Etter bare ett eneste snøfall og én eneste brøytebilomgang var det slutt på fortauene igjen ja. Ny-vinteren kom overraskende på mange – oj, det er snø og glatt i Trondheim i mars! – og vi må gå tur midt i gata igjen.
Og så var fortauet vekk igjen
Tag: lukas
Hva hunder og menn har felles
Det sies ofte at hunder og eiere ligner hverandre. Bildet her er IKKE av min hund og IKKE min hunds eier. Det er bare et eksempel på en sånn lookalike-konkurranse som gjerne holdes i ny og ne. Men hunder har visst en del til felles med menn, skal vi tro den gjengse oppfatning…
- en irrasjonell frykt for støvsugere
- kommer løpende når du lager mat
- går rett i skrittet på deg når de vil bli kjent
- legger fra seg tingene sine over alt
- ser både dumme og søte ut på èn gang
- forteller deg ikke hva som plager dem
- sovner på sofaen hver kveld
- knurrer når de ikke er fornøyde
- følger sine instinkter
- fiser uten skam
- liker voldsomme leker
- stikker av hvis de ser noe som er mer spennende enn deg
- ser ikke at du har klipt håret eller pyntet deg
- når du vil være i fred, vil de leke
- er mistenksomme mot postmannen
For ordens skyld må jeg ile til og si at dette selvsagt ikke gjelder min mann. Eller min hund. Ingen av dem er sånn som beskrevet her. Håh-nei!
Der var fortauet
Sannelig våres det ja – nå ser vi deler av fortauene igjen her på Stokkhaugen! Fortsatt ligger isen tjukk mange steder med lassevis sand oppå, men det går i det minste an å bevege seg uten å være midt i kjørebanen over alt. Bra for meg. Og bra for hunden som ikke er så god på det der med å gå på riktig side og sånn.
HEY – bikkja di
… pessa på blomsterkassa mi!
Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.
Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.
Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.
Får ikke nok
Lukas ser ikke ut til å være det minste lei av vinteren. Han får bare ikke nok av snø, basing, løping, graving. Etter at vi kom hjem fra hytta til enda en omgang nysnø har han hatt storarbeid med å snuse opp dei faste postane, med å markere på alle de kjente buskene og hjørnene og med å løpe ut i hver eneste brøytekant for å velte seg rundt. Lysløypa er fortsatt en favoritt. Hvis vi passer på å gå tur når skiløperne er hjemme, så får vi boltre oss ganske fritt der.
Nå har det regnet noen dager igjen – til min glede og hundens sorg. Hvis jeg skal gjette, så tror jeg kanskje han får oppfylt ønsket om nysnø før jeg får oppfylt mitt ønske om vår…
Kunsten å si nei
Du husker den lille prinsen jeg skrev om? Jeg har vært på besøk og sett ham, så utrolig nusselig og skjønn. Og da fikk jeg vite at han var lovet bort. Det var både en lettelse og litt trist, for jeg hadde jo en liten baktanke med å besøke ham. Men litt en lettelse altså, fordi jeg innerst inne klarte å innse at jeg ikke er klar for enda en hund riktig ennå.
Men så kom det en telefon en vakker dag. Prinsen skal likevel selges. Og vil jeg ha ham, kanskje? Å hjelp…! Hode og hjerte byttet plass, tror jeg. Klart jeg vil ha ham. Han er jo det mest bedårende lille vesen jeg kan forestille meg. Og han er Lukas sin lillebror, og blir sannsynligvis en like skjønn hund som voksen som det vi er vant med.
Hvordan kan man si nei, liksom? Her må hele familien være med på notene. For jeg makter ikke å ta imot en liten baby, integrere ham i flokken vår, oppdra ham og få alt på stell alene. Så det ble familieråd, da. Ikke så langvarig heller. Jeg var helt nødt å ta meg sammen og ikke vende tilbake til følelsen, lukten, synet av den gode lille valpen. Jeg var nødt til å holde meg hard, steinhard. Så jeg svarte vel egentlig på mine egne spørsmål. Har vi tid? Nei. Har vi råd? Nei. Har vi plass? Nei. Orker vi en baby til etter bare to år? Nei. Valpen fortjener den aller, aller beste familien som finnes. Denne gangen er ikke det oss. Men jeg håper Tanja finner dem!
Nok en gang må jeg si at Lukas er verdens beste kompis, en superduper hund! Han er både morsom, snill, rolig, sprek, kosete, lydig og utrolig søt. Så vi savner ingenting når det gjelder hundesjarm i familien. Jeg bare MÅ slutte å se på valper, altså. Det gjør meg bare sprø i hodet 🙂
Snø i bøtter og spann
Vi ankom Solfang i går, endelig! Det har ikke vært mye hytteliv i det siste, så det kjennes utrolig deilig å skulle være her helt til helgen – en liten vinterferie. Og så mye snø som det er her! Det har aldri vært mer snø på verandaen i alle fall. Det meste skyldes nok ras fra taket, og når vi ikke har vært her for å ta unna etter hvert, så blir det vel sånn…
Bror min og jeg
Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.
Lysløypesøndag
En deilig søndagstur i lysløypa – ikke så kaldt, men med masse nysnø. Lukas storkoste seg med å løpe fritt, snuse og få godbiter. Han syntes visst egentlig de med ski på beina var noen raringer. Og så syntes visst de med ski på beina at vi var på feil sted. Men jeg har sluttet å bry meg om akkurat det. Skogen er like mye min som skiløpernes. Og lysløypa er fin å gå tur i for meg uten ski. Dessuten har mange skiløpere også med seg hund. Skogen må vel være for alle vel, vinter som sommer. Vi hadde i alle fall en fin dag ute, vi toan!
Noen ganger er det helt ålreit
Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
