En nesten-badetur

Plutselig dukket sola opp igjen, da vi omsider hadde bestemt oss for å ta en badetur i Pirbadet. Bilen ble stappet full av unger, badetøy, håndklær og hund. Og så dro vi. Men den sola var innmari iherdig, og jeg syntes det var aldeles uforsvarlig å etterlate hunden i bilen for å svale meg selv i basseng. Dermed ble det en nesten-badetur på meg, og en lang spasertur på piren og havna for Lukas. Vi hadde med oss vann, fant både gress og skygge, og hadde i grunnen et par trivelige timer med Munkholmen som kulisse.

Varmt med pels i solsteiken. Ser du Munkholmen der ute?

Gutta var svært så fornøyd med badeturen, og det var jo bra. Kveldsturen gikk Lukas og jeg i Estenstadmarka, der vi nå har blinket ut en ganske passe liten times-løype. Der er det en fin kulp som Lukas kan drikke av også, veldig kjekt på en sånn tur. Men bare vent – til helgen skal vi nok finne sjøen og plaske litt vi også.

Vatnevatnet

Noen ganger lurer jeg på hvordan steder får navnet sitt. Det er ganske åpenbart i blant – vik, eide, bukt, hammer og så videre, med litt fantasi attåt. Så når et vann får navnet Vatnevatnet, da er det ingen tvil om at det er vatn med i bildet! Tobias, Lukas og jeg ruslet en tur langs Vatnevatnet der slektstreffet foregikk forrige helg. Det er faktisk en tømmerstokk de sitter på, det må ha vært et voksent tre en gang.

Gutta på tur ved Vatnevatnet

Flyttet til ..eh… byen?

Våre nyeste naboer er ni i tallet, har fire bein og horn og går rundt oppi kubakkan og mekrer. Jommen sa jeg flytte til byen…! Det er visst en tradisjon at det settes ut geiter på beite her på haugen om sommeren. Og det er jo kjempetrivelig – i tillegg til at det er kjempenyttig å få beitet ned en del områder på den måten.

Ni nye naboer som hopper og spretter i bakkene

Lukas er nokså skeptisk til dem, ikke minst på grunn av strømgjerdet som går rundt innhegningen. Han klarte nemlig å få strøm i seg på en av de første turene, det husker han tydeligvis ganske godt. Kanskje han hadde vært litt mer leken og interessert om han fikk løpe sammen med killingene, men det tror jeg ikke vi tar sjansen på 🙂

Alene i sommerskogen

I vinter var Lukas og jeg alene i skogen ved Stavsjøen. Det er noe magisk med å være alene i skogen – eller i det minste føle seg alene i skogen. I dag har vi gjentatt det, men nå i sommerskog. Utrolig stille og fredelig, med unntak av kvitrende fugler. Både hund og menneske fikk tatt seg inn litt, tror jeg. Deilig med en stille, lang tur!

En lykkelig og varm hund i sommerskogen

Kubakkan

Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.

Kubakkan er der fortsatt, med engblomster, trær og like mange bakker som før

For siste gang

Det er en del ting som blir gjort for siste gang nå om dagen. Ikke at jeg har planer om å ikke gjøre de samme tingene. Men det går ubønnhørlig mot slutten på mine 19 år som innbygger i Malvik kommune og jeg har for eksempel betalt for renovasjon for siste gang. Og en del av turene jeg og Lukas bruker å gå har vi nok også gått for siste gang. En del ting er litt vemodig og andre ting like mye en lettelse. Nye regninger kommer sikkert like trofast på ny adresse.

Lukas og jeg må finne mange nye stier til korte og lange turer. Den korte varianten av kveldsturer har vi ofte gått i nærskogen – Bjørnmyratoppen, som jeg kaller den inni hodet mitt (jeg aner ikke hva den heter). Disse dagene har det vært en regnvåt opplevelse – men koselig likevel!

Kanskje siste tur på Bjørnmyratoppen?