SĂ„nn er det nĂ„r man farter rundt â det tar litt tid fĂžr alt er pĂ„ plass hjemme, liksom. Men nĂ„ har det gĂ„tt noen timer og vi begynner sĂ„ smĂ„tt Ă„ akklimatiseres til hjemlige forhold etter den deilige uken pĂ„ Santorini. Eller akklimatiseres og akklimatiseres … det er faktisk varmere her enn det var da vi reiste i morgentimene.
Flyene kommer tett som hagl over Kamari Beach (uten at det var noe Ă„ bry seg om) og vĂ„rt fly hjem var ogsĂ„ i rute. Heldigvis, fĂ„r jeg si â det er en bitteliten flyplass med utrolig fĂ„ sitteplasser og fryktelig mange som skal reise med de haglende flyene, sĂ„ det var greit Ă„ slippe Ă„ vente mer enn vi mĂ„tte.
Vi hadde deilige, lange og late dager pÄ stranda. Med lesestoff, musikk, mat og drikke innen rekkevidde. Og sjÞen, sÄ klart. 
Det var som regel ikke lang betenkningstid mellom solseng og det vÄte element.
Det blÄste veldig opp de siste par dagene, spesielt fredagen. Rett etter vÄrt siste bad i de heftige bÞlgene ble stranden stengt for bading. Litt kjipt, for det var absolutt herlig Ä bade selv om vi innsÄ at det kunne vÊre litt risikabelt. 
Men en tur i bassenget gjorde susen for svette turister. Vinden kjÞlte ogsÄ litt pÄ sitt vis, men ingenting kan mÄle seg med et bad!
Har man bassenget sĂ„nn noenlunde for seg selv kan man ogsĂ„ praktisere bomba. Jeg kan garantere fin effekt etter dette spranget đ
Turen til Fira kommer vi til Ă„ huske lenge. Det som ser ut som snĂž pĂ„ fjelltoppene rundt omkring er bygninger. Utsikten var skikkelig breathtaking â hadde det ikke vĂŠrt for varmen, sĂ„ hadde vi nok tatt flere runder i de sjarmerende smĂ„gatene.
Her er hele Kalderaen fanget i ett glimt. Ăya i midten er Nea Kameni, restene av vulkanen som Santorini en gang var, og som fortsatt er aktiv â pĂ„ sitt vis. 
Dette bildet er bare juks og bedrag (tatt foran en diger plakat), men det var akkurat sÄnn. Og vi har vÊrt der. Derfor er det et artig minne synes jeg.
Hotellet vÄrt var trivelig, rent og skikkelig. Ikke sÄ alt for langt fra stranda og med to fine bassengomrÄder. Det var ikke alle steder pÄ Þya som var like idylliske, sÄ jeg synes vi har grunn til Ä vÊre fornÞyd med boplassen.
Vi bodde i bakgÄrden, pÄ den andre siden av gata til hovedhotellet og resepsjonen. I grunnen var det helt okei, veldig stille og rolig, selv om vi gjerne skulle hatt balkong vendt bort fra kveldssola.
Og sĂ„ fikk jeg jo gleden av Ă„ feriere med denne kjekkasen â uimotstĂ„elig, ikke sant? Vi angrer litt pĂ„ at den flotte lua og det kledelige hĂ„ret ikke ble med i bagasjen hjem … 
Og som de trege trĂžnderne vi er kom vi oss aldri til Oia for Ă„ se solnedgangen i havet. Vi stemte for Ă„ gjĂžre andre ting i den trykkende ettermiddagsvarmen og nĂžyde oss med solnedgang i markedsgata i stedet.
MĂ„nen tittet i alle fall frem. Jeg har jo ikke sett den pĂ„ kjempelenge, sĂ„ selv om den var liten satte jeg pris pĂ„ synet. Buskaset utenfor balkongen vĂ„r var granatepletrĂŠr, festlig vekst. Og bare det at det ble mĂžrkt om kvelden var ogsĂ„ sjarmerende nok. Det stemmer liksom litt bedre med dĂžgnrytme og sĂ„nt da đ
Siste kvelden vi passerte vaktkatten (om du husker den fra forrige reiserapport) fikk vi skikkelig nÊrkontakt. Stakkars liten, han var nok tÞrst. Vi hadde ikke noe Ä tilby bortsett fra litt smÄprat og kos. Jeg mÄ bare tro han fÄr det han trenger og fortsetter Ä vÊre sjefen i gata i alle sine ni liv!
Jeg har fullfĂžrt alle skjĂŠrgĂ„rdsgenserne og alle mottakerne har fĂ„tt sin. Trine og jeg ble kalt SĂžstrene Genser pĂ„ sydenflyet, og se bare sĂ„ blide vi var like fĂžr avreise đ
Jeg fikk lurt meg til litt strikking pÄ Kreta ogsÄ, men ikke mye mÄ jeg innrÞmme. Et par korte Polyhymnia-sokker i alpakka ble resultatet.
LillesĂžster har rundet sine fĂžrste femti Ă„r og mĂ„tte selvsagt fĂ„ en (etter hvert tradisjonell) gave fra meg. Denne gangen strikket jeg fanajakke, i sort Ask HiFa2 og Kauni ESA. Knappene er laget av gamle femtiĂžringer â det mĂ„ vel passe til femtiĂ„ringer?
Lukas blir sĂ„Ă„Ă„Ă„ lei av Ă„ posere altsĂ„ âŠ
