Tag: olav

Klar for det normale

Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.

  • Patrick tok sine første skritt alene på krykker, nå er han på rehabilitering og intens trening
  • Elin er ute av respiratoren og puster fint, litt trøbbel med å snakke men kommer seg raskt
  • Mamma er i strålende humør (og cupfinalen gjorde det enda bedre) og det er herlig å se henne sånn
  • Pappa har fylt båten med diesel og forbereder en tur på havet i morgen (noe som virkelig topper hans humør)
  • Vi har tisset på egen do
  • Jeg fikk brent masse emballasje på et kjempebål i fjæra – ren terapi
  • Ingen av oss har det fjerneste symptom på svineinfluensa

Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.

Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.

Jobb, vaksine og pleie

Tvillingene, Olav og jeg ble vaksinert mot influensa  A, H1N1 i går. Sondre var veldig syk da han var under to år, og ble vurdert til å tilhøre risikogruppen. Helsestasjonen mente vi alle kunne få vaksine samtidig, bare for å være sikre på at ingen av oss sprer viruset. Vi stønnet og klaget en del i går på grunn av skikkelig stivhet i armen (bortsett fra Olav som ikke kjente noe) men i morges var alt mye bedre igjen. Beskyttelsen vil ikke være komplett før om en uke eller to, så vi må vel fortsatt passe litt ekstra på.

Kolla ble syk i går. Jeg kjørte noen ærend for ham, kjøpte litt mat og drikke, og jeg dro til apoteket og skaffet Tamiflu som heldig nok ble fritatt for reseptplikt i dag. Han måtte fylle ut et erklæringsskjema med allergispørsmål og sånt, men det er nok ikke tvil om at han har fått influensa. Nøff!

Det blir ikke så gøy på jobb neste uke uten Kolla og enda flere borte. Jeg må skjerpe utholdenheten på jobb og hjernekapasiteten min. Det er kanskje på tide å gjøre uansett. Det er litt mye som foregår for tiden, men i morgen har jeg i alle fal lkomplettert to hele jobbuker. Det er jo ganske bra, jeg føler jeg er i gang tross alt.

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.

One hand in my pocket

Vi overnattet i hytta for første gang denne helgen! Det var kjempekoselig, fantastisk, herlig. Dette har vært vår altoverskyggende fritidsaktivitet de siste tre somrene, vi har brukt all vår tid, penger og krefter i ganske lang tid for å oppnå dette. Og nå nærmer vi oss belønningen; et sted å være, slappe av, nyte! Været er virkelig elendig nå denne tidlige høsten. På lørdag fikk vi 40 mm nedbør, helt uendelig. Og å ligge inne og høre på regnet, å vite at taket er tett fordi vi har laget det tett, det var en herlig følelse.

Første overnatting på Solfang

Vi er på ingen måte ferdig, fortsatt masse masse å gjøre, mest innendørs for den nærmeste tiden. Fortsatt mangler vi vann og strøm. Men det er tørt og fint inne. Hovedarbeidet er ferdig. Jeg har malt mye denne helgen, jeg har til og med utviklet min egen teknikk; en hånd i lomma og den andre maler en sandfarget vegg – mens jeg nynner på Alanis Morissette’s One Hand In My Pocket inni hodet mitt. Humm.. jeg trenger faktisk å bli kvitt den sangen nå. Vel, de fleste veggene har fått første strøk maling, noen til og med to.Olav har begynt på vindusforingene og de må selvsagt også males. Noen senger skal males, og alt kan gjøres med én hånd. Fint 🙂

En godt utnyttet dag

Nå er jeg sykmeldt noen dager. Olav ble også sykmeldt. Faktisk føler jeg at han trenger det mye mer enn meg, han har hatt en vond skulder helt siden starten på juli, og jeg kan forsikre om at snekring og bygging ikke gjør den noe bedre. Han begynte med en melding fra legen om å ikke jobbe over brysthøyde. Når han jobber med installasjon av brannvarsling blir dette fort umulig – de fleste brannmeldere sitter fortsatt i taket. Så omsider fikk han en fullstendig stoppordre når det gjelder jobbing. Det er på mange måter fint for meg også.

Tvillingene hadde den årlige skogturen med skolen i dag. De har spurt oss om å delta på denne hvert år siden de begynte på skolen, og i dag passet det godt å gå sammen med dem. Vi fylte ryggsekkene med mat, drikke og sjokolade. Og vi tok med soppkurven i håp om å fylle den i løpet av turen.

Olav og jeg startet i motsatt ende av ungene. De ble kjørt med buss langt innover i skogen og skulle gå tilbake. Vi fikk et voldsomt tordenvær da vi startet på turen, til og med med masse hagl. Det var nesten som en forsmak på vinter, vi så bakken bli hvit rundt oss. Og det var ganske skremmende å stå mellom trærne med lynet sprakende rundt oss noen intense minutter. Heldigvis skiftet været fort og det ble til slutt slik værmeldingen hadde sagt og sånn vi håpet det skulle bli.

Vi fant skoleungene etter omtrent seks kilometers marsj. Vi spiste lunsj sammen dem før alle snudde i retning skolen igjen. I alt gikk vi ca. 13 kilometer.

Olav tok seg av all bæring, jeg brukte bare beina i dag. Jeg har ikke merket noen bedring for armen, men jeg må vel gi det litt mer tid. Det føles feil å være hjemme fra jobb – jeg er jo ikke syk – men jeg antar det hjelper å minne meg selv på det på denne måten. Selv om Olav er nokså redusert er det han som gjør håndarbeidet om dagen. Det er han som kjører bil – hvor jeg enn måtte ha behov for å dra. Men bare så det er sagt; samvittigheten min er litt frynsete for at jeg ikke greier å være på jobb og ordne opp i saker og ting.

Vi fant ikke så mye sopp, dessverre, bare så vidt nok til å dekke bunnen i kurven. Men det ble da en liten smak ved siden av dagens middag.

Kantareller i hagl. De smakte fortreffelig, det kan jeg skrive under på 🙂

Bryllupsdag, besøk, sopp og arbeid

Denne helgen har vi fått unna en hel masse. Vi fikk besøk av Maria og Bernhard, vi møttes først på Stokkhaugen.

Mamma og Bernhard

På fredag kjørte vi i flokk og følge til Utsikten. Vi feiret 10-års bryllupsdag – vel, jeg kjøpte med en bukett roser i alle fall.

Ti nydelige roser for de ti årene som har gått

Guttene ble med på sopptur i skogen mens jeg, Olav og pappa jobbet i hytta. Pappa og Olav fikk faktisk gjort unna hele taket, i tillegg til masse annet.

Pappa og Olav gjør ferdig taket innvendig

Tobias og Sondre fant masse kantareller
Mamma og Maria renser sopp og har en hyggelig stund på verandaen

Det ble tid til en omvisning på Solfang også. Nå er alle soverommene ferdig malt. Vi har vært kjempeeffektive!

Maling av soverom

Omnia vincit amor

Sprett champagnen, la trompetene gjalle! Vi har vært gift i ti år i dag. Det virker ikke så lenge, men vi har opplevd ganske så mye. Vi skal vel feire på en eller annen måte, tenker jeg. Livet er godt. Gratulerer med dagen, kjæreste.

i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear; and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Save

Save

Save

Blowin’ in the wind

I morges blåste det ganske kraftig her. Vi fant ut at båten burde flyttes fra flytebrygga, ettersom den slo ganske hardt mot kantene i de krappe bølgene. I stedet for å prøve å fortøye ute på bøya bestemte vi oss for å kjøre båten rundt odden til kårstubukta som lå i ly for vinden. Olav startet motoren og tøffet fremover – og så døde motoren. Denne motoren har trekksnor, og den er ganske strevsom å trekke igjen og igjen – særlig når du virkelig trenger at den starter.

Båten drev hurtig i den sterke vinden, og heldigvis startet motoren igjen. Og så stoppet den. Olav stresset mer med å få i gang motoren, men innså snart at turen rundt odden var utelukket, og nå siktet han mot bøyen likevel og fortøyde der så snart han fikk tak i den. Og der var han uten mulighet til å komme seg i land. Jeg følte virkelig ikke for å ro ut med den lille robåten, jeg tror faktisk ikke jeg ville vært i stand til å nå frem mot bølgene og vinden.

Vindfullt for Rappen

Søster kom ut for å hjelpe oss. Vi festet et langt tau i robåten, og Olav gjorde det samme i sin ende. På denne måten greide vi å få de to båtene inntil hverandre, fortsatt festet til land. Etter litt strev kunne jeg trekke robåten inn til brygga. Og vår lille motorbåt var trygt festet i bøyen.

Det er kanskje ikke lett å se av bildet hvor mye vind det var, men du får vel et inntrykk. Vinden roet seg i løpet av dagen, men nå vet vi i alle fall at vi har en trygg fortøyning av båten i dårlig vær. Det var ellers sol mesteparten av dagen, ungene badet til og med i sjøen. Vinden var sikkert bare bonus.

Diamanter varer evig – eller…?

ring2En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.

Virkelig? Hvor sterk er jeg?

Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.

Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.

Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.