Teknisk, takk

For noen år siden jobbet jeg med informasjon; fotografering, grafisk arbeid, layout, tegninger, produksjon av trykksaker og web. På den tiden syntes jeg det var utfordrende, interessant og morsomt. Så kom en større omorganisering, og jeg flyttet gradvis over til mer tekniske oppgaver. Først syns jeg det var litt trist å ikke jobbe med bildene, rapportene og plakatene, jeg vurderte seriøst å finne en annen jobb bare for å kunne fortsette med denne typen arbeid. Men ganske snart fant jeg de nye oppgavene enda mer utfordrende, morsomme og interessante, for ikke å snakke om den kompetansen jeg tilegnet meg. Hvis du spør meg i dag vil jeg ikke bytte tilbake for alt i verden.

Dette slo meg med overraskende styrke her om dagen. Ettersom deadlines for produksjoner til Utopia forlengst er her, så er det også naturligvis en del siste øyeblikk-stoff som dukker opp. Og i et øyeblikks overmot tok jeg på meg jobben med å fullføre en produksjon. Mest for å spare den allerede overarbeidede designeren, men også fordi jeg trodde jeg kunne dette. Men den øyeblikkelige oppdagelsen jeg gjorde var at dette er arbeid man må gjøre konstant. Selvsagt har en del software forandret seg, men det var fortsatt mulig å kjenne igjen menyer og sånt. Men mine ferdigheter stoppet øyensynlig opp i det øyeblikket jeg sluttet å gjøre sånt. Og jeg skjønte veldig fort at jeg var ubrukelig i dette prosjektet. Jeg antar at en ukes intens konsentrasjon og en drøss med spørsmål til andre ville fått meg i mål, men det var faktisk bedre å bare si nei, og overlate det til proffene.

Konklusjonen er at jeg elsker jobben min akkurat sånn som den er. Det er helt utelukket å gå tilbake til å jobbe administrativt eller grafisk igjen. Jeg er en geek-wannabe i en honningkrukke.

Takk

Det enkle ordet takk burde være noe av det letteste å ytre. Jeg tror vi alle har et hav av små ting å takke for i løpet av en dag. Vi ser antagelig de store tingene og det virker som vi vet når vi virkelig må uttrykke taknemlighet. Men hadde det ikke vært fint å takke din likemann i blant bare for å gjøre det åpenbare, for å gjøre akkurat det som er forventet en gang i blant? Eller få et klapp på skulderen for å gjøre vanlige oppgaver, selv om det er dine daglige plikter?

I dag fikk jeg noen fine tilbakemeldinger, trass i at jeg ikke følte at jeg gjorde noe ekstra. Det var bare en av disse gode flyt-dagene. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt; tvert i mot – jeg gjorde nesten alt annet enn det som var på todo-listen.  Et høydepunkt var å få en flaske vin fra en kollega. Helt uventet, men en fin anerkjennelse for å hjelpe ham med noen ting på en privat PC. En annen kollega hadde med seg en utrolig god kake på jobb, jeg håper han hørte mine komplimenter for den. Tusen takk for at du delte den med oss! I tillegg til disse, enda andre kollegaer slengte ut et takk, godt jobba, bra gjort for bare de vanlige tingene. Og det føltes godt. Disse dagene fyller tanken min. Disse dagene gjør at jeg liker jobben min og setter pris på kollegaer!

Jeg må jobbe med min egen takk-frekvens. Jeg skylder en del av dere mye. Noen av dere vet at jeg mener å takke, hver dag. Dere gjør det verdt innsatsen!

Ut å spise?

Forrige uke laget jeg en kjempediskusjon om et språktema. Jeg har en følelse for språket mitt, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg er heller ikke kjent med nøyaktige regler for enhver bruk av ord eller uttrykk. Diskusjonen dreide seg om bruken av konjunksjonen og eller infinitivsmerket å. Ville du si “ut å spise” eller “ut og spise” hvis uttrykket var isolert og kun det? Uten å implisere andre ord for å gi uttrykket en spesiell mening som “Skal vi gå ut for å spise” eller “Skal vi gå ut og spise”. Jeg endte med å vedde på at jeg hadde rett.

Responsen på spørsmål om dette til alle kollegaer var overveldende. Det pågikk en hel dag på jobb og skapte høylytte diskusjoner i gangene, såvel som i lunsjen. Jeg vet hva jeg mener er den riktige bruken, selv om jeg kan se noen grensetilfeller når den korte, ufullstendige setningen spesifiseres litt mer. Jeg er allikevel fornøyd med den surveyen jeg sendte ut som endte med 28-16 stemmer i min favør. Motstanderne har tydeligvis ingen intensjon om å gi seg. Så for fredens (og fortsatt vennskaps) skyld betalte jeg det beløpet jeg veddet. Jeg syns det var en liten sum å betale for den moralske seieren. Kanskje jeg kan gå ut å spise for å feire 🙂

Travle tider

En sjelden kveld nå for tiden – jeg er hjemme til en forandring. Selv om jeg ikke var hjemme før i åttetiden, etter noen ekstra ærend før kommende helg. Allikevel – tidsnok til å se en film, se ungene før de legger seg, gå gjennom stua mens det er lys på i stedet for  å snuble gjennom til soverommet i mørke og stillhet. Det er faktisk ganske trist å snike seg rundt i huset alene og prøve å ikke vekke de som sover.

Den siste uken har vært ekstraordinært travel; en rask oppsummering

  • legetime
  • reist til Åndalsnes
  • for lite søvn gjennom hele helgen
  • laget en bursdagsgave
  • sendt guttene på bursdagsselskap
  • volleyballtrening
  • jobbet sent (skikkelig sent)
  • en dag alene på jobb (som betyr litt mer å gjøre enn vanlig)
  • volleballkamper (en som dommer, en spilt)
  • optikertime
  • kontaktmøte med tvillingenes lærer
  • forberedelse til nok en Utopia-helg
  • og litt til

Her er et bilde fra den lange jobbekvelden, kanskje ikke så rart at rygg og rumpe verket de påfølgende dagene.

Jobb i Blåsalen

Disse tingene er bare det som er ekstra. I tillegg har jeg fortsatt alt det vanlige. I morgen møtes hele kommunikasjonsetaten i Trondheim for en arbeidshelg. Dette skal være treningsleir for journalister, fotografer og de andre jeg har engasjert for å lage den aller beste presentasjonen av Utopia for verden utenfor. Det er vel forståelig at jeg gleder meg til å bli ferdig med denne opplæringen på lørdag og søndag, og deretter surfe gjennom en amputert arbeidsuke. For neste helg er det langhelg, med 1. mai som en svært velkommen ekstra fridag.  Yippee-ki-yay!

Back in business

Nå er det tilbake til jobb igjen. Ti dager fri har bare forsvunnet, selv om jeg føler vi har hatt en lang ferie. Noen dager har vært late, andre ganske travle. Og jeg fikk fullført mange av de tingene jeg hadde håpet å rekke i påsken. Dagene på hytta var effektive og fine, jeg er så fornøyd med alt vi fikk gjort der. Noen dager hjemme har også vært bra, selv om alle planene for rydding og fiksing i hagen eller å male huset ikke har blitt noe av ennå. Men våren er her, og fortsatt blir det mange hjemmedager.

Mamma er fortsatt på sykehuset. I dag var testresultatene litt bedre og hun får kanskje reise hjem snart. Kanskje vi kan fullføre påskereisen sammen hvis hun er i form til litt tankevirksomhet.

Vi dro på treningsstudio med ungene i dag, på jobben til Olav. Jeg savner trening og å spille volleyball hver gang jeg har ferie, så en time der var kjempebra. Og denne uken blir det i alle fall to ballkvelder, med kamp på onsdag.

Sondre sjekker om musklene blir større

I morgen er det arbeidsdag og jeg lurer på om jeg greier å stå opp i tide. Det aller første jeg håndterer perfekt i ferier er å være oppe for sent om kvelden og å sove som en baby utover morgenen. Men det er vel ingen nåde. Jeg må bare opp. Og jobb er jo også morsomt!

Virtually anything

I går og i dag har vi arrangert et virtualiseringsseminar på jobb, for universitets- og høgskolesektoren. “Vi” er et sentralt prosjekt i UNINETT der jeg har en (liten) rolle. Vi kjører en mengde virtualisering her på huset også, det er mest der jeg har mine operative gjøremål. På seminaret holdt jeg to presentasjoner og noen demonstrasjoner. Jeg er helt lammet hver gang jeg er nødt til å snakke foran mange mennesker, selv om jeg kjenner dem. Og de fleste her kjente jeg ikke i det hele tatt før seminaret startet. Heldigvis gikk det ganske bra, publikum virket fornøyd og jeg er ganske trygg på at jeg besvarte spørsmålene fra salen rimelig greit. Jeg er ikke så lite stolt av meg selv for å ha gjennomført dette til tross for nervene. Nå kan jeg lene meg tilbake og håpe på positive tilbakemeldinger. Jeg må legge til at mine kollegaer og de andre som presenterte stoff gjorde en utmerket jobb, og jeg tror alle deltakerne hadde en andel nyttig utkomme av disse to dagene.

Jeg er begeistret for virtualisering generelt, og spesielt brukerorientert virtualisering, som desktop- og applikasjonsvirtualisering. Disse teknologiene gir en del umiddelbare fordeler, øker enkel tilgang og tilgjengelighet til sentrale ressurser som ellers vil avhenge av delte nettområder og båndbredde som ikke alltid er tilgjengelig. Og det er ikke minst en stor fordel for administratorer med masse spart arbeid i patching og oppdatering på et sentralt system i stedet for hver enkelt  maskin eller forekomst av en installert applikasjon.

Jeg tror ikke virtualisering er bare en hype som det kan se ut som nå om dagen, men virkelig fremtiden innen de fleste områder av systemdrift. Hva som helst kan gjøres. Ressursdeling, effektive utrullinger, mobilitet og portabilitet, lagring – alt gjort mulig gjennom mengder av ny og spennende teknologi. Den virkelige höjdaren er at det er en rimelig god porsjon freeware og evalueringssoftware der ute, noe som gjør de første skrittene mot virtualisering lettere å ta.  Det er ingen grunn til å sikte mot skyene til å begynne med, med store investeringer i hardware og lisenser. Det lønner seg å skynde seg langsomt og gjøre seg kjent med terminologier og muligheter. Lag planer og strategier før bestemmelsen om en komplett infrastruktur, så er jeg sikker på du vil oppdage en fantastisk morsom verden med øyeblikkelige resultater!

Virtually anything is possible.

Åtte til fire

Jeg jobber i systemdrift i UNINETT. Jeg driver med support, installasjoner, dokumentasjon, kabling, konfigurasjoner og sånt. En normal arbeidsdag finnes ikke. Jeg er faktisk glad for det, hvis jeg ville jobbe ved et samlebånd hadde jeg vel søkt en sånn jobb. Min hverdag består av all slags moro. Jeg kan bruke en hel dag på å lese, studere et problem som må løses. Eller jeg kan løpe rundt fra kontor til kontor en hel dag for å hjelpe til der noen trenger en hjelpende hånd. En dag i maskinrommet er ikke akkurat favorittjobben, men arbeidet der nede er likevel morsomt. Men bråkete, kaldt og vindfullt. Virtualisering er et hovedområde om dagen, jeg er kjempeglad for å være en del av kjerneprosjektet for denne aktiviteten.

Bytte av vifte i pcer

Jeg er nok ganske nært å være avhengig av linux, kanskje ikke fordi jeg er så desperat glad i linux, men mer fordi jeg i løpet av ganske mange år har blitt litt mindre fan av de mer vanlige alternativene. Jeg er også så heldig å ha linux(er) som primært supportområde på jobb og kan bruke mye tid på brukerrelaterte ting. Dette er selvsagt en stor fordel for meg selv som bruker.

Jeg skulle ønske jeg kunne mer på mange områder, kanskje nok til å ri noen kjepphester. Kanskje jeg kan en dag, hver dag er en vandring i kompetanseheving. Mine kollegaer er de aller beste lærerne, noen av dem er også mine beste venner og jeg stoler grenseløst på dem. Jeg føler meg så absolutt velkommen, inkludert og verdsatt i det sentrale miljøet hvor jeg utfører mine oppgaver. Jeg ville ikke bytte for alt i verden!

Det er verdens mest nerdete gjeng. Lunsjsamtalene er vanligvis ikke gjennomsnittlig kontorprat. Men jeg liker det. Igjen; hvis jeg ønsket gjennomsnitt kunne jeg søkt meg jobb på et hvilket som helst kontor.

Jeg gleder meg til å gå på jobb nesten hver dag. Når jeg ikke gjør det, skal jeg si fra.