… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Lukas trenger jevnlig klipp av negler – eller klør heter det vel egentlig hos hunder. Vi venter på time til napping, men det har drøyet litt (i lengste laget) så vi måtte ta en ekstra kloklippetur denne gangen. Jentene på Hund som hobby er raske, flinke og billige. Mye bedre for oss enn å kjempe oss gjennom en prosedyre vi ikke føler oss trygge på og risikerer å klippe feil…
Så ble både mat- og godbitlager fylt opp litt igjen også, greit med alt som er gjort.
Forrige gang Lukas viste frem skrivekunsten sin var det litt dårlig med anerkjennelse, synes han. Daglig blir teknikken finjustert, og nå mener vi det begynner å bli ganske nært skjønnskrift – eller hva?
Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.
Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.
Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!
Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
Når man skal kose seg, så spiller det liksom ikke noen rolle om det ser stilig ut. Synes Lukas.
Jeg har sagt lenge at jeg før eller siden skal ha enda en hund. Og selvfølgelig skal jeg ha cairn også neste gang – verdens beste kompis, vettu. For noen dager siden fikk Billa (Lukas’ mamma) to valper – en prins og en prinsesse. Sjelden har jeg vært SÅ forelsket etter bare å ha sett et bilde… Jeg skal på besøk snart, må jo se prinsen i virkeligheten!
Og av og til dukker det opp sånne annonser på finn.no som gjør at jeg stopper opp litt og lurer på om dagen for familieforøkelse likevel er kommet:
I dette tilfellet var det en tispe, og det krever nok litt mer enn en dag eller to betenkningstid hvis vi skal ha en av hvert kjønn i huset. Allikevel har det sikkert sine fordeler å slippe valpestadiet, så jeg var veldig fristet – igjen. Hjertet mitt smeltet, jeg hadde så lyst å bare hive meg rundt og ta godt vare på hunden som ikke lenger passer inn i familien hun har hatt i fem år. Men jeg ringte ikke. Jeg håper denne lille damen har fått et godt hjem.
Valget faller sikkert på en valp også neste gang, vi får bare planlegge det sånn at vi har mulighet til å være litt ekstra hjemme når vi får den. Det finnes jo nesten ikke noe mer bedårende enn en sånn liten en, da! Jeg skal i alle fall aldri mer ikke ha hund, hvis du skjønner 🙂
Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.
Både Lukas og jeg lengter tilbake til hytta. Det er ikke akkurat fristende å kjøre på vinterveiene for tiden, så en kort helg blir neppe brukt til hyttetur riktig ennå. Jeg håper uansett på en ukestur med hunden, en slags vinterferie kanskje. Snart.
I dag er det stor bursdag på haugen – gratulerer med rund dag, papsen min! ♥ På forrige runde dag fikk han en flott krone av barnehagen til gutta, for krone måtte det være på bursdager. Det dukker kanskje ikke opp en slik hodepryd i år, men vi ønsker i alle fall hjertelig til lykke!
Det høres ut som en skrekkelig lidelse, ikke sant? Det er da også navnet på det å være redd for fredag den 13. Nå er ikke jeg spesielt overtroisk, så jeg tror nok dagen vil forløpe omtrent som en annen. Bortsett fra at det er vinter, mye snø og fryktelig glatte veier, så frykter jeg ikke datoen. Det er mulig jeg trodde at jeg utfordret skjebnen da jeg en gang som barn valgte meg lykketallet 13. Det har jeg holdt på siden – hvis jeg må velge et tall, liksom. Men jeg har aldri verken vunnet eller tapt noe på grunn av tallet. Den største ulykken her hjemme blir antagelig for Lukas som må være hjemme alene mens jeg er på jobb. Så tvi-tvi, bank i bordet og alt det der – ha en fin dag!
