… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Lukas har for alvor satt sjøbein denne sommeren og høsten. Det største problemet er når folk oppholder seg både ute på dekk og inne i kabinen – da vet han ikke helt hvem han skal holde øye med. Ellers legger han seg i ro like godt i båten som i bilen. Eller passer på det som foregår blant fiskerne.
Det ser ut til å være det eneste Lukas mangler når han leker med tyggebeinet sitt. Han løper rundt og fanger det, ruller seg på ryggen og holder fast beinet med hendene. Skikkelig rar og fryktelig morsom. Litt mørkt å filme i lampelys, dessverre. Men jeg måtte bare vise frem minstegutten en gang til 🙂
Omsider har jeg fått kledd på stua. Og så skulle jeg nok ha sagt at NÅ er alt ferdig. Men neida. Jeg skal ha noen lamper. Og en ny dør. Og så blir det sikkert litt dilleri og stæsj her og der. Med tiden. Og så burde jeg lære meg å ta snasne interiørbilder, eventuelt rydde litt før jeg knipser ser jeg. 🙂
Enda en helg med nydelig vær denne høsten – man kan nesten bli litt bortskjemt på spaserturer med voffsen. Akkurat som oksen Ferdinand liker Lukas ofte å bare drømme seg bort og lukte på blomstene. Men å få bilde av ham i gjerningsøyeblikket har vist seg å være litt vrient. Han er fryktelig snar til å snu seg vekk når kameraet kommer frem. Flaut, kanskje…?
Vi snakker grundig blomstersnusing her. Fra bunn til topp, gjerne en runde rundt og fra topp til bunn igjen. Ofte avsluttes det hele med en markering, som seg hør og bør en mannehund. Kanskje andre har gjort det samme før ham og det er grunnen til den iherdige neseaktiviteten? Nææh – jeg velger å tro at Lukas er en romantiker jeg! Blomster er fine og mange av dem dufter godt.
Margrete ble operert i kneet sitt på torsdag etter å ha ventet siden hun var i militæret for mer enn ett og et halvt år siden. Nå venter nok noen dager med pleiebehov – greit å få være litt sammen mamma da, og greit å få være mamma for jenta si også!
Forrige helg på hytta hadde jeg denne gode følelsen, den som setter seg fast og som jeg husker lenge. Kanskje skyldtes det været, eller alt småtteri (og storeri) som ble gjort. Eller kanskje det bare var et typisk eksempel på riktig medisin for å koble helt av. Uansett – det var en fantastisk fin helg, og jeg gleder meg til flere slike. I hyttehagen er det flere små gleder. På Bjørnmyra hadde vi en omfangsrik kaprifol, den tok jeg en tørr grein av i vår og satte i vann. Da den grodde røtter plantet jeg den på hytta. Og nå har den sannelig slått seg til ro der oppe i skråningen. Selv om den ikke har blomstret i år, så er det knopper på den og jeg kan håpe på god duft til neste sommer!
I kjøkkenhagen er det tydelig at høsten har kommet, men hva gjør vel det når jeg har så mange planer for våren og sommeren som kommer? Fortsatt er det rikelig med bladpersille og gressløk (bare forsyn deg, mamma!) men basilikum og oregano har begynt å visne nå.
De fleste rosene er avblomstret for i år, selv om kryprosene har noen blomster ennå. Jeg så til min sorg at en stor grein av That’s Jazz-rosen har knekt, neste tur må jeg huske å binde opp de buskene.
Jeg fikk både luket, klipt og ryddet kvist også denne gangen. Det er godt å se det ta form smått om senn, og selv om jeg er utålmodig etter å bli ferdig, så ser jeg helt klart verdien i at det ikke blir det – dette er jo kosearbeid!
Etter nesten ti måneder er det endelig bestemt at jeg skal opereres i ryggen min.
Bestillingen fra min ryggekspert sier fiksasjon og laminektomi – det betyr at virvelen som er glidd ut skal settes fast med skruer (avstives) og at presset på nervene i ryggen skal lettes ved å flytte på det som ligger feil (buedelen av den aktuelle ryggvirvelen blir fjernet). Det ligger dessverre an til lang ventetid, men jeg har alltids et håp om et innsmett på kort varsel dersom noen andre velger å ikke benytte sin tildelte tid.
Jeg vil ha skruene i ryggen resten av livet, det er litt rart å tenke på. Nå håper jeg på plutselig beskjed, så jeg ikke rekker å grue meg. Bare glede meg til jeg blir bra!
Jaaa, gresset spirer allerede! Etter bare to uker, og helt på slutten av sommeren, så er det allerede skikkelig lysegrønt og dunete på hytta. Jeg er SÅ glad for det, tenk om vi kan få en gjørmefri vår neste år – for første gang siden vi begynte på hytteprosjektet!
Ida Sofie og Fredrik var på Vikan i helga de også. Utstyrt med skikkelig redningsvest fikk Ida leke på kaia sammen med onkel Sondre.
Det var mye aktivitet på Vikan i helga. Pappa og Olav fikk ommøblert de gamle utriggerne og satt på plass den siste, nyinnkjøpte. Selv den korte slepeturen fra kaia til flytebrygga var litt av et skue, vi kan bare forestille oss turen fra Namsos til Vikan som gikk i omtrent 3 knops fart. Men nå er alt på plass!
