Tag: hverdag

Livet er skjørt

roseI går var datteren til min kusine innblandet i en stygg trafikkulykke. Hun og en venninne overlevde med småskader. Deres tredje venninne døde. Jeg kan bare forestille meg hvor grusomt dette må være for familien hennes, å miste en datter på bare 18 år. En jente som skulle hatt hele livet foran seg. Og hvordan de overlevende jentene må leve med å huske og gjenoppleve dette traumet for all fremtid. Igjen ber jeg alle om å være forsiktig – kjør forsikrig, sakk farten når det er mulig, vær omtenksom mot omgivelsene. Min kusine sier datteren hadde englevakt den dagen. Hun sa jeg måtte ta vare på alle rundt meg. Livet er skjørt.

Jeg hater deg, tyv!

Tyver er de laveste av alle mennesker. For en smålig ting å gjøre; ta noen andres ting. Alle vet at vi ikke skal ta andres ting, og alle vet at dette gjelder også om tingene er tilgjengelige eller ulåst, synlige eller hva som helst. Det er fortsatt ikke fritt frem. Jeg kjøpte en bil-GPS til Olav på bursdagen hans for to år siden, og den har vært kjekk å ha når vi har vært på tur, den har holdt rede på hvor vi har vært og hjulpet oss å finne steder vi vil se. Altså de helt vanlige GPS-tingene. I natt ble den stjålet fra bilen vår. Monteringsbraketten, antennen og laderen forsvant også. Det er bare så irriterende! Bilen var åpen om morgenen, så jeg antar den var ulåst. Det betyr ingen forsikringsutbetaling. Men likevel – det var i vår bil, dørene og vinduene var lukket, bilen var parkert på vår eiendom på vår private parkeringsplass. Det var ingen invitasjon til å gå inn der og ta hva man måtte ha lyst på. Bookmarks og favoritter i GPS’en er våre, de er private. Å stjele noe er et overgrep mot den private sfære. Og det er det mest smålige, laveste, skitneste som finnes. Jeg avskyr deg, tyv!

Beregninger

Matematikk er ikke noe for meg. Hver gang jeg er nødt å regne ut noe ender jeg opp med å bli frustrert over min egen mangel på tålmodighet og min impulsivitet. Jeg tror nok ikke at jeg er dum eller ute av stand til å legge sammen, trekke fra, dele eller gange – det er bare det at jeg helst vil slippe.

Et typisk eksempel er når jeg plukker opp Kolla om morgenen. Jeg bruker å sende ham sms med ankomsttid, og jeg vet hvor lang tid det tar å kjøre dit. Men når bilklokka viser 7:33 og jeg trenger 17 minutter, da ser oppgaven helt umulig ut, spesielt om morgenen. Så ender jeg opp med å si at jeg er der kl. 08:00 og blir sittende i ti minutter og vente på ham.

Et annet eksempel er beregning av hvor mye panel vi trenger å kjøpe til veggene inne i hytta. Vi skal nå bestille en enorm mengde forskjellig panel, og jeg må regne ut hvor mange kvadratmeter hvert rom trenger. Og for å komplisere beregningen enda mer; prisen på panelet oppgis i løpemeter, målene oppgis i både millimeter og tommer, og hodet mitt går helt i spinn. Kanskje jeg bare skal levere tegningene på byggsjappa og smile til mannen der så han sender meg det jeg trenger…

Likevel må jeg si at dette er ikke fordi jeg ikke kan. Jeg kan regne, tross alt. Men jeg syns ikke det er morsomt. Hodet mitt er antagelig satt sammen på en ikke-matte-måte. Det finnes vel verre ting jeg kan tvinges til å gjøre. Hvis jeg kan slippe å gjøre noen elektriskting og klatre i stiger, så kan jeg regne jeg.

Fisk og greier

Fisk til middag, jippi! Det er det ungene mine svarer to eller tre ganger i uka. Jeg har hørt at dette ikke er tilfelle over alt. Jeg kan kanskje forstå det, fiskemåltider kan være ekstremt kjedelige og smakløse, i alle fal lhvis den eneste variasjonen er fiskepinner med eller uten ketsjup. Noe jeg faktisk tror det ofte er, dessverre.

Jeg er et ekte bortskjemt barn når det gjelder fisk. Jeg har kjøpt fisk i butikk noen få ganger, men ekstremt sjelden. Pappa elsker å fiske. Nå han har muligheten er han på sjøen og fisker. Og når han gjør det fanger han mye. Han er også en ren kunstner når det gjelder å filetere og gjøre opp fisken etterpå. Han har til og med en stående belønning for de som måtte finne bein i fisken hans – noe som selvsagt gjør ungene ekstra ivrige etter å spise, lete og kanskje tjene litt lommepenger. Det er veldig sjelden de finner bein, må jeg si.

Mamma er en tryllekunstner når det gjelder å tilberede fisken til delikate måltider, og til å lage fiskekaker og fiskeboller. Jeg tror jeg (enda en gang) må se på henne når hun lager fiskefarsen som jeg aldri får til riktig. Og en anselig mengde beinfri fisk, fiskekaker og fiskeboller finner veien til fryseren min. Er ikke det fint, eller?

Jeg er på ingen måte noen gourmetkokk, men jeg liker å lage enkle og smakfulle måltider av fine ingredienser. Heldigvis for meg ser det ut som familien liker det jeg serverer. Og inntil jeg hører noe annet tror jeg jeg bare fortsetter med masse fiskemåltider. Både for den gratis maten, for helsen og for den gode smaken. Og selvsagt for enda et jippi fra ungene.