Month: June 2009

Smertefrie timer

I dag dro jeg tilbake til legen. Armen verket verre en noen gang og jeg trengte hjelp. Hans første forslag var å sykmelde meg, noe som selvsagt hadde vært fint, men jeg er ikke så sikker på at det å være borte fra jobb vil hjelpe nevneverdig. Så vi ble enige om en prøveperiode de to ukene som er igjen før sommerferien starer. Han forslo deretter å sette en kortisonsprøyte. Og halleluja! Det virket. Smerted ble borte øyeblikkelig. Det varte i omtrent to timer.. Nå er det mye verre enn før og jeg holder på å bli gal.

Sammen med injeksjonen settes det et smertestillende stoff som virker umiddelbart. Kortisonen trenger litt tid for å virke. Det var i det minste (kortversjonen av) hva jeg ble forklart. Så jeg antar smertestillendestoffet sluttet å virke før kortisonen skyter inn. Håpet er nå at en kveld med piller merket med trekanter (noe som betyr ingen bilkjøring) vil virke lenge nok til at langtidseffekten kan tre i kraft. Hvis det ikke skjer må jeg vel ringe legen igjen og takke ja til en sykmelding. Jeg krysser fingre for en smertefri dag i morgen. Alt er bedre enn dette.

Diamanter varer evig – eller…?

ring2En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.

Virkelig? Hvor sterk er jeg?

Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.

Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.

Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.

Fornyet vennskap

Mer enn 30 år gikk før jeg møtte Trine igjen. På den tiden har vi etablert våre liv, landet på hva vi vil jobbe med, hvordan vi tilbringer fritiden og gjort våre prioriteringer. Som barn var vi ganske tette venner, selv om vi ikke møttes så ofte. Trine bodde like ved min farmor og vi så hverandre bare hver gang vi var der på besøk. We er i slekt – firmenninger – men da vi var barn var det bare en kuriositet sammen med alt annet vi brukte tid på å finne ut. Det viktige var å ha noen på min egen alder blant alle de voksne, de lange dagene rundt evigvarende kaffe- og kakeprosedyrer med voksenprat. Vi kjente hverandre bare noen få år før vi ramlet inn i tenårene og mistet kontakten.

For et par uker siden fikk jeg et glimt av et kjent ansikt; jeg trodde i alle fall det var kjent, til tross for de tretti-noen årene som hadde gått siden sist jeg så dette ansiktet. Jeg hadde ikke tid til å stoppe akkurat da, til å rope eller gi meg til kjenne. Men hodet startet å jobbe. Etter noen dager, ved hjelp av vår venn Internett, fant jeg Trine. En forsiktig første henvendelse var alt som skulle til. Vi visste at vi måtte treffes, og sist søndag gjorde vi det. Det var helt ubeskrivelig hyggelig! Med på besøk kom familien hennes, veldig lik min egen. Og samtidig kom følelsen av å høre til enda en plass. Denne helgen gjorde vi gjenvisitt hos Trine. Vi fikk servert lam og vin, og en lang koselig prat rundt middagsbordet.

Ungene løp rundt, besøkte hønsegården og hestene, lekte med hunden og utforsket nye omgivelser – akkurat slik Trine og jeg gjorde på 70-tallet. Ungene ble klissvåte i kaldt og hustrig regnvær. Men som barn flest brydde de seg ikke om de, de hadde det bare gøy.

Tilhørighet er bra. Jeg har alltid visst at jeg har en spesiell forbindelse til stedet vi bygger hytte på. Nå har jeg enda en grunn til å se frem til å være der!

Sommerønsker

12 arbeidsdager igjen før sommeren. Jeg begynner å få en smule panikk. Det er mye å få panikk av; blir jeg ferdig med oppgavene på jobb, blir jeg godt nok forberedt til Utopia, har jeg glemt noe viktig før en lang byggeferie på Solfang? Først må jeg uansett overleve Utopia, men etter det har jeg en hel måned med liv i sakte fart!

Jeg vet jeg kommer til å savne en del ting, men det finnes kanskje ikke noe sånt som en savneliste? Jeg har i alle fall to ønskelister, og jeg har lov å ønske masse for jeg har bursdag i ferien.

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
  • klegg
  • unger som slåss
  • vondt i armen
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
  • lange bilturer

Jeg vil ha:

  • avslapping
  • sol og en fin brunfarge
  • varm sjø
  • glade mennesker
  • fremdrift på Solfang

Når ting dukker opp eller holder seg unna skal jeg si fra 🙂

Noe bra, noe dårlig

I går dro jeg til gartneriet og kjøpte sommerblomster til pottene på trappeterrassen og vinduskassene. Dette gjorde underverker for adkomsten til huset. Hagen har ellers vært ekstremt neglisjert de siste par årene. Noen ganger har jeg lyst å kaste meg ut i det og fjerne ugress, klippe rosebusker og trær. Men jeg har liksom ikke tid til noe særlig hagearbeid denne sommeren og jeg innser at naturen får seire også i år.

Vi har ikke noen stor hage, men den er koselig og intim. Jeg har en del planter som jeg liker veldig godt, noen er arv fra riktig gamle dager. Både bestemor og oldemor hadde grønne fingre og la mye av fundamentet for min fargerike sommerglede. Et par av de største buskene planlegger vi å flytte til Solfang senere i år. Kanskje jeg har fått både inspirasjon og to sterke armer innen den tid.

Doktoren hadde ikke noen mirakelkur for armen min. Men det er bare en tennisalbue, sa han. Diagnosen høres mye kulere ut på latin, epikondylitt lateral. Jeg kan bli bra snart. Eller jeg kan få beholde det lenge. Uten en åpenbar årsak er det ikke så lett å unngå det som forårsaker smerten. Så jeg får bare prøve å ikke bruke armen i det hele tatt, i alle fall være litt oppmerksom på hvordan. Jeg fant følgende informasjon om tennisalbue: Den største risikofaktoren for epikondylitt lateral er alder. Det burde jeg jo gjettet. Litt tidlig etter min mening, men det ser ut som jeg på full fart mot uløpsdato.

En stor liten bok

Jeg har lest en bok jeg kanskje ikke skulle ha lest. Det var “Gutten i den stripete pysjamasen” av John Boyne, og den var svært rørende, naiv og enkel. Historien fortelles gjennom den ni år gamle Bruno, og alderen hans gjør det veldig nærliggende for meg å assosiere hans liv og syn på ting med det mine egne unger har. Boken er skrevet på en måte som gjør den leselig for niåringer, og en av tvillingene begynte å lese den. Han leste den ikke ferdig, og jeg tror ikke han forsto omfanget av innholdet. Hvis han plukker den opp igjen må jeg trolig være forberedt på å forklare en del ting for ham.

Historien handler om Holocaust og sjeldent vennskap. Jeg er alt for bløthjertet til å ikke bli rørt av disse emnene, og noen ganger er det irriterende hvor levende bilder jeg får i hodet av ting jeg leser eller ser, om det er fantasi eller virkelighet. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å registrere og glemme, men det virker ikke helt på den måten for min hjerne. Kanskje jeg er den eneste i hele veden som ikke allerede hadde lest denne boka, jeg hadde ikke en gang hørt om den før jeg fant den i en butikk, i et passende “mangler lesestoff”-øyeblikk.

Allikevel, har du ikke allerede lest den eller sett filmen, så anbefaler jeg den. Du blir ferdig på en kveld, kanskje to hvis du bare leser på senga før du sovner.

Aaauu :(

Jeg har en vond arm. Jeg tror at hvis jeg var et dyr, så ville jeg gnage den av…  Jeg greide omsider å bestille time hos legen, forhåpentligvis kan han fortelle meg hva som er galt, hvorfor det er så innmari vondt og få det til å forsvinne. Hvis jeg er heldig, så sier han “Hmmm, dette var enkelt, her er en pille, gå hjem og bli bra”. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg har jo gjort en del fysisk arbeid i det siste. Men det er den venstre armen, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg kan ha brukt den på en måte som skulle resultere i dette. Kanskje det er en betennelse men det er ikke ett enkelt punkt som er vondt eller mulig å si om det er muskler, bein eller sener som verker. Jeg våkner om nettene, har mest lyst å gråte om dagene når jeg uforvarende bruker armen. Det er som en dundrende hodepine, bare nært albuen. Skal jeg bruke den og provosere smerten til å forsvinne, eller skal jeg holde den i ro og forsøke å la være å bruke den?

Vel vel, nok klaging. Helgen nærmer seg. Om noen dager sier doktoren at alt blir bra snart. Og jeg kan vel forsikre om at jeg ikke skal gnage av meg armen.

Passering av milepæler

Ungene vokser. I dag feiret vi Tobias og Sondres 10-årsdager med hele banden av gutter fra skolen. Og det var på ingen måte ille! De er ikke lenger den samme hysterisk ville gjengen. Etter pizza, litt kaker og is forventet jeg unger over hele huset, veggene og taket. Men de bare satte seg ned rundt TVen for å se en film (The Spiderwick Chronicles) og den høyeste lyden var filmen, sammen med noen kommentarer. Ingen hoppet i sofaen, kastet papir og flasker overalt, slo eller sparket hverandre. De var faktisk ganske siviliserte. Da de alle gikk, inviterte jeg hele gjengen tilbake når som helst for å spille videospill eller se en film. Og jeg mente det.

Halvparten av selskapet i pizzafråtsing

Det var fint å se tvillingene sammen med alle vennnene sine for en gangs skyld. Vanligvis er bare et par her samtidig. Og det var ganske trøstende å se hvor normalt de oppførte seg og omgikkes de andre. Jeg tror vi lett blir blinde for endringer som skjer nært oss. Og jeg tenker nok at grunnen til at de var litt mindre barnslige enn jeg forventet ganske enkelt skyldes at tiden går – og jeg blir eldre.

Det var et koselig bursdagsselskap. En rolig kombinasjon av feiring og familiekos. En milepæl er passert.

Jubiléer

For ti år siden i morgen ble tvillingene mine født. Det skjedde på Olavs 40-årsdag. Så vi har noe feiring å ta oss av. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem leser bloggen min, så jeg kan trygt fortelle at jeg har kjøpt kameraer til guttene og en elektrisk kontrabass til Olav. Jeg er litt spent på å se hvordan de reagerer når de åpner gavene sine. Jeg håper de blir både overrasket og glade.

Selskapet i morgen blir bare for guttene. De har invitert alle guttene i klassen sin, noe som for meg er mer enn nok action i løpet av et par timer etter jobb og midt i uka. Olav insisterer på at han ikke vil ha noe selskap, men vi får se. Kanskje senere i år, eller en annen gang når ting er litt mer normalisert. Hvis jeg legger til vår 10-års bryllupsdag og de eldste barna som fyller 19 og 21 i år, så ender vi opp med 120-årsjubileum i 2009. Det skulle vel være en god grunn til å feire litt.

Jeg regner med jeg må dra litt tidligere fra jobb, skynde meg hjem for å bake de siste muffinsene, dekke bordet, varme pizzaene jeg har laget ferdig og så stålsette meg for ubeskrivelig bråk og fart som jeg vet vil fylle kvelden…

Gratulerer med dagen, guttene mine!

Her er guttene to år, sovende små engler