Et hundeliv

Dette blir en travel uke for en liten hund. I dag startet vi med et besøk hos veterinæren. Der fikk Lukas valpevaksine, og ID-merking. Han ble i tillegg undersøkt, og dyrlegen sa at “han er helt perfekt, faktisk” – selv før vi hadde betalt 🙂 Nå skulle jo det bare mangle, han er jo aldeles perfekt. Jeg grudde litt før besøket og så for meg en sprellende vill og livredd liten valp. Men Lukas gjorde all min frykt til skamme. Han ventet tålmodig på fanget før vi gikk inn (riktignok med noen jeg-kjeeeeeder-meg-lyder) og var helt rolig på undersøkelsesbordet. Vaksinen merket han ikke en gang, og selve ID-merkingen førte bare med seg et minimalt klynk. Ingen sprelling, ingen skriking, ingen biting og ingen uhell på gulvet. Perfekt ja.

Fredag venter frisøren. Da skal vi stelle pelsen for første gang. Den skal nemlig nappes, ikke klippes. Så nå skal vi både se og lære, og få litt hjelp til å komme i gang. Og så starter vi på valpetrening til helga. Det skal bli spennende – hverdagslydighet, heter kurset. Lukas er kjempeivrig etter å lære, han lyder “kom”, sitter på kommando og kan snart å ligge også. Jeg gleder meg til å lære hvordan han best kan lære. Og hele familien stiller opp på kurset. Jeg tror det er viktig at vi lærer å gjøre ting på samme måte alle sammen.

Lukas i snø og solnedgang på hytta i vinterferien

Det er ikke så kjekt med regn og vind, mandagen startet med mye av begge deler. Det beste vi kan si om det er at det nærmer seg vår, og det setter i alle fall Lukas pris på. Det er stadig mer å utforske – gress og kvister, steiner og ikke minst masse dritt… Men det våte var han ikke særlig begeistret for. Vi får håpe på lettere vær snart, i alle fall til mange timer med valpekurs.

Lukas lufter familien

Vi har begynt å gå kveldstur. Det er skikkelig trivelig å få med alle sammen – i alle fall synes Lukas det. Jeg tror vi har godt av det alle sammen, både trimmen og et avbrekk fra TV, PC og spill som det blir mye av både hverdag og helg. Nå i kveld har det begynt å snø igjen, ganske god temperatur, men sur og ekkel vind.  Men Lukas bryr seg ikke noe om det – snø er bare morsomt og en tur er alltid toppers!

Sondre, mamma, Tobias - og Tobias, pappa og Sondre. Lukas leder an.

I dag var vi på handletur igjen, og Lukas har fått seg refleksvest. Han ble skikkelig barsk med den, jeg tror nesten han syns selv at det var litt stas også.

Lukas poserer med den nye refleksvesten sin

Vi kjøpte ellers litt hundemat, en børste og et nytt halsbånd. Og det egentlige målet for handleturen: trappegrind. Nå er trappa til loftet stengt av litt mer permanent – vi har hatt stående pappesker og ryggsekker og diverse for å prøve å holde Lukas unna. Han greide nemlig rimelig kjapt å komme seg helt opp på loftet, med alle rom og kott som han satte pris på å utforske. Problemet var at han ikke greide å komme seg ned igjen,  i tillegg til at det selvsagt er litt trøblete å vite hva han styrer med der oppe.  Det gjenstår selvsagt å se om han klarer å lurer systemet…

Arbeidet hardt hele uken

… lengter mot himmelen blå.
Sannelig går det mot lørdag,
da kommer finkjolen på.
Friheten gjør oss beruset,
hverdagens plikter er glemt.
Vi har endelig fri….

Det er vel omtrent så langt jeg har fått med meg teksten i den utrolig enerverende, men akk så hjerneklistrende, reklamesangen som Kiwi kjører på radio. Og om jeg ikke akkurat digger låta, så gir den i alle fall en følelse av at nå – – er det endelig helg. Og denne uken har jeg arbeidet hardt, det må jeg få lov å si. Det har vært et kjør på jobb, mer enn nok å henge i med hjemme og lite tid til å koble ut eller ta seg inn. Men nå er det altså omsider tid for sånt. Hunden er mett og sover, ungene er fornøyde og benket foran TVen, vi har fått noe godt i glasset og sofaen er full av oss alle sammen.

Nå har jeg ikke noe spesielt forhold verken til kiwi eller Kiwi. Men jeg vil i alle fall si god helg, god helg, god helg til alle!

Hjemme med syk mann

Det er visst ikke noe som heter det, i alle fall er det ikke i utgangspunktet lønnet fravær å ta hånd om sin syke partner. Men jeg klarer å bruke noen opptjente fleksitimer for å hjelpe Olav litt jeg. I dag ble han nemlig operert i skulderen sin – omsider – etter mange måneder med smerter, sykmeldinger, medisiner, kiropraktorbehandling og massevis av dårlig samvittighet for ting som skulle vært gjort som han ikke har greid.  Da det etter omtrent et halvår omsider ble tatt bilder av skulderen, så var diagnosen raskt klar; impingement syndrom var det fine navnet. I tillegg hadde Olav en supraspinatusruptur som viste seg under operasjonen å være overflatisk og derfor vil gro nå som resten er fikset.

Skulderleddet inneholder mye…

Etter operasjonen var beskjeden fra legen at det hele hadde vært ukomplisert, og dermed har vi store forhåpninger til at det skal bli helt bra. Gjett om vi ser frem til det alle sammen – ikke minst pasienten.

Olav var nokså omtåket en stund, men omsorgsperioden min slutter nok allerede i dag.

Min lille astronom

Tobias er nysgjerrig på det meste og en oppvakt liten mann. Når interessen er stor nok bruker han gjerne tid på å sette seg inn i saker og ting. For et  års tid siden hadde de prosjektarbeid på skolen som handlet om verdensrommet, og sammen med en jente i klassen laget han en flott presentasjon om stjernehimmelen, nordlyset og planetene.

Denne presentasjonen var så flott at den ble plukket ut til en lærerkonferanse. Tobias og klassevenninnen fikk være med på konferansen og fikk til og med treffe Knut Jørgen Røed Ødegaard, noe som var stor stas! Interessen for himmelrommet har holdt seg sånn passe også denne vinteren, og i går plukket bestefar frem en gammel (og ikke alt for bra) stjernekikkert som Tobias fikk låne. Månen var veldig klar og verdt en titt. Kikkerten var dessverre ikke god nok til å stille særlig skarpt på Mars, som også var svært godt synlig i går.

Tobias prøver å stille skarpt på Mars

Vi ble vel enige om at vi skal spare til en litt mer robust stjernekikkert, for det er skikkelig spennende å se at ting der oppe virkelig er sånn som i bøker eller på TV.

Læreren til Tobias kaller ham for min lille filosof og det er ganske beskrivende for de funderinger gutten min gjør innimellom. Jeg kan også kalle ham min lille astronom.  Han kan ganske mye, og jeg håper han fortsetter å være nysgjerrig nok til å lære mye, mye mer!

Venter (veldig) på våren!

Snart må det da snu, dette fryktelig kalde været? Ikke at jeg egentlig har så mye å klage på, vi har jo hatt det godt og varmt inne når behovet har vært som størst. Men jeg syns vinteren har vart gruelig lenge. Og så er vannet på hytta fortsatt frosset. Grrrr….! Nå har vi omsider vennet oss til å bære vann, smelte snø innimellom, vaske opp for hånd og til og med ungene har blitt kløppere på klutvask i mangel av dusj. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det skulle fryse, vi har varmekabel i røret. Men den leverer vel ikke nok strøm for en slik fimbulvinter, antar jeg.

Pappa er laget av optimisme, og satte i gang med tineprosjekt i dag da temperaturen beveget seg opp på plussiden. Men det nyttet ikke – det er og blir frosset. Sukk. Og jeg lengter mot vår av enda en grunn.

Jeg kom nylig over en annen finfin blogg her om dagen, og Johanne i Det lille huset i skogen har postet en av de søteste sangene jeg vet om. Så er jeg helt sikkert ikke alene om å ønske meg lysere og varmere tider.

En dag i vinterferien

Det er gruelig kaldt. Men Lukas elsker å være ute likevel. Det er så mye spennende å se på og lukte på. Frostrøyken drev rundt oss hele dagen, alt var innhyllet i hvitt rim.

Hver gang det dukker opp noen er det tid for å hilse – selv om det bare er et lite øyeblikk siden sist. Her får Sondre en skikkelig Lukas-velkomst når han kommer ut.

Det blir mye innesitting når det stort sett er ned mot 20 minusgrader ute. Nå har til og med Lukas funnet ut at noe foregår oppå benken på stua. Kanskje han også synes OL er spennende?

Storfint besøk

I dag fikk vi besøk på hytta. Gutta satte stor pris på at Peder kom, jeg satte umåtelig stor pris på at Trine kom og Lukas fikk møte den fornemme miss Soffi for første gang. Han hadde et par travle timer med å sjekke ut, sjekke opp og etter hvert jekke seg litt ned for den noe mer rutinerte og avbalanserte damen.

Tiden med Trine går alltid så fort. Jeg tror 30-35 år uten kontakt har gjort at vi neppe går tom for samtaleemner de neste 35 årene. Jeg kommer alltid på så mye mer jeg skulle spurt om eller pratet om når hun har dratt igjen. Men nå skal vi jo være her noen dager, så sjansen byr seg nok igjen. Takk for besøket alle tre!

Soffi er utrolig snill og rolig, og var nesten i meste laget tålmodig med vår lille spirrevipp, men moro var det jammen.

Her er et utvalg bilder fra det første møtet: