Category: jobb

Årskavalkaden 2010

Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:

Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Lukas og Tobias ser utover sjøen i godværet Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa,  og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.

Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!

Aun den gamle

Vår nygifte kollega fikk som en slags bryllupsgave æren av å slå av en av de eldste maskinene vi har (hatt) i Uninett. Denne maskinen har en lang og mangfoldig driftshistorie, det var en av de første tjenermaskinene jeg hadde arbeidsoppgaver på da jeg begynte i 1995. I vår interne driftsdatabase ble aun.uninett.no registrert 1994-09-13 12:50:48. Det er en stund siden. Jeg vet i alle fall at den har vært navnetjener, og den har kjørt hostmaster sitt kø-system. Nå er det yngre krefter som har overtatt, men maskinen skal få et etterliv hos oss. Det hadde vært artig om vi etter hvert fikk sving på et slags museum.

Kanskje dataår er litt sånn som hundeår? Ifølge Snorre ble Aun 260 år gammel, selv om det kanskje neppe stemmer helt med virkeligheten…

Som sin navnebror (og sikkert kilden til navnet) ble vår aun også svært gammel – om ikke 260 år

Konferanse meg her og konferanse meg der

UNINETT-konferansen 2010 foregår akkurat nå på Universitetet i Stavanger. Det er vår (nesten) årlige konferanse for IT-folk i vår sektor – altså Universitets- og Høgskolesektoren i Norge. Her spenner temaene over så mangt, men det er en viss data-relatert tråd gjennom programmet, selvsagt. For det meste handler konferansen for meg om å lytte, lære og få litt faglig input. I tillegg er jeg her som ekspert (tenk det) på et av mine arbeidsområder, våre verktøykasser og målepåler. Det er kjekt å treffe de jeg ellers bare snakker med på telefon og epost, og jeg tror terskelen for å stille de dumme spørsmålene blir lavere når man treffes ansikt til ansikt.

Vi har selvsagt vår egen stand i utstillingsområdet, og der skal man kunne få svar på eller hjelp til alt. For eksempel massasje. Eller veldig god lunsj.

Ser ikke ut som Mattis setter pris på massasje fra Lars, egentlig
Delikat og innholdsrikt lunsjbord

Jeg er ikke veldig glad i å fly, så hjemturen blir neppe noen höjdare. Borte bra men hjemme best, heter det. Etter et par dager borte lengter jeg egentlig bare hjem nå. Til senga mi. Til familien min. Til hunden min. Og ikke minst til en dag ekstra helg.

Lørdagsjobb

Det begynner nesten å bli en tradisjon med en storjobb like før jul. Denne gangen var det nykabling av lagringssystemene som sto for tur. Fordi alle servere ble tatt av nett forsvant også alle nettsidene på duna.no en stund. Det er godt å konstatere at vi er tilbake på nett.

Mange kabler som skal merkes

Helgen blir litt amputert av sånne lørdager, men det er ganske morsomt å få herje rundt med kabler og skrutrekker en stund også. Ting har gått etter planen, og vi har fått opp et system som forhåpentligvis gjør at vi slipper å ta ned alt på en gang i fremtiden.

Proviant for en lørdagsjobb
Snorene på plass og lysene blinker

Øvelse gjør mester

Eller; trening gir resultater. I dag hadde jeg egentlig planlagt volleyballtrening, men ettersom gutteavdelingen i heimen okkuperte bilen på shopping ble det trening i marka i stedet. Sammen Lukas, selvsagt. Og han er ikke noe dårlig selskap på en litt lang tur. Det er ikke så verst trening det heller – halvannen time i brukbart tempo må da telle for noe?

Men vi må trene mer på å få til å ta bilde av oss selv. Eventuelt kan jeg trene opp hunden til å ta bilder, så kan vi ta dem annenhver gang.

En rast ved Stavsjøen med godbit til Lukas

Fryktelig blåstrig vær, men god temperatur og oppholds for en gangs skyld. Og vi rakk akkurat hjem før det ble for mørkt. Etter at jeg også har fullført flytting til nytt kontor på jobb kjenner jeg at det klarer seg med fysisk aktivitet for i dag.

Back on track

Første arbeidsdag etter ferien ble (som ventet) FFF – Full Fart Forover. Ikke bare det; i tillegg til at jeg allerede før lunsj kunne konstatere full uke fikk jeg også beskjed om at jeg må bytte kontor – igjen. Romkabalen er et stadig tilbakevendende tema hos oss, og denne gangen flytter jeg inn på et tomannskontor. Jojo, det går sikkert fint det altså. Det kom bare litt brått på. Og jeg trives jo godt på roterommet mitt… Pingvinene må bare finne seg i å bli med på flyttelasset nok en gang.

Ny utsikt venter for Tux og vennene hans

Mandag betyr også volleyballtreningsdag, og endelig – endelig! – var jeg klar for å leke med ball igjen. Jeg har ikke vært med siden i april eller noe sånt, så det var ikke store prestasjonene jeg kunne oppvise. Men moro var det. Jeg vet ikke om jeg er like klar for spill i førstedivisjon, men det får vel stå sin prøve. Hvis jeg ikke kjenner meg helt ødelagt så kan det hende jeg tropper opp på onsdagstreningen også.

Gøy for nerder

… eller en morsom dag på jobben og ingen som forstår meg hjemme

Jeg synes det er knallartig å få ting til å virke, og sånt er det jo veldig kjekt å dele med de hjemme etter en morsom arbeidsdag. Men det er jo gjerne detaljene som gjør det morsomt, alle de små tingene som ikke gikk som de skulle, men som via små og store aha-opplevelser gikk seg til likevel.

For eksempel kan fabrikkny hardware være noe for seg selv, og krever noe spesiell tilkobling for å komme i gang – det er sjelden noen muligheter for en installasjons-CD eller USB-dings i en svitsj, så her må seriekabel til for å starte konfigureringen. Alltid like morsomt, alltid like spennende, og som regel føles det mer eller mindre som flaks når jeg er i gang. Jeg koblet meg til svitsjen med minicom terminalemulator, og det kan være en øvelse i seg selv.

Valgmulighetene er ikke veldig mange, men mange nok til å surre det til!

Etter feilmeldinger for akkurat den innstillingen eller ingen kontakt på en annen innstilling skulle man tro at disse ble eliminert som mulige veier å gå. Men neida – etter samme feilmelding tre-fire ganger kom plutselig normalt skjermbilde frem. Jaja, da noterer vi det til neste gang!

Patchesnor for dagens oppkobling

Deretter kopierte jeg konfigen til en helt ny svitsj fra en gammel og glemte å lagre den nye etter å ha byttet ip-adresse. Den nye virket tipp-topp den, helt til jeg tok strømmen og flyttet den. Da ville den plutselig ikke snakke med meg lenger. Opplagt, javisst. Men det er utrolig hvor blind man kan se seg på sånne feil når man vet man har hatt alt på stell tidligere. Tilbake på minicom, korriger ip-adressen,  l a g r e og flytt på nytt.

Denne lille skjønnheten har nå masse blinkende lys og gjør det den skal!

Og da den samme svitsjen skulle på endelig destinasjon koblet til fiber – hvorfor fikk vi ikke link? Vi gikk løypa tilbake fra telematikkrom til hovedfordelingsrom og tilbake til serverrommet, koblet svitsjen direkte på koblingspunkter stadig nærmere hjemme. Ikkeno lys. Svitsjen ble tatt med tilbake til kontoret og konfig sjekket ok enda en gang. Jeg fikk en streiftanke om at det kunne være nødvendig med en merke-spesifikk SFP, og sannelig! Der kom lyset! (Selv om jeg først trodde det var ruteren som var sær og det viste seg å være svitsjen – men streiftanken var riktig)

Klart det er stor forskjell på den øverste og nederste SFPen – eller...?

For ikke å snakke om alle spørsmålene; “tror du du rekker å gjøre ditt eller datt?” – og jeg kan svare “det er allerede gjort!”. Sånn går no dagan – mye å gjøre, litt riving i håret for uforståelige feil og små (og store) jubelrop for alt som går på skinner! Jeg skulle nesten ønske vi hadde videoovervåking i serverrommet der jeg danset min lille seiersdans da linklyset begynte å blinke 🙂

Kanskje ikke så rart at Margrete en gang sa: “Når dere skal fortelle noe morsomt på jobben, så sier dere bare 10010101101011 og så ler alle sammen”

ThinkGeek's beste t-skjorte 🙂

Ikke nå, men … NÅ

… er kanskje sommeren over? Jeg tror værmelderne prøver å melde trøndervær litt av gammel vane, og så er det fryktelig vanskelig når det bare fortsetter å være så mye bedre enn normalt. Jeg tenker av og til at det hadde vært like greit med åtte grader og regn, bare for å venne seg til det liksom. Men så tar jeg meg sammen – herregud! det er jo SÅ deilig med sol og varme, langt ut i høstmåneden.

Jeg er tilbake for fullt på jobb, og jeg frydet meg på første arbeidsdag over at jeg har masse å gjøre, at jeg mestrer det jeg gjør og at det er utfordringer i kø fremover. Jeg kjenner at jeg greier å stresse ned, og ser faktisk frem til litt jevn tralt uten spesielle ting på agendaen. Ingen reiser, ingen store besøk eller begivenheter.

På kveldsturen med Lukas oppdaget jeg at løvet faller fra trærne for alvor nå. Det praktisk talt regnet bjørkeløv over oss. Lukas hadde til tider sitt svare strev med å glefse etter dem og kontrollere hvert eneste lille blad – han måtte selvsagt gi opp, det ble for travelt. Vi hadde en fin tur frem til det ble mørkt. Skogen er ikke så grei å gå i når man ikke ser noe. Nå må jeg snart finne frem lykt.

Fortsatt sommerlig – enn så lenge

Jubileum for meg

Nå har vi hatt årets personalsamling i UNINETT, og tradisjonen tro er det delt ut gaver til de som har jobbet her i 10 og 15 år. I dag fikk jeg min 15-årskaraffel. Jeg har vært ansatt i 15 år, 7 måneder og 1 dag. Grattis til meg!

Inngravert 15 år – UNINETT
Flott karaffel fra Hadeland og 4 glass

Nå har jeg 8 glass og en mindre karaffel fra 10-årsjubileet – veldig flotte Hadeland-ting som jeg virkelig setter pris på. Så setter jeg jo pris på jobben min også, da!