Jeg kommer ikke helt over at jeg har dykka, altså! Det var på ingen måte tidenes mest elegante forestilling da, det første jeg gjorde under vann var jo å ramle på rumpa. Men jeg var der, på 79° nord, i Kongsfjorden. Utrolig!
Kanskje ikke så stilig, eller …?
Selv om jeg har halvparten saltvann i blodårene, så er jeg nok også et skogtroll. Med hytte i frodig terreng der trærne vokser helt i sjøkanten har jeg vunnet jackpot for begge deler. Håpet er ganske så lysegrønt for en tur til Solfang den nærmeste tiden.
Enn så lenge koser jeg meg i nærmarka med voffsen – som aldri er tung å be med på en tur! Så får vi prata litt sammen vi toan som har vært borte fra hverandre så lenge 🙂
Vi klarer helt fint å kose oss hjemme også vi. Og selv om ferien ubønnhørlig synger på siste verset så sturer vi ikke! Vi har funnet igjen kosekroker og strikketøy, turstier og hage. Så er det bare å nyte dette frem til jeg skal ut på reise! Og jeg har hamstret deilig-deilig nytt garn til strikking på havet! Det måtte jo bli blått, så klart 🙂 Jeg har tegnet et eget mønster som jeg er spent på å teste ut. Gangveien vår fikk ny asfalt i sommer, men nå er den lagt om nedover skogen mens det bygges på Nedre Stokkan. Vi får vel klare oss med andre turstier så lenge, det er nok å velge i! Siste dag på hytta ble brukt til litt vedarbeid. Sagflis må testes ut, selvsagt!Og til slutt: Rappen i fullmåneskinn, et godt minnebilde til vi kommer tilbake. Jeg angrer bare på at bildet ble tatt gjennom vinduet. Latskapen leve …
Hun er skikkelig stilig, den vakre schäferdamen som bor oppi bakken. Lukas er overmåte fascinert hver gang han møter henne, men han er også en skikkelig pingle når han oppdager at hun er litt større enn ham …
Det var gjensidig gjensynsglede da vi kom hjem til voffsen! Lukas smilte sitt bredeste glis og løp som en propell mellom alle folkene sine. Ingen tvil om at han satte pris på å se oss igjen 🙂
Jeg rakk en omgang med saks og hårfarge (nye 1500 kroner spart!) før han bestilte tur – og ledet an ganske bestemt mot skogen. Jeg hadde i grunnen ikke noe imot det, det var svalt og godt inne mellom trærne. Rene terapien for solbrent nese i uventet hete i Trøndelag.Joda, håret ble kort-kort og stripene helt okei. Hunden hadde for en gangs skyld kontrafeien i riktig retning på den obligatoriske oss på tur-selfien. Deilig å være hjemme igjen. Faktisk.
Lille hund, hva tenker du egentlig på når du gyver løs på lange tynne gresstrå og tygger i vei som ei lita geit….?
Jeg har (heldigvis) aldri sett Lukas kaste opp etter å ha spist gress, så jeg tror faktisk tassen bare synes det er godt og/eller morsomt 🙂
Gress er snadder til hund og katt
Både hunder og katter spiser gress. Begge disse dyrene er rovdyr der kjøtt er den viktigste næringskilden. Faktisk er det ingen vitenskapelig forskning som kan gi oss et konkret svar på hvorfor hunder og katter spiser gress.
Imidlertid finnes det en del antagelser om hvorfor hunder og katter “går på beite”. Den ene teorien er rett og slett fordi at de liker det, og dette er den teorien som ser ut til å være dominerende også i fagmiljøer. Av samme grunn som barn spiser godteri. Fordi det er godt!
En annen teori er at gress-spising er en slags kompensasjon for manglende næringsstoffer. Denne teorien er mindre anerkjent, fordi også hunder og katter som får et fullverdig kosthold fra eieren likevel spiser gress.
Den andre typen gresspising er når en hund spiser gress og deretter kaster det opp. Dette tror man er et bevisst forsøk på å fremkalle oppkast dersom de har svelget noe som får dem til å føle seg uvel. Hunder som spiser for å kaste opp vil vanligvis svelge gresset så raskt som mulig og omtrent ikke engang tygge det. Det er en generell oppfatning at lange utygde gresstrå vil kile i halsen deres så det oppstår en oppkastsrefleks. Hvis hunden din spiser gress, for deretter å kaste opp og etterpå virker helt fin, så har han antakelig fikset opp i hva det enn var som plaget ham. Hvis han derimot fortsetter å brekke seg, men ikke får til å kaste opp, eller han fortsetter å spise gress og fortsetter å kaste opp bør du ta ham med til dyrlegen.
Vanlig, naturlig gress er ufarlig for både hunder og katter. Derimot er vi mennesker flinke fæle til å bruke kjemikalier og kaste alskens stoffer ute i naturen som kan være skadelige for dyrene.
Årets grønnsplosjon kom for fullt mens jeg var på reise. Nå må vi vel kunne slå fast at det både er den lyse og varme årstiden som rår (selv om sola snart snur mot vinter igjen). Antall grader er ikke alltid så mange som jeg ønsker, men det er i alle fall ikke snø og is, glatt og mørkt. Og drivhussesongen er godt i gang – jippi!
Bladpersille er allerede på andre avling, og nå skal jeg så frø for sommerferiens forsyning også. I år har jeg plantet færre planter enn tidligere, men litt mer mangfold i vekstene håper jeg. Det er for eksempel bare noen få tomatplanter, så jeg må håpe på god avling på hver av dem. Særdeles fornøyd med at den største allerede blomstrer!
Jeg har plantet en del mer blomster, særlig håper jeg at stokkrosene skal bli store og fine. De ser lovende ut i krukkene, snart på tide å spre dem utendørs. I tillegg er det en mengde ringblomster og solsikker (ikke de veldig høye, men en dvergvariant).
Stokkroser
Solsikker
Ringblomster
All time-favoritten basilikum har jeg tenkt å plante & høste jevnlig hele sommeren, den første avlingen er allerede fortært, den ble sådd i mars (og var medbrakt på hytta i påska) og ble til pesto ved første grillanledning allerede i mai!
Også i hagen skjer det fine ting; jordbæråkeren ble fullstendig skrellet i fjor høst, så det er ekstra gledelig å se at de fleste plantene har klart seg fint og bærer blomster (og fruktemner) nå. Spennende.
Prestegårdsrosene fikk hard medfart i trefellingsøktene, men nå er det frodig med knopper på dem også!
Syrinen ble også hardt beskjært, jeg synes faktisk den dufter sterkere enn noen gang nå i år.Og ripsbuskene ved annekset lover deilig desserthøst, se så mye bær det er bare på denne ene!
Det har grøntes voldsomt de siste par ukene her hjemme. Lukas var ikke sen om å bestille tur, så da ble det selvsagt en full runde i skogen og Kubakkan. Overgangen fra Arktis ble til å leve med ettersom det var bare rundt ti grader – altså ikke så alt for varmt 🙂
Vi er og blir best på selfies som du ser. I alle fall smiler vi begge to i skogen vårres. Deilig med litt farger igjen, må jeg innrømme.
Det er jo en merkedag i dag. 17. mai og greier. Og i tillegg et skikkelig jubileum for landets selvstendighet (selv om vi egentlig den gangen bare byttet unionspartner fra Danmark til Sverige). Vi er ikke så fryktelig glad i å pynte oss med dresser og bunader her i gården, men vi er rene og pene likevel og feirer 200-årsjubileet for Grunnloven uten bunad på vår helt egne bit av landet, med god mat og hverandre! 🙂
Bjørkesprett og flagg – vakre farger i mai
Jeg liker ikke melk. Men jeg synes Litago-kua er veldig søt. Når den også stiller i bunad til feiring av nasjonaldagen, så fortjener den en plass her. Hurra og gratulerer med dagen!
Det er deilig når de sikre vårtegnene dukker opp og vi kan være mer eller mindre trygge på at vinteren ikke kommer tilbake. Hvis vi noen gang kan være det da – det er bare tre dager siden det snødde… Men sol, tur i skogen, hvitveis og årets første is er ganske gode greier. Det er vi enige om, Lukas og jeg!
Det går an å kose seg i vårsola også!Så mye hvitveis at bakken nesten ser snødekt utNamnamnamnamnamnamnam!
Jeg kommer ikke helt over at jeg har dykka, altså! Det var på ingen måte tidenes mest elegante forestilling da, det første jeg gjorde under vann var jo å ramle på rumpa. Men jeg var der, på 79° nord, i Kongsfjorden. Utrolig!
Kanskje ikke så stilig, eller …?
Selv om jeg har halvparten saltvann i blodårene, så er jeg nok også et skogtroll. Med hytte i frodig terreng der trærne vokser helt i sjøkanten har jeg vunnet jackpot for begge deler. Håpet er ganske så lysegrønt for en tur til Solfang den nærmeste tiden.
Enn så lenge koser jeg meg i nærmarka med voffsen – som aldri er tung å be med på en tur! Så får vi prata litt sammen vi toan som har vært borte fra hverandre så lenge 🙂
