Hundelivet er hardt

Stakkars Lukas, nå er det hardkjør en stund. Først var det årlig tur til dyrlegen med årets vaksine. Deretter fant jammen folkene ut at han måtte nappes! Det er såvisst ikke en favorittaktivitet. Men han ble nå fin, da!

lukasnynappaSom om ikke alt det var nok, så blir det en tur til tannpleier neste uke – ikke bare-bare for en liten hund det. Da blir det narkose og en skikkelig opprensing. Selv om reklamen påstår at det hjelper å gi hunden Dentastix for å begrense tannstein, så stemmer nok ikke det. I alle fall sier dyrlegen(e) vi har besøkt at det eneste som hjelper er daglig tannpuss. Så da skjerper vi rutinene igjen og satser på at Lukas kan smile pent i mange år fortsatt. Hurra for verdens beste lille venn! favicon

Siste tannlegebesøk

… er unnagjort. Jeg skulle ønske jeg kunne si siste tannlegebesøk for alltid, men det ville være bare delvis sant. For selv om jeg aldri kommer til å trenge å fylle hull eller trekke tenner mer, så må jeg nok innom for litt årrengjøring. Men that’s it! Jeg skal ikke påstå at det har vært en dans på roser å fikse så mange tenner på én gang. Men etter å ha gjennomført dette løpet er jeg fornøyd. Jeg kan gapskratte uten at det er svarte flater i munnen min, jeg kan tygge og spise hva jeg vil uten å være redd for at det skal falle ut stykker. Og endelig kan jeg smile uten at jeg et sted langt bak i (under)bevisstheten hører stemmen til min barn/ungdomstannlege som sa at skjevhetene var bare sjarmerende. Jeg syntes aldri de var sjarmerende. Jammen var det på tide å gjøre noe med det.

Gammeltennene

 

Nytennene

Nå er det ikke så ofte jeg blir fotografert, så utvalget i bilder av ny-gliset er ikke så stort. Det kommer sikkert flere eksempler senere.

Et reisebrev fra Buda eller Pest

Jeg har nå vært i Budapest siden mandag. Enten i Buda eller i Pest. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det er Pest. Jeg er ikke spesielt god på himmelretninger, lokalorientering, geografi og sånt. Men det er veldig kjekt å bo på et hotell der jeg bare kan stikke hodet ut av døra og se hvor jeg skal, og deretter spasere dit. Og dit er i dette tilfellet tannklinikken, der jeg altså er i gang med tannreparasjoner en masse (et lite sidespor, om du følger linken – det uttrykket heter altså ikke an mass eller ang mass eller noe sånt, det bare uttales omtrent sånn).  Det går fint, tror jeg. I løpet av en glad vår eller sommer dukker det kanskje opp et passende etter-bilde der det gnistrende nye smilet mitt uten sølv-fyllinger kommer frem. Enn så lenge kan jeg vise frem det fabelaktige widescreen-røntgenbildet (definitivt et før-bilde).

Røntgenbilde av gammel-tennene mine

Ellers kan jeg melde om at våren har ankommet Europa, her blomstrer både liljer og trær. Deilig å gå uten jakke, ikke fullt så deilig å pakke (reise)sure tær i vintersko fordi det var de eneste jeg tok med meg. Pappa og jeg har vært i byen og kikket på elva “vår” Duna (andre steder bedre kjent som Der schönen blauen Donau), og helt tilfeldig fant vi også vår egen gate (utca på Ungarsk) – en gågate med flotte bygninger, en morsom statue og grønne buskvekster.

Inngangen til gata "vår" – Duna Utca
Staselig gatenavnskilt, ikke sant?
En av de lengste rulletrappene jeg har sett, på vei ned i Budapests Metro

Jeg har planer om å vise litt mer sightseeingstoff, men nå er for alvor tannlegebehandlingen i gang, og jeg er sant å si ikke høyest i hatten. Hurra for tannlege Ivan sine smertestillende piller! Jeg gruer meg skikkelig til neste omgang. Men så ser jeg mest av alt frem til hjemreise fredag – savner familien min og vovven min!

Fottur til fjells, tanntur til utlandet

I vinterferien knakk jeg enda ei tann. Det er dyrt å reparere tenner . Jeg har en lei mistanke om at det ikke er siste gang en av barndommens monsterfyllinger trenger seg frem ved tyngdekraftens hjelp og bryter ned de stakkars restene som ble berget unna datidens amalgam.

Og så jeg som har tannlegeskrekk (og ikke så lite flyskrekk). I alle fall trives jeg ikke med tannleger romsterende rundt i munnen… Men jeg innser at noko må gjerast. Så – med flere gode referanser tar jeg nå sjansen selv og flyr til Budapest for å skifte ut alt. Vel – ikke alt, kanskje. Men ganske mye. Jeg ønsker i det minste å bli kvitt sølvet. Jeg ønsker å få reparert sprekker og avskallinger. Og jeg ønsker meg jevne, pene fortenner. Så får vi se om økonomien tillater alt jeg ønsker, og om det dukker opp noen overraskelser i løpet av undersøkelsen. Jeg reiser om et par uker, med Tannreiser –  det var dagens reklame 🙂

Artig at Donau heter Duna i Ungarn

Jeg antar det kommer en rapport senere. Like mye som jeg gleder meg til å få fikset på klaviaturet (som pappa kalte det) gleder jeg meg til litt vår også. Budapest vil forhåpentligvis by på et velkomment værskifte.

Ei krone her og ei krone der…

Jeg har omsider mannet meg opp (eller heter det kvinnet?) til å reparere den ødelagte tanna mi litt mer permanent. Og etter tjue år med midlertidige remedier har jeg nå fått porselenskrone. Tenk det. Tannlegen som en gang laget plasttann til meg kalte den for Hollywoodtann. Og den var virkelig fin – en stund. Nå håper jeg den nye varer evig. Prisen skulle i alle fall tilsi det – munnens minste tann, 5,5 kilokroner! Når jeg har samlet nytt mot (og nye penger) skal jeg ha en krone til på den andre siden. Og så skal jeg smile og smile uten å være bekymret for misfargede og skakke tenner.

Ikke egentlig mitt smil, men jeg kommer litt nærmere...

Mens vi snakker om tenner

Både Tobias og Sondre har fått litt ymse tannstilling og begge mangler lateralene – de små ved siden av fortennene – i overkjeven. Sammen med en del andre småkomplikasjoner gjør dette at de begge må ha kjeveortopedisk behandling. Det er ingen billig affære, det kan jeg love! I dag var Tobias til kontroll, var inne i 20 minutter og skal tilbake om 18 måneder. Pris: 1025,-. Heftig, synes jeg.

Tobias viser tenner

Faresonen

Jeg tror tannleger er en farlig rase. De lager lyder i hodet mitt, bråk og smerte. Lyden er noen ganger verst, i alle fall frem til smerten setter inn.

Og jeg tror tannleger har en skjult agenda. Så snart jeg er fanget i en stol, lagt ned i nesten horisontal stilling, starter de å spørre om ting. Hvorfor det? Kan ikke en tannlege stille normale spørsmål på normale tidspunkt? Må han fange meg før han spør om de underligste ting? Jeg forstår som regel knapt spørsmålene, ettersom jeg er mer opptatt av å overleve de nærmeste minuttene. Likevel spør han om rare ting mens munnen min er stappet med alt mulig rart av instrumenter og utstyr som gjør det umulig å svare på noen kjent menneskelig språk. Det ser ut som tannlegen forstår – eller oversetter – mumlingen likevel. Og det er jo også litt skremmende, hva svarte jeg egentlig? Og på hvilket spørsmål? Den eneste muligheten for å svare tilnærmet fornuftig er å nikke eller å riste på hodet. Noe som selvsagt er omtrent det siste jeg vil gjøre, ettersom det kan forstyrre bevegelser inni munnen min som er fylt med potensielt skadelige og farlige verktøy, og det kan jo gjøre ting enda verre. Så jeg ytrer noen aah eller uhuh-grynt og håper han snart slutter å snakke. Og snart sier han de magiske ordene “du er ferdig, spytt ut”.

En bonussmerte er selvsagt prisen. Tannlegebesøk er kostbare greier. Hvorfor er ikke dette en del av det generelle helsetilbudet? Det er ikke min feil at skoletannlegene på 70-tallet var så mye dårligere håndverkere enn dagens, med tanke på teknikk, utseende og varighet. Tid og gravitasjon var årsak til mitt behov for tannlege. Gamle dager har heldigvis passert, men alle korreksjoner på slike tannarbeider burde være gratis etter min mening. Vel, mitt årlige besøk hos tannlegen er over. Jeg får vurdere behovet igjen neste år. Nå er lydene i hodet mitt borte, og jeg venter på at det ikke skal gjøre vondt lenger.

Og bare for å ha nevnt det; tannlegen min er en okei fyr. Han er bare uheldigvis tannlege. Som er en rase jeg misliker og frykter.