… om familie, jobb, fritid og livet generelt
De som har ferie og er hjemme kan slenge seg på sofaen og se en film midt på dagen når det regner og er bare ni grader ute. Eller så kan de bare slenge seg på sofaen og ikke se på noe som helst. Lukas foretrekker gjerne det siste.
Våre nyeste naboer er ni i tallet, har fire bein og horn og går rundt oppi kubakkan og mekrer. Jommen sa jeg flytte til byen…! Det er visst en tradisjon at det settes ut geiter på beite her på haugen om sommeren. Og det er jo kjempetrivelig – i tillegg til at det er kjempenyttig å få beitet ned en del områder på den måten.
Lukas er nokså skeptisk til dem, ikke minst på grunn av strømgjerdet som går rundt innhegningen. Han klarte nemlig å få strøm i seg på en av de første turene, det husker han tydeligvis ganske godt. Kanskje han hadde vært litt mer leken og interessert om han fikk løpe sammen med killingene, men det tror jeg ikke vi tar sjansen på 🙂
… på fem timer var både Lukas og Tobias så slitne at de la seg rett ut på verandaen i finværet. Ganske fint å ha en kompis å slappe av med.
I vinter var Lukas og jeg alene i skogen ved Stavsjøen. Det er noe magisk med å være alene i skogen – eller i det minste føle seg alene i skogen. I dag har vi gjentatt det, men nå i sommerskog. Utrolig stille og fredelig, med unntak av kvitrende fugler. Både hund og menneske fikk tatt seg inn litt, tror jeg. Deilig med en stille, lang tur!
Lukas er helt enig med meg – den beste plassen i huset er kosekroken med stol og bøker. Det er en smule trangt med oss begge i stolen, så han bruker armlenet. Ganske shabby kvalitet på bildet som er et snapshot fra et videokamera, men jammen koser vi oss likevel!
Vi tok en siste tur til Stavsjøen – Lukas så ut som han tok farvel. Men hit kommer vi sikkert tilbake, så fine turstier som det er rundt sjøen.
Lukas hadde antagelig egnet seg som badevakt. På skoleavslutningen hadde han sitt fulle hyre med å passe på alle ungene som var ute i sjøen, han ville nok helst sørge for at alle kom på land. Han svømte til og med – helt frivillig.
Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.
Lukas begynner å bli skikkelig husvarm på haugen. Han har funnet en ny (foreløpig) favorittplass – kanskje ikke så rart, ettersom (nesten) eneste møbel er en sittebenk under kjøkkenvinduet. Men der kan han stå og se ut, noe han stort sett gjør hele tiden når det ikke foregår annet enn skikkelig kjedelige ting. Sånn som maling, pussing og utpakking av pappesker.
Jeg har tenkt å kjøpe en hundeseng til ham når vi har kommet oss litt i system – men det må du ikke si til ham, det er en overraskelse!
Nok en kveldstur er unnagjort. Tobias ble med på hele runden denne gangen. Lukas er ertelysten som få når han har fanget en pinne. Hvem som vant? Jeg tror bildet taler for seg selv 🙂
