Day: February 13, 2010

Olympiske leker

Det var en forferdelig trist innledning til OL da akeren Nodar Kumaritasjvili døde etter den fatale ulykken under trening, bare noen timer før offisiell åpning av lekene. Jeg blir litt imponert over profesjonaliteten som utvises i det offentlige rom når noe sånt skjer. Det var både verdige og (for oss utenforstående) gode minneord, ettertanke og en “life must go on”-holdning oppi det hele. Det jeg kanskje mest imponeres over er kvaliteten på informasjon og gjennomføring tatt i betraktning at det var veldig kort tid mellom ulykken og seremonien for åpning. I løpet av denne korte tiden måtte Georgias lag avgjøre om de skulle delta i lekene, ja selv IOC måtte avgjøre om åpningen skulle gjennomføres som planlagt.

Alle som deltar i OL ellers har fått en støkk, jeg forstår godt slike reaksjoner som jeg leser i VG i dag. Og oppi det hele sitter det igjen pårørende som har opplevd noe grusomt. Jeg føler med dem, slik resten av verden gjør. Det var nok ikke på denne måten de ønsket at en sønn og bror og et kjært familiemedlem skulle bli kjent gjennom OL i Vancouver.

Å veie eller ikke veie

Det der med vekta er en sånn uluggum greie synes jeg. I mange år (for veldig, veldig lenge siden) veide jeg akkurat det samme hele tiden. Samme hva jeg gjorde og samme hva jeg spiste. Så kom det en dag da dette ikke lenger var sånn – det gikk opp og det gikk ned – men det var da fortsatt mulig å skjerpe seg inn i trivselsområdet. Jada, jeg vet at ting endrer seg med alderen og med det å få barn og alt sånt. Men det så da faktisk ut som det gikk an å ha en viss kontroll selv inn i det siste tiåret.

Nå er det et slit. Jeg syns da jeg prøver å røre meg med noen treningsøkter hver uke og jeg tenker litt på hva jeg putter i munnen (og hvor ofte). I perioder er det ekstra mye å gjøre på jobb, og det har da sannelig vært det på fritiden også – tenk bare på hyttebyggingen. Etter et par slike perioder gikk jeg i mitt overmot på vekta for første gang på et halvt år eller noe sånt. For jeg tenkte at nå må jeg jo ha tatt av en del. Men uff og æsj og akk… det var nok ikke noen endring i den retningen, nei.

Noen ganger fristes jeg av reklamene for pulver og piller og shakes og supper som skal erstatte ett eller flere måltider. Jeg tenker til og med på en privat sultestreik for en periode (kanskje jeg burde si faste, det høres tryggere ut). Men det er jo så håpløst å gjennomføre når man skal ta hensyn til familien, og ikke minst ungenes kosthold. Jeg ønsker jo ikke at de skal ha en slapp og sur (om enn tynn) manmma og skaffe seg vrangforestillinger om egen vekt og utseende. Så jeg slår det som regel helt fra meg.

Man skulle gjort som filmstjerner eller popstjerner som har trim og trening og pleie av kropp og utseende som eneste syssel på dagtid. Mon tro om jeg hadde klart meg lenge med en sånn “jobb”?

Jaja, et lite hjertesukk legger i alle fall ikke noe til vekta. Jeg sikter ikke mot noe glansbilde, men det hadde vært kjekt å komme innenfor den vektrammen jeg trives i. Enn så lenge får jeg være den jeg er. Og jeg har nedlagt forbud mot baderomsvekt på hytta. Det får jo være grenser.