Vi har chip-merket Lukas. Det betyr at han er registrert hos Dyreidentitet og kan identifiseres hos de som har en leser (bipper) for slikt, for eksempel Viking redningstjeneste (som har døgnvakt) og de fleste dyrlegekontorer. I tillegg til denne chip’en (som sitter ved venstre skulder) har han et gravert metallskilt på halsbåndet sitt. Dette kan selvsagt komme bort, men chip’en vil alltid være der.
Her er all nødvendig kontaktinformasjon for Lukas
Det er en viss trygghet i dette, synes jeg. Ikke at vi med overlegg slipper hunden av syne noen gang, men man vet aldri!
Lukas har oppdaget skogen vi har rett utenfor døra. Det er nesten like herlig å løpe rundt her som på hytta! Vi har kjøpt en ny langline til ham som både er lenger og glattere enn den forrige – det betyr at den ikke hekter seg så lett fast, og han løper dermed så fritt at han ikke merker båndet i det hele tatt.
En liten rast på toppen – utsikt helt til flyplassen og omtrent to minutter hjemmefra
Det er mye spennende å se på i skogen, men bekjentskap med maurtua var ikke særlig morsomt. Det vil si – først var det veldig interessant, men da maurene beit var det ikke noen stas lenger…
Spennende med maur en liten stund...
Det var nydelig vær i dag, selv om temperaturen ikke var mye å skryte av. Jeg synes det var utrolig gledelig å endelig se små grønne skudd på kvistene – endelig! Da er det håp for våren, tross alt.
Endelig løvsprett!Lukas med langsnor
Middagstilberedelsene venter, så nå løper vi hjem. God søndag til alle!
Lukas er nok en slags murmelhund. Om morgenen er han utrolig kosete og vil helst ligge i nærheten av oss, i senga, på fanget eller i sofaen. Og da er han en veldig rund hund – krøller seg sammen som en ball. Det er ganske skattede øyeblikk når han er sånn. Mesteparten av døgnet ellers er han mer speedy og alltid klar for å leke, løpe eller gå tur. I dag var ikke noe unntak. Ettersom hele familien sto opp, så slo han seg til ro i sofaen denne gangen.
Siste kveld på hundekurs. Da vi startet i vinter så jeg for meg stadig varmere vær uke for uke. Kanskje kunne vi stille i shorts til avslutningskvelden, tenkte jeg. Så feil kan man ta. I dag var det litt sportrening i tillegg til dei faste postane – sitt, ligg, stå, fot. Mens alle var ute på plenen og hundene knasket godbiter fra gresset, kom den våteste, kaldeste og mest gjennomtrengende sluddbygen man kan tenke seg. Super start – vi rakk å bli våte og kalde til resten av kveldens mer stillesittende trening.
Lukas søker etter godsaker i gresset mens kursdeltakere følger med
Alt i alt ble dette omtrent den kaldeste skolekvelden, men til tross for vær og temperatur har det vært et supert kurs. Vi har lært masse, Lukas har lært masse og vi har blitt kjent med seks andre hunder og deres familier. Det har vært en herlig gjeng med masse humør. Og ikke minst har vi hatt en strålende lærer i John Ketil. Vi skal fortsette å trene vi, og jeg ser ikke bort fra at vi melder oss på flere kurs!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg lengter etter vår, lys og varme. Det blir liksom en del gjentakelse når været er sånn som nå. At det skulle snø digre filler 3. mai, bli hvitt på bil og veranda – det hadde jeg ikke trodd, gitt!
Lukas snuser på alt!
Lukas og jeg har tuslet litt på tur i dag også. Det ser omsider ut som han setter mye mer pris på bar bakke han også, og det er innmari travelt å snuse på alt mulig. Jeg er spent på avslutningen på kurs i morgen kveld. Det er ikke måte på hvor flink han er til alt mulig både hjemme og når vi er i kjente omgivelser. Det blir rene eksamenen i morgen, og jeg håper i alle fall at jeg ikke ødelegger for en flink hund.
I dag var det veie-dag, og nå er Lukas akkurat 7 kilo. Kanskje har vekta hans flatet ut litt og ikke fortsetter å øke like bratt? Jeg prøver å finne ut om han får nok og riktig mat, for noen ganger ser det ut som han nesten sulter ihjel selv om han akkurat har fått mat. Ellers er han i kjempeform, leker og løper som han skal. Den nye favorittplassen er i vinduskarmen i stua, der han kan sitte og følge med på folk som kommer og går.
Jeg sitter helt alene her i mørket på hytta, bare noen få levende lys er tent. Jeg har en liten skvett rødvin i glasset – det er for ille å tømme den ut, så jeg skal nippe den tom før jeg avslutter lørdagen. Lukas sover i buret sitt, Olav, Nathalie, Fredrik, Sondre og Tobias i sengene sine. Ute hagler og snør og blåser det. For nøyaktig ett år siden hadde vi omtrent tidenes flotteste 1. mai. Årets utgave må vel kunne sies å være det helt motsatte. Allikevel har det vært en super dag og helg. Jeg startet dagen med en tur med Lukas og plukket både blåveis og hvitveis, det ble en koselig liten bukett på frokostbordet.
Koselig med selvplukkede blomster på bordet
Dagen gikk ellers med til litt mer rydding i fjæra – tilsynelatende endeløst arbeid, men jeg må tro at alle monner drar. Og ettersom været var skikkelig uberegnelig ble det en del innearbeid som jeg hadde gledet meg til å få tid til; jeg fikk til og med begynt på anorakkprosjektet!
Det er faktisk første gang Fredrik og Nathalie er helt her – de har selvsagt vært her tidligere, men ikke overnattet og bodd på Solfang. Kjempekoselig, er det. Jeg planlegger enda en tur hit før babyen kommer, så jeg kan ta med ungdommene på en liten handletur til knøttet (eller knøtta, må vi kanskje si)
Den gode gladnyheten: Lukas er ferdig med tablettkuren sin, og etter helga har vi ikke sett noen halting i det hele tatt. Han ser ut til å ha fått igjen matlysten, veier sju kilo og er bare en drøm å ha med på alt mulig. Go’gutten ja. I går var vi på trening igjen, og han var kjempeflink – særlig da treneren tok en omgang med fot. Jeg må øve mer på det der…
Alle hundene på kurset på ett brett
Den litt mindre bra nyheten; jeg er nede for telling. Jeg aner ikke hva det er, og får tro det bare går over fort. Kvalme og feber er vel de eneste symptomene. Jeg har sovet nesten hele dagen etter at jeg gikk hjem fra jobb. Jeg fryser noe aldeles grusomt, men det forsvinner vel med feberen håper jeg. Setter min lit til en god natts søvn og fit-for-fight i morgen.
Kommer det tannfé til hundevalper tro? Lukas har mistet sin første tann. Nå tror jeg selve tannen er grundig borte – han har vel enten spist den, eller lagt den igjen inni en eller annen leke, trekvist eller kongle. Men om den dukker opp; skal den da legges under puta eller i vannskåla hans kanskje?
Lukas har funnet en rød ball som kan gnages i stykker
Ifølge hundekursinstruktøren kommer det til å hagle tenner fremover. Når først tannfellingen starter, så går det visst radig med hele gliset. Jeg antar det er litt mindre dramatikk i dette for Lukas enn det har vært for ungene. Allerede i dag ser vi den nye tanna (til høyre for fortanna nede) så spenningen nå blir bare om han får en perlerad eller om ting (tenner) havner litt hist og her. Det er en viss tradisjon for det siste her i familien…
Lukas har ikke akkurat lyst å vise frem tennene sine
Det har ganske enkelt vært en herlig helg. Nydelig vær, passe med ting å holde på med, og best av alt; Lukas halter ikke lenger! Han har dyrlegepålegg om å ikke herje, men han har vel egentlig ikke vært helt i ro hele tiden…
Nå er virkelig småskofølelsen her! Opptil flere plussgrader, ganske så vindstille og sol i lange baner gjorde dette til en höjdare så langt i år. (Nå må jeg innrømme at jeg bruker småsko innimellom om vinteren også, ettersom jeg kjører omtrent fra dør til dør på jobb) Vi gjorde unna noen småærend i byen, en visitt på haugen og en tur i Solbakken. Og det ble masse løping i hager både her og der. Lukas har vært kjempefin i dag, vi har ikke sett noe halting i det hele tatt!
I hagen her hjemme har Lukas lekt med ballen sin, ligget langflat i sola på gresset, bjeffet litt på et sommerdekk som han ikke ville ha i hagen og han prøvde å spise noen flere blomster. Innimellom fikk han løpe uten bånd, han sjekket krinkelkroker av bod, dokkestue og blomsterbed, krafset og gravde der han kom til, holdt øye med passerende naboer og katter – i det hele tatt en ganske travel dag for en liten pasient som egentlig skulle ta ting helt med ro.
Tigersprang etter den lefsete volleyballen
Jeg er så uendelig mye mindre redd nå. Det ser ut som han har en eller annen skade eller smerte som er på vei bort, og så lenge han ikke faller, snubler eller slår seg så bruker han benet normalt. Måtte det gå like fint i morgen!
I dag blomstret den første blåveisen i hagen også. I år får vi TO, den andre står i knopp. Blåveisen er reddet ut fra hyttetomta før vi bygde, så det er gledelig at den overlevde og kommer tilbake år etter år.
