… om familie, jobb, fritid og livet generelt
4. juli er en dag vi feirer, da har nemlig svigermor/farmor/Jorunn bursdag. I år var hun med oss på hytta og da ble det stell på sakene! På lørdag ble det bløtkake og farmors vidunderlige prinsessekake, i tillegg til en veldig koselig tur i fjæra. Vi har hatt nydelig vær – helt greit at det meldes feil noen ganger!
Til bursdagen sin ønsket Jorunn seg en tur i Oasen, for der har hun aldri vært. Sondre laget et “gavekort” og tur i Oasen ble det! Neste år er det rund dag og stort jubileum!
Endelig kom det brev i postkassen fra Namsos kommune.
Jeg sendte søknad om tilbygg (utvendig bod) og veranda i april. I tillegg søkte jeg om dispensasjon fra lover og forskrifter på tre områder;
Fordi det var dispensasjonssøknader og bygging i strandsonen fikk vi i mai beskjed om at saken måtte til høring hos fylkeskommunale og statlige myndigheter, og at endringer til søknaden kunne sendes inn. Siden skråningen har blitt fylt opp endret jeg pilarhøyden en del i forhold til opprinnelig søknad.
Jeg la stor vekt på at søknaden skulle være så komplett som mulig for å få en så rask og komplett behandling som mulig. Og jeg var egentlig ganske fornøyd både med tegningene mine og prosaen i dispensasjonssøknaden. Dette fikk jeg til på egen hånd!
Det har vært lang ventetid. Jeg har puslet med varianter av tegningene, tenkt på alternative løsninger, forberedt litt utendørs på hyttetomta, tenkt på resten av området – planter og busker, møbler og natur. Det er deilig at det begynner å bli grønt rundt oss igjen!
Og så kom altså brevet. Alle tegningene har stempel “GODKJENT” og det betyr da virkelig at vi får lov å bygge! Jippi-jippi-JIPPI!!!
Det kunne vært en dato, men det er ikke det. Det er telling av henholdsvis rundkjøringer, fartsdumper og tunneler hjemmefra til hytta. Noe må man jo bruke tiden til på en kjøretur i tropevarmen! Jeg og gutta kom til hytta i ettermiddag og da målte vi hele 28 grader i skyggen. Med vindstille og klar sol i tillegg er det ganske hett. Tvillingene bader i vilden sky, Lukas leter etter skygge og jeg tusler rundt og luker ugress og håper å bli litt brun.
Neste gang skal vi telle broer.
Lukas elsker å leke. Ingenting er morsommere enn å “vinne” over en av oss når han har kapret en leke (eller en sko eller det som ligger i nærheten). Han piler rundt mellom stolbein og under bord, spøler på gulvet og skrenser rundt hjørner. Og hvis han i tillegg får en kamp om byttet, ja da er leken skikkelig god.
Ett år etter at vi signerte kontrakt ser det ut til at det skjer noe på fiberfronten. Nå er gata full av orange merker, det ligger orange rør i store kveiler på gatehjørnene og i tomtegrensene er det satt ned pinner:
Jeg gleder meg til å få litt mer fart i nettet her! Vi kjøpte en løsning som krevde at vi graver grøft selv fra grensa og inn til huset, så Olav har hatt et par kvelder med hakke og spade. Nå tror jeg det er under kontroll, og vi venter bare på å få det orange røret lagt på plass.
Vi fikk besøk i kveld av en liten vettskremt stakkar. Lukas hadde fryktelig lyst å hilse på, og det var et styr å holde ham unna. Et pinnsvin kan liksom ikke jages – han ruller seg bare sammen til en piggball. Så jeg ville helst vente til han tuslet videre av seg selv. Hadde han kommet litt mer ut av buskaset kunne jeg nok løftet ham og tatt ham med til skogkanten, men han ville helst gjemme seg litt. Og med den bråkete hunden i nærheten kan jeg jo forstå det. Omsider løftet han blikket og stabbet videre til neste hage. Jeg synes de er så søte, disse piggete små…
Lukas liker å ligge ute i gårdsplassen (i alle fall når han ikke får lov å løpe akkurat dit han vil), spesielt hvis han mangler et familiemedlem. Nå ligger han ute og venter så veldig på pappa – han burde jo vært hjemme forlengst!
En gang for mange år siden gjorde jeg en naturkriminell handling. Jeg tok med meg en timianplante fra Island hjem. Det var selvsagt både ulovlig og dårlig gjort å ta den med fra den karrige jorda. Men den var bittebitteliten altså. Og luktet så godt. I alle år har den trivdes i hagen her hjemme og vokst seg stor og sterk. Helt til nå. Jeg finner faktisk ikke spor av den i blomsterbedet etter denne vinteren, så teorien er at den har frosset ihjel. Stakkars Timian.
Men nå har jeg i alle fall på ærlig vis kjøpt nye planter, hele tre ulike sorter Timian. Jeg har tenkt å ta dem med på hytta, så får vi se om hagen hjemme får sin velfortjente oppgradering litt senere.
