Arbeidet hardt hele uken

… lengter mot himmelen blå.
Sannelig går det mot lørdag,
da kommer finkjolen på.
Friheten gjør oss beruset,
hverdagens plikter er glemt.
Vi har endelig fri….

Det er vel omtrent så langt jeg har fått med meg teksten i den utrolig enerverende, men akk så hjerneklistrende, reklamesangen som Kiwi kjører på radio. Og om jeg ikke akkurat digger låta, så gir den i alle fall en følelse av at nå – – er det endelig helg. Og denne uken har jeg arbeidet hardt, det må jeg få lov å si. Det har vært et kjør på jobb, mer enn nok å henge i med hjemme og lite tid til å koble ut eller ta seg inn. Men nå er det altså omsider tid for sånt. Hunden er mett og sover, ungene er fornøyde og benket foran TVen, vi har fått noe godt i glasset og sofaen er full av oss alle sammen.

Nå har jeg ikke noe spesielt forhold verken til kiwi eller Kiwi. Men jeg vil i alle fall si god helg, god helg, god helg til alle!

And the winner is…

Da tikket jammen kommentar #100 inn her, og det var min kjære lillesøster som stakk av med pallplassen med kommentaren på OL-gull-innlegget.  🙂 Jeg skal pakke lille Tux for avreise i morgen. Pappa har forresten nettopp postet et bilde av oss søstrene sisters som er tatt på Vikan – det er så koselig, så jeg benytter anledningen til å vise det frem her jeg også.

Lillesøster og meg i snøen på “haugen” ved gamle Solfang på Vikan

Det er ikke akkurat noen storm av tilbakemeldinger her, men desto koseligere når de dukker opp. Gratulerer med milepælen til meg og gratulerer med ny nøkkelring til søster!

Ikke akkurat OL-gull, men…

Jeg hadde egentlig aldri trodd jeg skulle begynne med denne “sporten” blogging, på linje med andre ting jeg ikke skulle begynne med. De fleste slike ting har med PC, nett eller spill å gjøre.

For eksempel skal jeg (fortsatt) ikke begynne å spille dataspill, PS3-spill eller lignende. En gang i verden spilte jeg Minesweeper, og jeg var dritgod! Så god at jeg begynte å bli kresen på vinkel på belysning, hva slags mus jeg hadde, og kveldene ble stadig lengre… Jeg var aktiv på ulike Usenet news-grupper og innså raskt at IRC var noe jeg i alle fall ikke skulle rote meg borti. Det samme prinsippet gjaldt selvsagt MSN, ICQ og alle andre greier i samme sjanger. Hvorfor? Jo, fordi kveldene ble stadig lengre og jeg ble stadig trøttere om morgenen og jeg så at jeg var i ferd med å bli hekta.

Jeg sluttet heldigvis å spille Minsesweeper, og news-lesingen ble mer sporadisk. Etter hvert ble IM en del av både jobb- og privathverdag, sosiale medier som Orkut og Facebook ble mer stuerene. Men blogge skulle jeg ikke gjøre. Helt til en vakker dag. Jeg ble så lei av å vedlikeholde nettsider som alltid var utdaterte, lete etter passende stilsett og design, finne på noe vettugt for en statisk startside. Så jeg fant ut at en blogg egentlig var passende. Og her er jeg. Om ikke lenge kommer jeg til å erstatte alle de statiske nettsidene mine med egne områder i denne bloggen, og det tror jeg vil gjøre vedlikeholdet mye enklere samtidig som det også vil være litt mer oversiktlig og leservennlig for de som gidder å stikke innom 🙂

Giveaway

Giveaways er en greie her i bloggverdenen, har jeg skjønt. Jeg nærmer meg kommentar nummer 100. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentarer og tilbakemeldinger, det viser jo at jeg ikke bare snakker ut i tomme lufta. Som en liten gest til eventuelle lesere vil jeg derfor gi bort en liten gave.  Jeg har tidligere nevnt at jeg samler på pingviner. Den kommentaren som lander hos meg som #100 skal derfor få en ekte tux-nøkkelring fra samlingen min. Nå er det bare å hive seg på 🙂

Jeg ønsker alle en fantastisk fin lørdagskveld, avslutning på OL, innspurt på februar som den siste vintermåneden og en fabelaktig ny vår!

Lukas debuterer på shopping

En gang er den første for det meste. I dag har Lukas vært på shopping, nesten alene. Praktisk nok var griseørene plassert i nederste hylle på dyrebutikken (som er de eneste butikkene han får lov å komme inn på…)  og det så ikke ut som han var i særlig tvil om hva han skulle ha med seg derfra. Ikke ett, men fem griseører fant han ut var passe. Og det ene nektet han å slippe. Lukas var litt av et syn, stolt spankulerende ut av butikken, gjennom (nesten) hele Stjørdal sentrum tilbake til bilen og med griseøret  under streng bevoktning helt inn på stua hjemme. Der satte han seg likegodt ned og poserte for fotografen.

Se, jeg har hentet et griseøre. Det er mitt-mitt-mitt!

En dag i vinterferien

Det er gruelig kaldt. Men Lukas elsker å være ute likevel. Det er så mye spennende å se på og lukte på. Frostrøyken drev rundt oss hele dagen, alt var innhyllet i hvitt rim.

Hver gang det dukker opp noen er det tid for å hilse – selv om det bare er et lite øyeblikk siden sist. Her får Sondre en skikkelig Lukas-velkomst når han kommer ut.

Det blir mye innesitting når det stort sett er ned mot 20 minusgrader ute. Nå har til og med Lukas funnet ut at noe foregår oppå benken på stua. Kanskje han også synes OL er spennende?

Storfint besøk

I dag fikk vi besøk på hytta. Gutta satte stor pris på at Peder kom, jeg satte umåtelig stor pris på at Trine kom og Lukas fikk møte den fornemme miss Soffi for første gang. Han hadde et par travle timer med å sjekke ut, sjekke opp og etter hvert jekke seg litt ned for den noe mer rutinerte og avbalanserte damen.

Tiden med Trine går alltid så fort. Jeg tror 30-35 år uten kontakt har gjort at vi neppe går tom for samtaleemner de neste 35 årene. Jeg kommer alltid på så mye mer jeg skulle spurt om eller pratet om når hun har dratt igjen. Men nå skal vi jo være her noen dager, så sjansen byr seg nok igjen. Takk for besøket alle tre!

Soffi er utrolig snill og rolig, og var nesten i meste laget tålmodig med vår lille spirrevipp, men moro var det jammen.

Her er et utvalg bilder fra det første møtet:

Mytji vær og mytji vind

Nå er det pinadø snart nok. Det har riktignok vært skikkelig vinter i år, med stort sett stabilt kaldt vær. Men det får da være måte på. Kuldeperiode på kuldeperiode, bare hard og ubrukelig snø og is overalt. Det kunne heller snødd litt så man fikk leke i snøen – til og med litt ekstra trim med snømåking kunne gjort seg. Helst kunne det begynt å tine opp nå, jeg hadde nok også ønsket litt regn velkommen.

Jeg syns vind er verst. Uansett hva slags vær eller temperatur det er så blir det alltid dårligere med vind. Og når det er så kaldt som nå; -12° i øyeblikket – ja da kan jeg virkelig styre meg for kuling attpå. Det skal ikke gi seg med det første, bortsett fra temperaturen da. Det skal bli kaldere! Og det skal bli vindøkning til storm. Nei, nå vil jeg ha vår, takk.

Snakk om ferie!

Noen benytter anledningen til å ta skikkelig ferie fra første dag. Tre av gutta mine på sofaen;

Det ser unektelig litt godt ut da. Kanskje jeg skal slenge meg på den andre sofaen med en bok og slutte å irritere meg over vannet vi ikke får. Og så kan jeg toppe feriefølelsen med en dusj etterpå likevel, både søster og mamma & pappa har jo stående tilbud her. Det er ikke så ille likevel, gitt.

Olympiske leker

Det var en forferdelig trist innledning til OL da akeren Nodar Kumaritasjvili døde etter den fatale ulykken under trening, bare noen timer før offisiell åpning av lekene. Jeg blir litt imponert over profesjonaliteten som utvises i det offentlige rom når noe sånt skjer. Det var både verdige og (for oss utenforstående) gode minneord, ettertanke og en “life must go on”-holdning oppi det hele. Det jeg kanskje mest imponeres over er kvaliteten på informasjon og gjennomføring tatt i betraktning at det var veldig kort tid mellom ulykken og seremonien for åpning. I løpet av denne korte tiden måtte Georgias lag avgjøre om de skulle delta i lekene, ja selv IOC måtte avgjøre om åpningen skulle gjennomføres som planlagt.

Alle som deltar i OL ellers har fått en støkk, jeg forstår godt slike reaksjoner som jeg leser i VG i dag. Og oppi det hele sitter det igjen pårørende som har opplevd noe grusomt. Jeg føler med dem, slik resten av verden gjør. Det var nok ikke på denne måten de ønsket at en sønn og bror og et kjært familiemedlem skulle bli kjent gjennom OL i Vancouver.