Noen ganger er Lukas bare rar. Som her en kveld på tur – da var han skikkelig sinna på ei gresstue. Fryktelig mørk film, dessverre. Men man får en idé om hvor småsprø hunden er noen ganger 🙂 Jeg kan garantere at det var bare gress der, ikke noe annet spennende.
Category: fritid
En travel bydag
Årets første napping av Lukas er gjennomført. Han er så flink atte. Men bilder får vi ikke lov å ta hos nappedama…
Mens Sondre var på musikkskolen tok Tobias, Lukas og jeg en lang spasertur gjennom Trondheim sentrum. Jeg tror det var minst like slitsomt for hunden som en tur i marka. I alle fall sloknet han grundig da vi kom hjem. Det er på en måte godt å se hunden litt utslitt, selv om det i dag skyldes mye bilkjøring og annerledes aktivitet.
Etter en god lur sammenkrøllet var han klar for en litt mer casual positur. Kanskje ikke akkurat utstillingsmateriale dette…?
Gammel eller fornuftig?
Brodder er for gamliser. Jeg hørte en diskusjon om dette på radio her om dagen, og utrolig nok er det fortsatt mange som mener at de ikke kan gå med brodder fordi det ikke er kult. Eller hipt. Eller hva sånt som er in heter nå for tiden. Allikevel var det en viss holdningsendring å spore. Det er visst greit hvis du har passert 30. Mot tidligere 60. Jaja, tenker jeg. Ikke at jeg har vært den ivrigste broddegjenger, men det er jo greit å vite at jeg ikke automatisk blir tatt for å være over seksti når jeg klakker ivei på isen.
Jeg fikk mitt livs første isbrodder i julegave av ungene (de store) da jeg var gravid med tvillingene (de minste). Det var rørende omtanke bak den gaven, ikke sant?
Ut å trimme folkene
Lukas ser ut til å tro at vi har tørna helt. De siste dagene har vi jo oppholdt oss i yttergangen mer enn på stua. Og han synes nok vi foretar oss mye rart. Det smaker ekstra godt med litt ekstra lang tur når folkene er litt sprø, virker det som. Se her, jeg skal vise dere litt av verden utenfor, ser det ut som han prøver å si. Og han har jo veldig rett i at det er mye bedre å være ute enn inne.
Jeg har noen sykmeldingstimer et par uker, mens jeg prøver å bli bra i rygg og hale. Det betyr et par timer ekstra med rester av dagslys hver dag, og det vet vi å utnytte. Det kjennes bra å både følge legens formaninger om trening og Lukas sine ordløse (men ikke lydløse) hint om at det passer med enda en tur.
Vi har omsider basket oss hele veien rundt Stavsjøen i vinterskog. Det var ikke noe særlig til sti hele veien, tydelig at folk har startet i en ende og gått et stykke for så å snu. Men nå er det tråkk hele runden. Tipper vi tar turen i løpet av helga igjen. Lukas visste utmerket godt at vi skulle innom boka, i alle fall.
Litt nedtur at det ikke var noen bok i kassen, men det er vel en sommergreie å skrive navnet sitt der. Vi har fotobevis i stedet vi.
Det var en gang…
.. og den var panelgul. Mørk og trist. Nå har jeg malt! Jeg er så fornøyd – spørs om jeg også får gjennomslag for å endre litt på innredningen der, for jeg er så lei av alt rotet som møter oss og alle som kommer innom… Fortsatt er det furudører i hele huset, og jeg skal forgripe meg på dem også. Og alle vindusposter. Og alt av listverk. Jeg tror faktisk jeg har et snev av furuallergi.
Jeg liker treverk altså, tre er et fantastisk flott materiale. Når det er nytt både ser det pent ut og lukter godt. Men samme hva alle lakkprodusenter lover – det holder seg ikke hvitt som nytt særlig lenge. Og gulnet, mørknet treverk er virkelig nitrist. Da får det bare være så flott det vil – det er for mørkt etter min smak og jeg får nesten klaustrofobiske fornemmelser. Heldigvis klarer jeg fortsatt å svinge malekosten. Mitt lille korstog mot mørkt tre er i gang. Kom lys! 🙂
Vind, vind, vind
Det blåser og blåser. Det er slitsomt med vind, den ødelegger liksom alt av utendørs trivsel. Det er desto koseligere å sitte inne og høre vinden ule rundt hushjørnene. Men nå må jeg jo ut jevnt og trutt uansett, så det blir antrekk deretter – store skjerf, hette og vindjakke – og ikke akkurat siste mote, må jeg innrømme. Heldigvis gir skogen en del ly for vinden, deilig å komme seg inn mellom trærne.
Jeg setter pris på mild temperatur altså, men kunne jeg byttet noen få sekundmeter mot grader for en stund, vær så snill?
Mjau, mjau, halen min…!
I hele dag har jeg gått rundt med denne lille barnesangen i hodet:
Lille kattepus
Lille kattepus, hvor har du vært?
Jeg har vært hos mamman min.
Lille kattepus, hva gjorde du der?
Jeg stjal melk fra mamman min.
Lille kattepus, hva fikk du da?
Jeg fikk ris på halen min.
Lille kattepus, hva sa du da?
Mjau, mjau, halen min…!
Grunnen til at jeg har denne på hjernen er at jeg har bristet halebeinet mitt. Au, au, halen min….! Og på samme måte som med bristede ribbein er det ingenting å gjøre med halebeinet – det må bare få tid til å bli bra av seg selv. Som doktoren sa; det kan nok ta noen måneder. I tillegg har jeg en avriving i en muskel i ryggen, med tilhørende volleyballforbud en stund. Det er kjipt! Jeg kan trene med beina, men ikke med overkroppen. Så da kan jeg bruke tiden til å gå turer med Lukas, synes synd på meg selv og nynne Lille kattepus og la være å sitte noe særlig en stund fremover.
Skogformørkelse
Det er mørkt når jeg står opp. Mørkt når jeg drar til jobb og mørkt når jeg kommer hjem. Og det er selvsagt mørkt hver eneste tur Lukas og jeg tar i skogen. Sånn går no dagan.
Det blir ikke så mange fotomuligheter heller av sånt. Kanskje jeg skulle tatt med stativ en kveld og prøvd meg på litt nightshoots i skogen? Det blir litt tragisk kvalitet av et blitzløst snapshot med hodelykt og gatelys som eneste lyskilder. Vi koser oss jo uansett der vi trasker (jeg) og snuser (Lukas) så jeg skal ikke mase for mye om det der med lysere tider ennå – men jeg skal utnytte helgene!
Musejakt
På en av turene våre i går fikk vi øye på ei lita mus. Lukas var ellevill av glede og SÅ fornøyd med at han så ut til å mestre jaktkunsten – se mamma, jeg får tak i den altså! Og desto mer fornærmet ble han på meg da han ikke fikk lov å fange musa. Den stakkars lille prøvde å komme seg over autovernet, men trillet ned igjen fordi autovern er laget litt museuvennlig… Til slutt plukket jeg opp musa fra bakken og la den forsiktig på skogssiden av hindringen. Et kjapt lite pip – og vekk var den. Jeg håper den fant lykken blant trærne ved tjønna. Jeg har kanskje gjort opp litt for tidligere uhell? Og Lukas får vente med musejakt til han har en fristund i en skog uten meg.
På gjensnødde stier
Deilig med en lang og lat dag hjemme. Det har kommet mye snø, så vi blir liksom henvist til å traske på tur i boligfeltet (hvis vi ikke kjører bil til starten på lysløypa da). Det syntes Lukas og jeg vi måtte gjøre noe med, så vi lånte farmors truger og tok en runde i nærskogen. Planen er å tråkke sti rundt tjønna til kvelden. Tungt å gå, vi får ta litt i gangen. Det er jammen kjekt å ha stier å gå på for oss skogtroll.
