Month: August 2009

Refleksjoner

roseNoen ganger lurer jeg på hva livet har i bakhånd for meg. Jeg ser alle slags ting rundt meg som gjør meg uendelig takknemlig for det jeg har. Mamma er fortsatt under behandling for kreft, og vil fortsette med det enda et år. Men hun begynner så smått å få hår, cellegiftbehandlingen er erstattet med stråling og herceptin. Jeg er så glad for at hun føler seg bedre og blir kvitt giftstoffer i kroppen dag for dag. Denne helgen skal vi til Vikan sammen, det gleder jeg meg til.

Men mye skjer nært oss. rundt oss eller litt lenger unna. Jeg oppdaget nylig at en barndomsvenn akkurat har mistet sønnen sin, på samme alder som min eldste. Jeg fant ut at noen jeg kjenner fikk den aller første kontakten med sin biologiske far bare for noen dager siden. Jeg antar det var ganske overveldende – ikke minst å få vite om søsken som tidligere var ukjente. Det er jordskjelv i Japan, en kjær kollega er der på ferie akkurat nå. Et svært jordras tok flere hus tidligere i år, en slektning mistet hjemmet sitt. Han kan trolig aldri flytte tilbake. Min datter startet nettopp på utdanning gjennom militæret – hvordan vil det gå med henne? Kriger raser, ulykker skjer over alt. Jeg har en tendens til å bekymre meg når venner og kjente skal reise langt med bil eller fly. Det går jo bra de fleste gangene, men hva om det ikke gjør det?

Så kommer jeg hjem til min familie, mitt liv, mine omgivelser og finner ut at jeg har alt jeg trenger. Og enda litt til. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Det vil neppe hjelpe folk i sorg eller nød om jeg også hadde livet fylt med elendighet og krise. Men er det noe jeg kan gjøre? Med tragedier eller naturens raseri? Med skjødesløshet eller dumhet? Kan jeg tillate meg selv å være lykkelig og fornøyd? Jeg gjør jo faktisk det.

Nyladde batterier

To dager på jobb har gått. Ikke som en røyk, men de har gått. Den første dagen ble ganske spesiell. Jeg hadde et slags bilde i hodet mitt av hvordan det ville bli å komme tilbake på jobb etter seks uker ferie. Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese epost, sortere oppgaver, planlegge resten av året (og de få systemdriftstimene jeg har igjen) og bare vandre litt rundt i kontorlandskapene og si hei til kollegaer, ta en ekstra kaffepause, en is – kort sagt; bare akklimatisere meg tilbake til hverdagen igjen.

Yeah, right.  Det var på ingen måte det rette bildet.

Det er selvsagt flott å ha en virkelig jobb. Jeg var bare ikke forberedt på mengden virkelig på den første dagen. Det viste seg å bli ganske morsomt likevel, og faktisk mye bedre enn om bildet hadde blitt virkelighet. Og selv om jeg ikke har fått planlagt så mye har jeg mer enn nok å gjøre en stund.

Det hjelper å ha hatt en skikkelig lang ferie. Batteriene er ladet. Men det som virkelig gjorde disse to dagene supergode var de få, spesielle kollegaene som la merke til at jeg var tilbake. Det gjør alt verdt strevet når noen sier de er glad for å se meg. Det er det som gjør jobben virkelig og som gjør at jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør. Nå føles det ikke like ille at sommeren er over, jeg har gjenoppdaget arbeidsgleden min.

PS: Vi greide til å med å samle fem stykker til volleyballtrening i går kveld. Kjempemorsomt, men drepen for armen. I morgen skal jeg til legen.

Sommeroppsummering

me-summerDet er tid for å oppsummere sommeren og se hvordan det gikk med ønskelistene mine. Jeg tror det var fornuftige ønskelister, ikke for kravstore ønsker og mulig å oppfylle. Det er sikkert ikke mange som har sett dem, og det ville vel neppe gjøre noen forskjell heller – ikke mye av dette er mulig å oppfylle for andre. Her kommer i alle fall min kortversjon av sommerferien som kommentarer til ønskelisten fra juni:

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
    Det har faktisk ikke vært så mye mygg. Tro meg, jeg merker det når de er der!
  • klegg
    De har vært aktive! Og jeg oppdaget at det å klaske til dem sånn som man gjør med fluer ikke er tilstrekkelig; de svimer bare av i noen sekunder og flyr videre etterpå. De er ganske slappe og lette å få tak i, så gi dem en skikkelig smekk og knus dem på bakken etterpå!
  • unger som slåss
    Vel, totalt fravær av krangling var vel i meste laget å håpe på. Men tvillingene har hatt mange dager med ny kompis på besøk, og det var rene kuren mot skriking og slåssing. Håper å se mer av det.
  • vondt i armen
    Som jeg skrev tidligere; sprøytene jeg fikk hos legen hjalp en stund. Og jeg er ganske sikker på hva som gjør armen vond. Når får jeg satse på langtidseffekt etter neste ukes besøk hos doktoren.
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
    De enste grunnene til søvnløse netter har vært varmen. Det kan jeg leve med. De tidlige morgenene var valgfrie og fordi det var morsomt å jobbe på hytta.
  • lange bilturer
    Nesten ingen. Vi dro til Namsskogan, men da kjørte ikke jeg. Jeg tror til og med jeg duppet av en liten stund.

Jeg vil ha:

  • avslapping
    Å ja, innimellom. Men avslapping handler også mye om å gjøre noe annet. Og det føltes avslappende.
  • sol og en fin brunfarge
    Vi har hatt mengder av solskinn. Men vi jobbet veldig mye innendørs, så brunfargen er det så som så med. Armene mine er brune.
  • varm sjø
    De som svømte i sjøen – for det meste ungene – sa det var kaldr, selv om været gjorde det nødvendig å avkjøle seg. Jeg hadde ikke tilstrekkelig lyst, men jeg dyppet beina noen ganger.
  • glade mennesker
    Å ja, det så ut som folk var glade. Jeg tror Vikan har den effekten. Vi har hatt mye besøk, noen i flere dager, andre bare noen timer. Og vi var glade mesteparten av tiden.
  • fremdrift på Solfang
    Det er det beste av alt, vi har gjort mye mer enn forventet i sommer. Og vi har fortsatt mange helger til å fortsette. Kanskje drømmen om å feire jul der virkelig er innen rekkevidde?

Vikanfestivalen

Ethvert sted med respekt for seg selv bør ha en egen festival. Og som den perlen Vikan er kunne vi ikke la muligheten gå fra oss her heller. Under fullmånen og på sommerens fineste dager inviterte vi til den første årlige og tradisjonelle Vikanfestivalen. Oppskriften var enkel; de som hadde anledning og lyst kunne komme. Vi greide faktisk å samle hele ni personer med stort og smått.

Det ble et festlig rekeselskap på Utsikten som start på kvelden. Ungene løp ut og inn med vannpistoler og hadde vannkrig. Etter hvert trakk vi ned i fjæra der de fikk bade på ordentlig. Og vi fikk tent et skikkelig bål der det gikk med både kvister og greiner fra skogrydding og annet rask, blant annet et gammelt gulvbelegg som hadde sett bedre dager.

Tobias og Sondre ved bålet under fullmånen

Vær og temperatur var aldeles upåklagelig og vi satt i strandkanten til langt over midnatt, da det var tid for å skyfle ungene i seng. Resten ble sittende ut i de små timer, veldig trivelig selskap. Og alle var enige om at dette skal gjentas årlig. Neste år regner vi med en god del flere deltakere, kanskje også musikk og bryggedans?

Enarmet banditt

tennisalbueJeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå.  Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting.  Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.