Det var en forferdelig trist innledning til OL da akeren Nodar Kumaritasjvili døde etter den fatale ulykken under trening, bare noen timer før offisiell åpning av lekene. Jeg blir litt imponert over profesjonaliteten som utvises i det offentlige rom når noe sånt skjer. Det var både verdige og (for oss utenforstående) gode minneord, ettertanke og en “life must go on”-holdning oppi det hele. Det jeg kanskje mest imponeres over er kvaliteten på informasjon og gjennomføring tatt i betraktning at det var veldig kort tid mellom ulykken og seremonien for åpning. I løpet av denne korte tiden måtte Georgias lag avgjøre om de skulle delta i lekene, ja selv IOC måtte avgjøre om åpningen skulle gjennomføres som planlagt.
Alle som deltar i OL ellers har fått en støkk, jeg forstår godt slike reaksjoner som jeg leser i VG i dag. Og oppi det hele sitter det igjen pårørende som har opplevd noe grusomt. Jeg føler med dem, slik resten av verden gjør. Det var nok ikke på denne måten de ønsket at en sønn og bror og et kjært familiemedlem skulle bli kjent gjennom OL i Vancouver.