Den snøfrie skogen gikk over. Vi våknet til et lag nysnø som var isglasert på toppen. Alt var speilglatt, og nysnøen var helt sprø. Det kjentes ut som vi gikk på havreflarn. Men tur i skogen ble det likevel. Lukas lot seg ikke stoppe av glatt og sprøtt føre. Både rådyrspor og andre godsaker har han leita opp, og jeg tror sannelig han etter hvert er blitt litt sliten også.
Kom igjen, mamma – skogen venter!
Vi har sett det dryppe fra taket, og så har vi brent opp juletreet. Det siste panelet på uthuset er kappet av, nå er det klart til maling!
Nå ser jeg frem til å male ferdig, kanskje til påske?Tobias hjelper til med juletrebrenning – vanskelig å få fyr
Vi har benket oss litt foran TVen for å se på ski-VM, men innimellom må det være litt annen underholdning også. Den forsvunne diamant er morsomt – i alle fall for den som vinner.
Tobias er glad i brettspill
Det var morsomt at det gikk så bra for trønderne i VM-åpningen. Her er det lite skigåing, desto mer beintråkking i skogen – der er det nesten bart! Når mildværet nå melder sin ankomst skal jeg jammen utnytte det og slite ut hunden litt de siste feriedagene! God helg, alle!
I går fikk vi besøk av Ida Sofie på hytta. Hun overnattet sammen med Fredrik. Det er jammen stor forandring bare siden sist vi så henne, men smykket til bestemor var like populært nå også.
Ida har funnet bestemors smykke igjen – like gøy nå også!
Ida har virkelig fått dreis på stemmebruken, hun skravlet glad og lykkelig i vei aldri så lenge. Noen som forstår språket, kanskje?
Fortsatt er Ida en utrolig blid og glad liten frøken, en fornøyelse å ha på besøk – selv om det var alt for kort (som vanlig). Vi ser forhåpentligvis mer til henne når det blir litt hyppigere hytteturer, mer lys og mer varme.
Sondre kokkelerer til frokost, her blir det arme riddere. Skolekjøkkentimene er en stadig kilde til inspirasjon, og vinterferie en ypperlig mulighet til å praktisere på kjøkkenet.
Her jobbes det iherdig med oppskrift fra hukommelsenSnart klart for servering
Sånn ser Lukas og jeg ut når vi går morgentur. I alle fall ser skyggene våre sånn ut når solen skinner på den gamle butikken til farfar og vi går turen vår der.
Noen ganger skulle jeg ønske at noen tok meg med på en eller annen overraskelsestur. En reise, en happening eller en makeover av ett eller annet slag. Noe som er planlagt helt uten at jeg vet noe om det, og som gir meg en opplevelse eller en forandring til det bedre. (Det betyr altså at jeg ikke ville sette spesielt stor pris på å bli lurt, sånn type “drite seg ut for publikum”-moro) Jeg har en mistanke om at mine omgivelser oppfatter meg som en som ønsker å ha full kontroll hele tiden. Men herved avslører jeg altså; overrask meg gjerne!
I dag tok jeg denne skjeen litt i egen hånd. For det er ingen tvil om at jeg trenger en aldri så liten fornyelse. Jeg går igjen i de samme klærne, skoene, frisyren, vanene… Jeg smelte til og kjøpte meg litt klær i dag. Dameklær. Ungene gjorde faktisk store øyne. Det tyder på at det var på tide, eller…?
Nye støvletter og ny bukse. Dameklær.
Vi har hatt en deilig første feriedag på hytta. Med unntak av byturen har vi stort sett gjort ingenting. Og det er vel det ferier er til for? Margrete har lekt litt med kameraet sitt og prøvde å lage “spøkelse gjennom rommet”-effekt:
Lukas og mamma på kjøkkenet - full fart i ryddingen
Nå skal en hel stabel av bøker forseres de nærmeste dagene. Kanskje vi gjør noe spennende i morgen. Eller kanskje ikke. Det får faktisk bare bli som det blir, her trekker vi pusten alle mann!
Kan en fredag være stort mer løfterik? Ferden går til hytta for meg og gutta – en hel uke til ende. Det er ganske utrolig at vi ikke har vært der siden første januar…
Denne utsikten skal jeg nyte en hel uke til ende!
Både Olav og Margrete må hjem for å jobbe i neste uke, men de får være med på oppvarmingen i det minste 🙂
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
Årets siste arbeidsdag er over, og jeg skal dra på hytta i morgen. Jippi. Juhu. Jeeei. Jeg har nesten ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å komme dit igjen. Jeg tar med meg ungene og hunden i første omgang, Olav er hjemme og jobber en stund til.
Pakkenelliker til juleferie
Samme hvor mye jeg prøver å begrense meg, så fylles det opp i poser og kasser, esker og bokser. Det er begrenset med plass i bilen med barn + hundebur, så skiboksen må ta en del bagasje. Og heldigvis kan jeg sette igjen en del ting til Olav skal kjøre etter.
Et siste bilde i svinnende dagslys på årets siste arbeidsdag
Jeg har samlet bilder fra webkameraet gjennom flere måneder og følger med på endringer i vær og vind. I tillegg til det som vises på bildene vet jeg selvsagt at det er veldig kaldt nå om dagen. Jeg er spent på hvor lang tid det tar før vi får godvarmen i hus. Og så ser jeg frem til å få flyttet litt på kameraet og kanskje få en ny utsikt etter juleferien.
Men jeg har jo ikke tid til å sitte her og skrible – nå skal det pakkes ferdig! Hei sveis!
