk helt fint og etter programmet, kabelen ligger i de sporene den skal og ledebøyer, strømkabler, kameraer og måleinstrumenter er på plass. Her forlater vi Hotellneset og Viking Explorer for denne gang og ræser utover mot Isfjorden i svimlende 0,5 knop. Huhei hvor det går!

Svalbard calling – rapport #4

De sommerfuglene i magen som jeg nevnte i går vekket meg skrekkelig tidlig, allerede i 5-tida var jeg oppe og trampet på hotellet, pakket kofferten en gang til, glante ut av vinduet, … Joda, skipet duvet fortsatt ytterst i Adventfjorden på vent.

Dette bildet viser motsatt retning innover fjorden, med Operafjellets karakteristiske snøformasjon Vinglasset. Sommer på Svalbard defineres visstnok av Vinglasset; når stetten brekker, da er det sommer! Operafjellet husker sikkert mange for flyulykken i 1996.

Før vi klatret ombord i Cable Innovator i dag hadde vi et siste oppdrag for dagen i hytta på Hotellneset – vi var nemlig enige om at det var litt spinkelt interiørmessig der. En tur innom våre venner på UNIS der vi lånte printer og lamineringsmaskin resulterte i denne fabelaktige veggpryden:

Bildet viser Helge, Frode og meg fra jobbingen i Ny-Ålesund. Veldig fin ramme med gaffateip, ikke sant? Mersom sølv … Vi kan det der med interiør og sånn vi altså!
Dørskilt hører også til, Helge er snar med å få logo på synlige flater! Nå mangler bare hyttas offisielle navn – det kommer senere 🙂

Og SÅ blid er en påmønstrende lettfotomatros når skuta omsider klapper til kai. Jeg tror nok den kledelige hjelmen var eneste hindring mot å glise hele veien rundt.

Vi fikk utdelt spesiallagde t-skjorter av kapteinen på første møte i dag. Alle går rundt med disse på seg, og man vil jo ikke være uttafor. Så da er vel innendørsantrekket gitt for noen dager.Det er stas å ha så flott lugar, gitt. Hele plassen jeg har fått tildelt er langt større en de 2-3 første leilighetene jeg bodde i, så her er det ittno knussel! Fruktfat og luksus-såpe er bestikkelser som slår an. Og å bli kalt Miss Greta er litt sånn sjarmerende-morsomt det også 🙂 Her peker og forklarer kapteinen litt om morgendagens kabel-legge-start. Det er temmelig detaljert planlagt og jeg er temmelig imponert over at så store fartøyer og utstyr kan manøvreres så nøyaktig. Dette er plogen som skal pløye kabelen ned i havbunnen. Den er svær altså! Og svær er denne ROV’en også, den skal ned for å følge med at plogen gjør det den skal. Igjen – jeg er imponert!
Viking Explorer ble ganske så puslete sett fra denne kanten. Været har vært grått i dag, men den meldte vinden er utsatt til i morgen, visst. Det er jo ikke bare gode nyheter for finheklingen som skal ta til grytidlig om morgenen. Men vi krysser fingre, stoler på fagfolk og tar på lue, så går alt sikkert aldeles som det skal!

Svalbard calling – rapport #3

Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum) kalles på folkemunne Svalbards nasjonalblomst. En vakker liten stabeis som finner grobunn selv i grusganger mellom bygninger i byen.

Sent i går kveld kom kabelskipet Cable Innovator endelig sigende innover fjorden her i Longyearbyen etter å ha kjørt en PLGR (Pre Lay Grapnel Run, der de drar et slags anker etter seg hele ruta for å fange opp eventuelle uønskede objekter) tur/retur Ny-Ålesund. Det er første gang jeg har sett henne live, og det var et fantastisk skue i den flammende solnedgangen:

Under grapnel-kjøringen kan for eksempel slikt finnes:

Dersom en sånn rål-dunge (som jeg ville kalt det) er eldre enn 1945, så skal det ikke røres – da er det kulturminner. Det er mye wire, drivved og rusk & rask å se på strendene, dessverre.

Her på Svalbard er det naturlig nok en del interesse for hele prosjektet, og Svalbardposten har med ujevne mellomrom hatt informasjon på trykk. I siste utgave fant jeg denne notisen:

Det er tydeligvis litt stas med et så stort skip i havna her, ikke hverdagskost for de fleste dette!

Dagens gjøremål har ellers foregått på Hotellneset – for vår del fra landsiden der vi har deltatt i arbeidet med plassering av trekkesnora med en slags diger flaskekost som har sørget for rent rør til kabelen hales inn.

Dykkerne har halt og dratt i tau under vann mens gutta fra Global Marine hadde kontroll som beach team.

Jeg kommer ikke utenom dyrelivet i dag heller, selv om det var et stykke unna. En fantastisk svær flokk med hvithval holdt kalas i sjøen utenfor flyplassen. De var utrolig mange, men viser oss dessverre bare ryggen. Artig skue, likevel. Ryktene sier at det er blåhval rett der ute også, det hadde vært noe …!Og se her, pappa – masse plass til bobilen! 🙂

Litt moro må man ha det, så klart. På sjefens anbefaling testet jeg ekkoet i de svære rørene på stranda – *fnis*

Nå har jeg litt sommerfugler i magen foran morgendagen når vi skal gå ombord i Cable Innovator! Det skal nok komme en grundig rapport derfra også.

M	T	W	T	F	S	S
		1	2	3	4	5
6	7	8	9	10	11	12
13	14	15	16	17	18	19
20	21	22	23	24	25	26
27	28	29	30	31