Tag: livet generelt

Oppgraderingskræsj med demo-effekt

Jeg rotet meg skikkelig bort i går da jeg fant ut jeg skulle oppgradere bloggen min til siste versjon av WordPress. Ingenting var som før, eller som det skulle da jeg hadde kopiert inn filene. Halvsvett og småstressa ryddet jeg alt tilbake fra backup (som jeg hadde vett til å lage før jeg startet). Deretter klødde jeg meg litt i hodet og prøvde en gang til. Næh… skulle du sett på maken – samme rot og ting som ikke virket. Jeg ryddet en gang til, og fant ut at dette måtte jeg ha hjelp til.

Så kikket jeg litt i nedlastingsmappa mi. Der lå det en fil som het latest.zip og en som het latest.zip.1 og i hodet mitt sa det aha! Jeg hadde selvsagt pakket ut latest.zip som var en gammel versjon av ett eller annet (kanskje ikke en gang bloggsoftware – jeg husker ikke). Og hvor idiotisk er det ikke å kalle nedlastingsfiler noe sånt? En annen lærdom jeg fikk samtidig var at wget ikke skriver over filnavn, men altså versjonslagrer dem. Tanken er kanskje ikke dum, men latest burde vel uansett alltid være latest – i alle fall ville jeg forvente det.

I dag bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk. Men (halv)klok av skade hentet jeg en helt ny og frisk versjon av filen, denne gangen fra kilde som navnet den som wordpress.3.0.zip. Det er liksom ikke til å misforstå, sant? Ny backup, ny installasjon – og ny kræsj. Jeg trodde jeg skulle bli sprø – hva var det jeg overså?

Denne download-knappen gir deg filen latest.zip

Jeg søkte mer hjelp, og fikk en kollega til å sitte standby for å se på neste tryning. Etter en ny reetablering og opprydding gjorde jeg øvelsen for fjerde gang, og følte meg sikker på at nå – NÅ – ville jeg få svaret. Og så var alt i orden. Det tok ca. 1½ minutt. Ikke skjønner jeg hvorfor, og i alle fall ikke hvorfor det ikke fungerte på foregående forsøk. Men i alle fall – demo-effekten må aldri undervurderes! Denne gangen slo den til i min favør, og jeg tenker ikke mer på det. Ikke så mye i alle fall.

Eksperimentering

Jeg greide aldri å finne et nytt theme som jeg ble fortrolig med for sidene mine. Og egentlig liker jeg ganske godt denne svarte Piano Black. Så nå tenkte jeg å bare leke meg frem til de tilpassinger jeg vil ha, både for farger og features ellers. Toppbildet er ganske kurant å endre på, så det kan hende det skjer litt mystiske ting innimellom her mens jeg eksperimenterer. Innholdet på sidene vil forhåpentligvis ikke lide imens 🙂

Det er jo litt skummelt

… med vulkanutbrudd og greier. På den ene siden er det sånn passe langt unna – nok til at vi i det minste neppe blir utsatt for lava eller jordskjelv i umiddelbar nærhet. Men på den andre siden er det ganske nært likevel. Nært nok til at vi er midt i konsekvensene for flystans, nært nok til at “vi” også er i mediene som en utsatt nabo. Nå står ikke bare flypassasjerene rådløse på bakken, arbeidsplasser er i fare og konsekvensene for mange slags transport – ikke minst ambulansebehov – må finne nye veier. Det er ganske tankevekkende hvor maktesløse vi er overfor naturkreftene. Jeg er en enkel sjel som imponeres av ting som tidevann og årstider. Derfor blir jeg overmåte ydmyk når jeg tenker på de kreftene som nå viser seg. Og som antagelig bare viser en brøkdel av potensialet sitt. Bilder av de tre kraterne på Eyjafjallajökull er ganske sære – VG beskriver dem som fanden selv. Jeg har ikke noen særlig formening om fanden eller hans slektninger, men det er unektelig et nifst bilde – sett fra riktig vinkel.

Bilde fra VG snudd opp ned

I 1997 var vi på Island, omtrent et halvår etter utbruddet under Vatnajökull i oktober 1996. Den gangen var det vulkanen Gjálp som freste fra seg, og forårsaket flom i Skeiðará som ødela veier og broer. Det var ikke mer enn fascinerende å fly over området på vei til Keflavik – ikke skummelt eller skremmende. Jeg er fornøyd med at jeg har besøkt sagaøya. Jeg gjetter at det var første og siste gang. Akkurat nå er jeg i alle fall ganske glad for at jeg ikke er på Island. Ikke at jeg hadde greid å komme meg dit heller da, det går jo ingen fly…

Å hoppe før Sagen

Fy fela, at det går an! Når det endelig skulle være et aldri så lite løft for hoppjentene, så greide altså ikke gutta å la være. De bare måtte, liksom. Snakk om smålig, patetisk, ynkelig oppførsel! Det er ikke så ofte jeg gidder å ytre meninger om slike saker, men dette gikk altså til og med over min grense! Jeg er så hjertens enig med Anette Sagens pappa i dag; for noen drittsekker.

Anette Sagen (bilde lånt fra VG)

Finnes det ikke jenter som kan prøvehoppe, liksom? Eller kanskje det ikke finnes mannfolk som tror det finnes jenter som kan prøvehoppe? Jeg vedder på at Torbjørn Yggeseth snur seg i graven og humrer etter Bjørn Einar Romørens kupping av Anettes førstehopp. Men om han var opphavet til uttrykket “Å hoppe etter Wirkola” så har sannelig hans disipler nå skapt et nytt; “Å hoppe før Sagen”. Og det ligger ikke et snev av noe positivt i det!

Sånn. Det var godt å få sagt det. Go Anette! Det er din kveld uansett!

Olympiske leker

Det var en forferdelig trist innledning til OL da akeren Nodar Kumaritasjvili døde etter den fatale ulykken under trening, bare noen timer før offisiell åpning av lekene. Jeg blir litt imponert over profesjonaliteten som utvises i det offentlige rom når noe sånt skjer. Det var både verdige og (for oss utenforstående) gode minneord, ettertanke og en “life must go on”-holdning oppi det hele. Det jeg kanskje mest imponeres over er kvaliteten på informasjon og gjennomføring tatt i betraktning at det var veldig kort tid mellom ulykken og seremonien for åpning. I løpet av denne korte tiden måtte Georgias lag avgjøre om de skulle delta i lekene, ja selv IOC måtte avgjøre om åpningen skulle gjennomføres som planlagt.

Alle som deltar i OL ellers har fått en støkk, jeg forstår godt slike reaksjoner som jeg leser i VG i dag. Og oppi det hele sitter det igjen pårørende som har opplevd noe grusomt. Jeg føler med dem, slik resten av verden gjør. Det var nok ikke på denne måten de ønsket at en sønn og bror og et kjært familiemedlem skulle bli kjent gjennom OL i Vancouver.

Sol eller regn

Værmeldingen lovte nydelig sol og varme denne helgen. Hittil har vi hatt omtrent 12° og silregn, tilsynelatende evigvarende. Men nå er vi installert på Vikan for hyttejobbing, og været spiller egentlig ingen rolle. Vi har masse å gjøre innendørs, og skulle værmeldingen likevel slå til har vi arbeid ute også.

Uken har vært hektisk og litt rar. Jeg føler at jeg har endret humør og modus hver dag, har jobbet med et vidt spekter av ulike ting, reist hit og dit omtrent daglig. Jeg har tatt noen avgjørelser, noe som impliserer å skru ned tempoet en del. Nøyaktig hvordan veien videre vil se ut er ikke klart, ikke en gang for meg selv. Jeg vet bare at jeg må endre ting før jeg klapper sammen. Dette er noe jeg har fundert på en stund, og den siste uken beviste behovet for å starte prioritering umiddelbart. Jeg gleder meg til å konsentrere meg om å holde hode, hjerte og innsats på én og samme plass snart.

Akkurat nå er jeg veldig nær den plassen, og om det blir sol eller regn – jeg skal nyte de neste tre dagene!

Faresonen

Jeg tror tannleger er en farlig rase. De lager lyder i hodet mitt, bråk og smerte. Lyden er noen ganger verst, i alle fall frem til smerten setter inn.

Og jeg tror tannleger har en skjult agenda. Så snart jeg er fanget i en stol, lagt ned i nesten horisontal stilling, starter de å spørre om ting. Hvorfor det? Kan ikke en tannlege stille normale spørsmål på normale tidspunkt? Må han fange meg før han spør om de underligste ting? Jeg forstår som regel knapt spørsmålene, ettersom jeg er mer opptatt av å overleve de nærmeste minuttene. Likevel spør han om rare ting mens munnen min er stappet med alt mulig rart av instrumenter og utstyr som gjør det umulig å svare på noen kjent menneskelig språk. Det ser ut som tannlegen forstår – eller oversetter – mumlingen likevel. Og det er jo også litt skremmende, hva svarte jeg egentlig? Og på hvilket spørsmål? Den eneste muligheten for å svare tilnærmet fornuftig er å nikke eller å riste på hodet. Noe som selvsagt er omtrent det siste jeg vil gjøre, ettersom det kan forstyrre bevegelser inni munnen min som er fylt med potensielt skadelige og farlige verktøy, og det kan jo gjøre ting enda verre. Så jeg ytrer noen aah eller uhuh-grynt og håper han snart slutter å snakke. Og snart sier han de magiske ordene “du er ferdig, spytt ut”.

En bonussmerte er selvsagt prisen. Tannlegebesøk er kostbare greier. Hvorfor er ikke dette en del av det generelle helsetilbudet? Det er ikke min feil at skoletannlegene på 70-tallet var så mye dårligere håndverkere enn dagens, med tanke på teknikk, utseende og varighet. Tid og gravitasjon var årsak til mitt behov for tannlege. Gamle dager har heldigvis passert, men alle korreksjoner på slike tannarbeider burde være gratis etter min mening. Vel, mitt årlige besøk hos tannlegen er over. Jeg får vurdere behovet igjen neste år. Nå er lydene i hodet mitt borte, og jeg venter på at det ikke skal gjøre vondt lenger.

Og bare for å ha nevnt det; tannlegen min er en okei fyr. Han er bare uheldigvis tannlege. Som er en rase jeg misliker og frykter.

Back in business

Nå er det tilbake til jobb igjen. Ti dager fri har bare forsvunnet, selv om jeg føler vi har hatt en lang ferie. Noen dager har vært late, andre ganske travle. Og jeg fikk fullført mange av de tingene jeg hadde håpet å rekke i påsken. Dagene på hytta var effektive og fine, jeg er så fornøyd med alt vi fikk gjort der. Noen dager hjemme har også vært bra, selv om alle planene for rydding og fiksing i hagen eller å male huset ikke har blitt noe av ennå. Men våren er her, og fortsatt blir det mange hjemmedager.

Mamma er fortsatt på sykehuset. I dag var testresultatene litt bedre og hun får kanskje reise hjem snart. Kanskje vi kan fullføre påskereisen sammen hvis hun er i form til litt tankevirksomhet.

Vi dro på treningsstudio med ungene i dag, på jobben til Olav. Jeg savner trening og å spille volleyball hver gang jeg har ferie, så en time der var kjempebra. Og denne uken blir det i alle fall to ballkvelder, med kamp på onsdag.

Sondre sjekker om musklene blir større

I morgen er det arbeidsdag og jeg lurer på om jeg greier å stå opp i tide. Det aller første jeg håndterer perfekt i ferier er å være oppe for sent om kvelden og å sove som en baby utover morgenen. Men det er vel ingen nåde. Jeg må bare opp. Og jobb er jo også morsomt!