Jeg er ikke så julete av meg. Ikke baker jeg, ikke står jeg på hodet i rundvask, ikke stresser jeg vettet av meg med innkjøp, hemmeligheter og gaver og ikke maser jeg rundt med pynt fra kjeller til pipe – jeg er nok ganske kjedelig når det kommer til advent og jul. Men så sniker det seg liksom litt innpå meg likevel. Litt lys, litt snø, kalenderen sladrer om at året går mot slutten. Ungene begynner å hinte om saker de ønsker seg. Og så kommer mamma med julestjerne. Da kjenner jeg at jeg begynner å glede meg litt likevel. Selv om jeg ikke skal stresse med noe som helst, og antagelig også i år kjøpe det som skal til av julebakst.
De fine nissene som mamma har laget har fått hedersplassen ved peisen allerede i adventstida. Det er fortsatt nesten magisk å kunne kose seg med fyr i åpen peis, synes nå jeg da. La det snø, la det være mørkt, la det være kaldt – med sånn innetrivsel har det ikke noe å si! God andre søndag i advent til alle.
Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.
Uninetts halvpart i stugbyen i Björnen. Fin plass.
Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.
Sjokolade og godsaker i lange baner!
Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.
Hvor er sjøen hen, mamma?
Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!
En liten vassetur i Åresjöen
Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.
Lille prinsesse Ida Sofie fikk tilbringe en hel søndag sammen med oss i nydelig vær. Mens vi ventet på at hun skulle bli hentet av mamman sin fant vi masse moro på lekeplassen og i hagen. En skikkelig solstråle i skikkelig solskinn 🙂
Ida på dissa, det var stor stas!Si meg bestemor, var det her du rakte løv forrige helg...?Onkel Tobias lekte masse med Ida på lekeplassenIda har fått rusk på fingeren, oa og offa må sjekke litt...Olav deler ut tørrfisk til de som sitter pent...
Besøket i helga ble avsluttet litt annerledes enn planlagt. Fredrik har vært syk noen dager, og i løpet av lørdagen ble han stadig dårligere. Vi kjørte derfor en tur på legevakten på søndag, med innleggelse på sykehuset som resultat. Fredrik har lungebetennelse, og er i såpass dårlig form at det var best å få ham inn for både medisinering og observasjon. Når mammaomsorgen ikke strekker til, så er St. Olavs antagelig det beste stedet å være. Nå får vi bare vente på at han blir bra! Det får ikke hjelpe at Fredrik er en voksen mann, han er gutten til mamman sin likevel!
Sløv og utmattet Fredrik i sykehusets lekre sengetøy
Det ble litt tomt og stille da Ida dro denne gangen også, for jammen har vi kosa oss masse. Både onkler og tante, oa og offa, bestefar og bestemor gleder seg til mere besøk.
Det er litt morsomt å se hvordan de små sjarmerer seg frem til det de vil ha – enten de er to- eller firbeinte 🙂
Når Ida setter DET blikket i noen, da får hun nok det hun vilEn sjarmerende hund får lov å ligge på bordet også, han...Ida får godsaker av oa, Lukas venter på sin smakebit – alle får!
Dette broderte bildet henger på soverommet mitt, det er mamma som har sydd det. Hun har kopiert et annet tilsvarende broderi, som henger på hytta deres. Jeg har alltid syntes dette var så koselig, og nå får det fortsette å henge der det har vært i mange år.
Broderi i glass og ramme – litt mye refleks i glasset her, men teksten kommer frem likevelEn liten detaljstudie, sjarmerende og omstendelig broderi dette!
En annen liten skatt jeg har er den lille Ole Lukøje. Figuren er skåret ut av en finérplate og malt. Den hang på en soveromsdør på gamle Solfang, hjemme hos farmor og farfar. Mange år etter at de var flyttet derfra, like før huset skulle rives, var jeg på en siste nysgjerrigvisitt. Og tenk – den lille Ole hang fortsatt på døren. Da tok jeg ham med meg, og har tatt vare på ham siden. Jeg vet ikke hvor gammel han er, men minst 50 år, antar jeg. Nå henger han over nattbordet mittt.
Lille Ole Lukøje er sliten i fargene, men har fortsatt paraply og sprøyte med drømmestøv
Hver kveld dukker den gamle sangen opp i hodet mitt, den som Bestemor (min oldemor) sang for meg:
Den lille Ole med paraplyen Tekst: Peter Lemche, 1873 Melodi: Ole Jacobsen, 1873
Den lille Ole med paraplyen,
ham kender alle småfolk i byen,
hver lille pige, hver lille dreng,
han lægger sødt i sin lille seng.
Så vil han ud paraplyen brede
og uskylds hygge om lejet sprede,
da vil i drømme den lille fyr
fortælle dejlige eventyr.
Han vil fortælle om stjerner klare,
og om den dejlige engleskare,
og om den yndige lille fe,
som alle børn vil så gerne se.
Og har om dagen de artig’ været,
og kærlig fader og moder æret,
da kan så glade til sengs de gå,
og drømme smukt om Guds engle små.
Og når om morgenen solen skinner,
da vågner de med små røde kinder,
og takke Gud for, hvad de har drømt,
og kysse fader og moder ømt.
Bestemor var gift i Danmark, så jeg antar hun har sangen derfra – jeg har aldri blitt vant med den norske teksten, men jeg synger nok den danske med norsk schwung. En nydelig liten melodi er det i alle fall, mon tro om ungene husker at jeg sang den for dem da de var små?
Lukas har debutert på fast food-sjappe. Vi hadde en stopp på Burger King i Molde på hjemtur fra Møre. De hadde uteplass, men jeg tror Lukas syntes det var litt snaut med servering.
Denne helgen har vi vært på Sunmøre, på familietreff i Volda. Det skulle opprinnelig være et søskenbarntreff for mamma sine fettere og kusiner, men det balla litt på seg, kan man si. Rundt 120 representanter for tjukke slekta kom for å mimre og hygge seg sammen. Og da var det mange som hadde behersket seg for å ikke øke antallet ytterligere – det er ganske mange store familier samlet på nokså begrenset geografisk område. Firmenningleddet måtte stort sett holde seg hjemme.
Mine oldeforeldre Larsine og Knut hadde hele ti barn, og familiehistorien er fargerik som seg hør og bør en så tallrik flokk. Mange kjente og kjære har vi møtt igjen denne helgen, og en hel masse folk som jeg aldri før har møtt (i alle fall ikke som jeg husker). Riktig trivelig var det! Flere minner fra en hektisk, men fin helgetur kommer.
Larsine og Knut med sine ti barn, født over en periode på 23 år! Min mormor helt til høyre.
Jeg bestemte meg fort og gæli for å male panelet. Det var virkelig alt for mørkt fra før. Og hvis jeg ikke blir fornøyd med fargevalget i første omgang, så er det mulig å gjøre det omatt med en annen farge. Mamma har jobbet som en helt et par dager, tusen millioner takk! Og sånn så det ut med halve spisestue/peiskrok-veggen malt:
Ble det ikke litt mer levelig med maling på panelet?
Peisestua før maling
… og etter maling
Dette blir omtrent akkurat sånn som jeg vil ha det. Og jeg teller dager mer enn noen gang – det er tjueén dager til overlevering av huset på Bjørnmyra, og i praksis betyr det et par uker til vi flytter inn. Juhu!
Den gamle minneboka mi dukket opp under flyttingen. Det var et morsomt gjensyn, jammen er det mange som har ønsket meg mye lykke i livet. Det var spesielt artig å se det mamma og søster hadde skrevet – mamma med skikkelig stedsangivelse og søster hadde for sikkerhets skyld tatt med etternavnet sitt sånn at jeg ikke skulle glemme henne 🙂
Minne fra mamma – nå flytter boken tilbake dit dette ble skrevet
Noe må man bare ta vare på, ingen har vel hjerte til å kaste en slik minnebok!
