Tag: hverdag

Skolestartbadetur

Første skoledag for sjetteklassingene mine i dag. Er det ikke bra typisk at det da klinker til med årets varmeste dag (omtrent kanskje i alle fall) og ikke det minste motivasjon for ungene til å tenke på lekser – og minimalt med motivasjon for mor til å begynne å legge trekk på nye bøker.

Vi fant på noe helt annet på ettermiddagen vi. Olav var i kjømda fra jobbtur og lovte å handle grillmat på vei hjem. Dermed tok vi en tur til Stavsjøen for en dukkert for to- og firbeinte gutter. Det var akkurat passe i 28°.

Lukas oppdager gleden ved å svømme sammen Tobias og Sondre

...og legger på svøm på egen labb

Tobias lokker med pinne, men en and frister kanskje mer?

Hoi, denne kan jeg fange, jeg kan jo svømme!

Endene var veldig tamme, det er tydelig at de er vant med å få godbiter av folk som er der. Og Lukas hadde nok for kort bånd på seg til at han rakk helt frem. Men likevel – morsomt å se at han har funnet seg til rette i det våte element. Etterpå hadde vi en herlig grillmiddag, og så kom isbilen og sørget for dessert. Vi får nyte sånne sommerettermiddager til fulle mens vi har dem!

Første hverdag

Tilbake til striskjorta og havrelefsa etter ferien – det var full fart fra første stund. Da var det deilig å starte tidlig, og slutte tilsvarende tidlig. Ettermiddagen ble riktig så sommerlig, så vi tok med oss Lukas på tur rundt tjønna (Kinnsettjønna). Han var enda et hakk tøffere i vannkanten i dag, hentet pinne til og med.

Etter hjemkomsten ble det en tur i dusjen. Denne gangen med shampo og balsam igjen, ettersom det er veldig lenge siden forrige helvask. Så nok en gang dufter hunden akasie-honning og har skikkelig masse, fluffy pels!

Stakkars lille vovven, ingen protester men trives absolutt ikke...

Don’t try this…

Kakao på termos er kjekt på tur, og på kalde kvelder med hundetrening. Vi hadde med oss både te og kakao på et par av treningskveldene med Lukas. I går fant jeg til to av disse termosene i turkurven vår, de hadde rett og slett blitt glemt etter siste gangs bruk. Det var antagelig greit å vaske termosene da, tenkte jeg. Den ene fikk jeg greit opp, det var ikke så mye i den. Men det luktet skikkelig pyton, så det ble en real skrubbing. Den andre fikk jeg ikke rikket toppen på i det hele tatt. Olav måtte frem med supermannkreftene og jeg skal love at han fikk den opp. Det kom et kjempeSMELL etterfulgt av en real dusj med gammel, sur kakao! Å herregud, som det smalt. Og herregud for en lukt! Det ble skuring av mer enn termoser – kjøkkenet ble i alle fall rent.

Note to self; sjekk turkurven med én gang etter bruk. Og åpne potensielle eksplosjonsfarlige termoser utendørs…

Å veie eller ikke veie

Det der med vekta er en sånn uluggum greie synes jeg. I mange år (for veldig, veldig lenge siden) veide jeg akkurat det samme hele tiden. Samme hva jeg gjorde og samme hva jeg spiste. Så kom det en dag da dette ikke lenger var sånn – det gikk opp og det gikk ned – men det var da fortsatt mulig å skjerpe seg inn i trivselsområdet. Jada, jeg vet at ting endrer seg med alderen og med det å få barn og alt sånt. Men det så da faktisk ut som det gikk an å ha en viss kontroll selv inn i det siste tiåret.

Nå er det et slit. Jeg syns da jeg prøver å røre meg med noen treningsøkter hver uke og jeg tenker litt på hva jeg putter i munnen (og hvor ofte). I perioder er det ekstra mye å gjøre på jobb, og det har da sannelig vært det på fritiden også – tenk bare på hyttebyggingen. Etter et par slike perioder gikk jeg i mitt overmot på vekta for første gang på et halvt år eller noe sånt. For jeg tenkte at nå må jeg jo ha tatt av en del. Men uff og æsj og akk… det var nok ikke noen endring i den retningen, nei.

Noen ganger fristes jeg av reklamene for pulver og piller og shakes og supper som skal erstatte ett eller flere måltider. Jeg tenker til og med på en privat sultestreik for en periode (kanskje jeg burde si faste, det høres tryggere ut). Men det er jo så håpløst å gjennomføre når man skal ta hensyn til familien, og ikke minst ungenes kosthold. Jeg ønsker jo ikke at de skal ha en slapp og sur (om enn tynn) manmma og skaffe seg vrangforestillinger om egen vekt og utseende. Så jeg slår det som regel helt fra meg.

Man skulle gjort som filmstjerner eller popstjerner som har trim og trening og pleie av kropp og utseende som eneste syssel på dagtid. Mon tro om jeg hadde klart meg lenge med en sånn “jobb”?

Jaja, et lite hjertesukk legger i alle fall ikke noe til vekta. Jeg sikter ikke mot noe glansbilde, men det hadde vært kjekt å komme innenfor den vektrammen jeg trives i. Enn så lenge får jeg være den jeg er. Og jeg har nedlagt forbud mot baderomsvekt på hytta. Det får jo være grenser.

Reklamasjon?

For en stund siden kjøpte vi både ny sofa og nytt teppe på stua. Teppet er av ull, fra IKEA, og det er et veldig godt teppe. Problemet er bare at det loer noe innmari. Sofaen oppfører seg av en eller annen grunn som en magnet på denne loen. Det er muligens ekstra mye statisk elektrisitet fordi det er vinter, tørt og kaldt? I alle fall håper jeg sofaen blir litt mer som annet inventar etter hvert, i alle fall i forhold til å dra til seg alt av støv.

Men alle dottene må selvsagt støvsuges bort. Og det har vi gjort – jevnt og trutt.  Helt til vi skulle skifte pose i støvsugeren. Eller; vi trodde det var det vi skulle. Den hadde jammen ikke plassert støv i posen i det hele tatt, men utenfor og overalt ellers. Og det er ikke første gang! Så nå skal vi klage på støvsugeren og forhåpentligvis få en som virker. Vi trenger den mer enn noen gang!

Eller kanskje vi skal spørre IKEA om de vil ha tilbake ulla og lage flere tepper…?

Klar for det normale

Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.

  • Patrick tok sine første skritt alene på krykker, nå er han på rehabilitering og intens trening
  • Elin er ute av respiratoren og puster fint, litt trøbbel med å snakke men kommer seg raskt
  • Mamma er i strålende humør (og cupfinalen gjorde det enda bedre) og det er herlig å se henne sånn
  • Pappa har fylt båten med diesel og forbereder en tur på havet i morgen (noe som virkelig topper hans humør)
  • Vi har tisset på egen do
  • Jeg fikk brent masse emballasje på et kjempebål i fjæra – ren terapi
  • Ingen av oss har det fjerneste symptom på svineinfluensa

Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.

Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.

Ikke så ille, tross alt

Unnskyld, kjære venner. Klagingen stopper her og nå. Selvfølgelig kan jeg ikke fortsette å mase om smerter og hvor fælt jeg har det. Og i dag har jeg virkelig grunn til å juble og smile. Ny forsyning av piller, og de ser ut til å virke. Legen sa at jeg antagelig vil bli bedre i løpet av noen få dager, sprøyta var bare litt sen til å begynne å virke. Det er state of the art medisin, i følge eksperten. Jeg velger å stole på at det stemmer og at jeg blir helt bra snart.

Så selv om jeg er sykmeldt føler jeg meg helt topp. Jeg jobber med å gjøre ingenting, noe som egentlig er ganske lett.

I dag var en ærend-dag, alltid kjekt å ha tid til sånt. Det viktigste var å få TVen på verksted. Den begynte å tikke i stedet for å slå seg på og det var selvsagt god grunn til å bruke kjøpsgarantien. Vår 46″ flatskjerm er bare to år gammel. Butikken ga oss en 26″ låne-TV, og du kan vel forestille deg tvillingenes lange fjes da de kom hjem fra skolen og så at TVen hadde krympet. Det varer forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg stakk innom garnbutikken og fylte strikkekurven. Så snart jeg ikke har mer vondt i armen skal jeg finne tid til å strikke igjen. Dette er en av de tingene jeg virkelig gleder meg til å gjøre når hytta er ferdig og vi skal være der bare for å slappe av.

Olav er min faste sjåfør disse dagene. Han blir langsomt litt bedre han også. Jeg håper resten av arbeidet på hytta kan gjøres under brysthøyde eller med én arm – da er det fortsatt håp om å holde timeplanen for å bli ferdig.

Jeg gleder meg veldig til helg på hytta nå. Mamma og pappa er der. Mamma er ferdig med strålebehandling og kan nå være på Utsikten i tre uker av gangen. Hver tredje mandag får hun Herceptinbehandling, men dette påvirker henne ikke i samme grad som cellegiften gjorde. Håret er nå synlig, ikke bare noe hun selv kan føle – hun insisterer på at hun aldri skal klippe det igjen. Jeg kan knapt vente til å se hennes første hestehale!

Klager

En uke uten jobb så langt, to til på trappene. Å skrive med bare én hånd er faktisk ganske utfordrende. Men legen var veldig bestemt; ikke noen jobb. Ingen matlaging eller servering. Ingen håndvask. Jeg kan trene, selvsagt. Beina virker fint. Bortsett fra at jeg også har fått Bakers cyste. Ikke noen showstopper, men ganske plagsom. Jeg får spille volleyball om jeg vil – det gjør trolig ikke noen forskjell for den venstre armen (selv om jeg tror det generelt er utelukket for en stund).

Jeg fikk ny sprøyte på fredag, den siste jeg får i denne behandlingen. Medisinen i denne heter Lederspan og doktoren sier den er noe mer potent en den typen jeg har fått tidligere. Ganske optimistisk dro jeg fra kontoret hans med forventninger om et par uker uten smerter, masse hvile og virkelig rehabilitering. Men etter noen timer kom smertene snikende, og denne gangen gikk det ikke over. Jeg må tilstå at mesteparten av helgen inneholdt mye tårer. for så vondt har jeg aldri hatt i armen. En solig dose smertestillende gjorde det mulig å bevege resten av kroppen normalt. Så nå sitter jeg her og venter på at legekontoret skal åpne sånn at jeg kan ringe og spørre om råd.

Beklager klagingen. Jeg måtte bare få det ut.

Nyladde batterier

To dager på jobb har gått. Ikke som en røyk, men de har gått. Den første dagen ble ganske spesiell. Jeg hadde et slags bilde i hodet mitt av hvordan det ville bli å komme tilbake på jobb etter seks uker ferie. Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese epost, sortere oppgaver, planlegge resten av året (og de få systemdriftstimene jeg har igjen) og bare vandre litt rundt i kontorlandskapene og si hei til kollegaer, ta en ekstra kaffepause, en is – kort sagt; bare akklimatisere meg tilbake til hverdagen igjen.

Yeah, right.  Det var på ingen måte det rette bildet.

Det er selvsagt flott å ha en virkelig jobb. Jeg var bare ikke forberedt på mengden virkelig på den første dagen. Det viste seg å bli ganske morsomt likevel, og faktisk mye bedre enn om bildet hadde blitt virkelighet. Og selv om jeg ikke har fått planlagt så mye har jeg mer enn nok å gjøre en stund.

Det hjelper å ha hatt en skikkelig lang ferie. Batteriene er ladet. Men det som virkelig gjorde disse to dagene supergode var de få, spesielle kollegaene som la merke til at jeg var tilbake. Det gjør alt verdt strevet når noen sier de er glad for å se meg. Det er det som gjør jobben virkelig og som gjør at jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør. Nå føles det ikke like ille at sommeren er over, jeg har gjenoppdaget arbeidsgleden min.

PS: Vi greide til å med å samle fem stykker til volleyballtrening i går kveld. Kjempemorsomt, men drepen for armen. I morgen skal jeg til legen.