Fire millimeter

Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?

Her burde det vel stå 160,4 nå

Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂

Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.

Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!

Ut på tur – jippi!

Tenk, jeg har gått tur allerede. Nå gikk jeg ikke så langt, og slettes ikke fort. Turen varte i 25 minutter og det var for det meste Olav som tok hånd om hunden. Men jeg var med i det nydelige sommervarme været, og det kjentes bra, etter bare 10 dager! 👍

Rekonvalesens

Første dag hjemme alene med krykkene, hunden og øvelsene mine. Det humper og går, må jeg vel si. Fortsatt preges dagene av en drøss med piller og sprøyter, isomslag og forsøk på søvn.

Øvelsene er ikke akkurat av det mest spennende slaget, men øvrigheta har nok en formening om at de hjelper, så da er jeg lydig og gjør det jeg får beskjed om.
Jeg fikk så nydelige roser fra mamma og pappa som var her i helgen.

Også Tiaralosjen sendte meg en praktfull rosebukett, sammen med nydelig sjokolade.

Med både munngodt og vakkert å se på så kommer jeg langt 🙂

Hjemme med nytt kne!

I dag kom jeg hjem igjen fra sykehuset. Og det var jammen deilig. Mine to nye bestevenner er krykkene. Nå venter langsommelig og møysommelig opptrening.

Rehabiliteringsperioden blir trolig ganske lik som sist, men det skal visstnok foregå litt mer forsiktig i starten. Jeg gjør enkle øvelser hjemme, og skal til fysioterapeut om ikke lenge. Legen som opererte meg vil også ha en ekstra sjekk utpå høsten.

Det er lassevis med piller og sprøyter jeg skal ha i meg i løpet av en dag, må bare holde tunga beint i munnen for å holde orden i systemet- og se frem til avvenning etter hvert.

Jeg har ikke fått full epikrise fra legen ennå, men når den kommer skal jeg lage en bedre beskrivelse av det som er gjort.

Hørehjelp

Jeg har fått høreapparater. Etter at hørselen har blitt dårligere og tinnitusen mer insisterende øyner jeg nå et lite håp om bedring i hverdagen. Apparatene har både forsterking av lyd i mine dårlige frekvenser og en maskerer som jeg kan slå av og på.

Virker hvertfall lovende så langt, de er mye mindre ubehagelige å ha på enn jeg fryktet. Så får jeg bare håpe de også gjør riktig nytte for seg.

Lukas må opereres


Stakkars vesle go’gutten vår har røket korsbånd i kneet sitt og skal opereres neste uke. Ikke nok med det, han må også opereres i det andre beinet i løpet av et par måneder, så det er ikke fritt for at noen av oss gruer litt … Skaden (eller sykdommen eller hva man skal kalle det) har han trolig hatt siden han var liten. Så har haltingen kommet og gått med ujevne mellomrom i sju år.

Skikkelig uflaks å bli født inn i en familie med så masse kne-greier egentlig. Jeg krysser hvertfall alt jeg har for at det skal gå fint med ham fremover. Han kan jo ikke akkurat gå med krykker heller 😳

Dei vil alltid klaga og kyta

Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.

Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Save

Vinterferie med variasjoner


Jeg hadde gledet meg lenge til noen dager på hytta, og jeg hadde hvertfall ikke tenkt å la været bli til hinder for noe som helst. Heldig som jeg er, så regnet det i strie strømmer da Lukas og jeg kjørte hjemmefra. Regn er hvertfall ypperlig hytta-vær. Og denne gangen var ikke benken tørr heller …

Det første skjæret i ferie-sjøen var imidlertid at jeg hadde blitt så innmari forkjøla. Dermed ble aktiviteter sammen med Ida litt begrenset, selv om vi hadde det veldig trivelig selv uten både baking og bål.

Etter et par dager var det Rørviktur på programmet, og jeg var  i tvil om jeg burde utsette småjentene for alle baseluskene mine. Men å få treffe Ive var så høyt på ønskelista at det måtte jeg bare få til.

Ida og jeg tok ferga alene etter skyss av Fredrik, oldefar kom og hentet oss. Og den siste dagen Ida var på Vikan fikk vi både til å sy litt og til å gå tur sammen med Lukas.

Regnværet gikk over i frost og deretter snøvær. Hele vågen utenfor hytta var frosset, det var et uvant og spesielt skue. Etter hvert trakk isen seg tilbake, mens snøen la seg rundt Solfang. Godt vi har masse ved og kan fyre så mye vi vil!

Formen min ble ikke noe bedre utover uka, men strikking gikk greit å holde på med heldigvis. Jeg fikk gjort ferdig opptil flere UFOer, det er da noe 🙂 Den flotte lueoppskrifta til Margrete ble til ei kjekk hyttelue av rester etter Svalbardgenseren.

Å ha mamma & pappa i nærheten gjorde det mye enklere å være lurvete i formen. Men med host & nys og glatte veier erklærte jeg meg værfast da uka nærmet seg slutten. Min tapre ridder måtte komme for å redde sin prinsesse! Og snill som Olav er, så kom han med fly (!) til Namsos på lørdag morgen og kjørte meg og hunden trygt hjem igjen.

 

Save

Save

Save