Omsider ble det vår tur til å besøke Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Med en interesse for musikk grundig over gjennomsnittet var det vel på tide at familien tok den turen. Og det er et bra opplevelsessenter, det er sikkert. Mye morsomt å se og prøve. Ikke alt fungerte, dessverre – muligens fordi alle skulle prøve alt samtidig? Høydepunktet (i alle fall for Sondre) var nok å spille sammen med Ronni Le Tekrø. Det var ganske morsomt å se andre besøkende gi guttungen applaus.
Sondre improviserer – det er han du hører spille her altså!
Sondre er konsentrert om oppgaven
Og så fant jeg ut at det ikke var lov å ta bilder der inne, så dette er det jeg har. Sånn kan det gå. Synd, egentlig – hadde vært artig med skikkelige bilder av ungene som boltret seg i vår ungdomsmusikk. Jeg skjønner at det kan forstyrre publikum hvis det flasher blitz hele tiden, men jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skulle få lov å fotografere ellers. Kanskje noen har en forklaring på det?
Men vi hadde det fint og vi kommer helt sikkert tilbake. Kanskje en dag det er litt mindre folk der, sånn at det er mulig å prøve litt flere ting.
Det braker vel løs i år også, som alle andre år. Halloween-styret, altså. Jeg kan ikke noe for det – jeg liker det ikke. På linje med morsdag, farsdag, valentinsdagen, jul og 17. mai.
Ingen gresskar med lys på min trapp...
Ikke sånn å forstå at jeg ikke liker tradisjoner og festligheter. Men jeg får så inderlig nok av maset om alt dette. Vi må ha gresskarlykt, dyre kostymer til ungene, hauger med godteri, løpe til døra hver gang det ringer på, prøve å få hunden til å forstå at det ikke kommer besøk denne gangen heller. Til slike feiringer starter tv- og radioreklame ukevis – for ikke å si månedsvis – i forveien med endeløse tilbud om gaver, blomster, ting og tang som er musthaves for akkurat en nasjonaldag eller en høytid. Jeg må skifte gardiner og sofaputer, jeg må ha nye klær, jeg må dekorere hagen, jeg må lage et spesielt måltid…
Det er jo ikke noen tvil om at kjøpe- og reklamepress er årsaken til at jeg får denne aversjonen mot feiringer. Huset er fullt nok av ting vi ikke trenger, stæsj som i løpet av alt for kort tid blir til søppel. Og jeg har et vesentlig skille mellom det som er virkelige tradisjoner (for meg i alle fall) og det jeg oppfatter som opphausing av fenomener fra andre steder eller tider og som handelsstanden kan utnytte.
Jeg synes det er kjekt å feire bursdager. Jeg husker også som regel å sende en hilsen på morsdag og farsdag, men begrenser meg til det. 17. mai er en fridag – etter årevis med dugnader og arbeidsoppgaver og gåing fra morgen til kveld setter jeg nå mer pris på å kunne slappe av denne dagen. Det er selvsagt flott med barnetog og is, pølser, brus og moro for de minste. Men jeg føler ikke behov for å rase rundt på tivoli eller stå i en kiosk i timevis på en sånn fridag. Lenger. Kan hende ungene etter hvert også ser det samme? Og hvorfor skal jeg feire valentinsdagen når jeg kan kjøpe hjerteformet sjokolade til kjæresten min hver dag resten av året, og kan hende får jeg en blomsterkvast en gang i blant også.
Jeg skulle gjerne gledet meg til jul hvert år, ikke minst fordi den representerer starten på lysere tider og vår. Men hvor koselig er det å grue seg gjennom gavehandel hvert år? Alle har det de trenger og vel så det, setter de egentlig pris på det jeg prøver å gi dem? Og hvordan får man julestemning når butikkene har juletrær i oktober? I fjor feiret vi jul på hytta, og det var utrolig fint. Derfor gleder jeg meg faktisk til jul i år også – fordi jeg tror det blir ferie og et avslappet hytteliv.
I morgen er det altså Allehelgensaften. Ungene som løper ut for å tigge godteri har nok ikke peiling på hva dagen egentlig representerer. Men de blir sikkert fornøyd når de får en håndfull sjokolade eller godteribiter som vi nå har hamstret for anledningen. Jeg skulle ønske de heller kunne gått julebukk. På dagtid, i romjula. Jeg hadde satt pris på rødkinnete unger som sang julesanger for meg på trappa i en blå time. Kanskje de til og med hadde blitt glade for å få pepperkaker og klementiner i kurven sin?
… og ut fra dette bildet ser jeg at den antagelig er god. Dette er et telematikkrom der vi har to svitsjer, og det er ganske ubegripelig at det i det hele tatt er nett bak dem. Jeg kommer tilbake med et etter-bilde, tenker jeg.
Pizza er populær mat hjemme hos oss. Men jeg kan ikke fordra noen av de ferdig[frossen]variantene som er å få kjøpt. I gamle dager brukte jeg å lage pizza fra bunnen av (haha!) og jeg har til og med i perioder bakt store mengder ferdige bunner som var enkle å ta frem og fylle med det man måtte ha lyst på. Kjapt og enkelt, og veldig greit at alle kan lage sin egen favorittpizza på den måten.
Nå (i moderne tid) har noen skjønt at jeg ikke er så glad i å lage deig og bake bunner, og jeg setter umåtelig stor pris på de ferdigkjevlede deigene som er å få kjøpt i ymse varianter. Det smaker ikke helt like godt som hjemmebakt, men den tiden det tar veier mer enn godt nok opp for akkurat det. Pizza kan bli hverdagsmiddag og den tar ikke lenger tid å lage enn en guffen frossenpizza. Genialt.
Sondre og Olav ble med oss på tur i kveld, en herlig runde til enden av Stavsjøen. Jeg krysser alt jeg har for at det skal gå an enda noen dager, at snøen venter med å komme!
Lukas med refleksvesten sin – lykkelig på turOlav finner frem boka ved enden av sjøenSondre skriver navnet sitt i turboka
Eller; trening gir resultater. I dag hadde jeg egentlig planlagt volleyballtrening, men ettersom gutteavdelingen i heimen okkuperte bilen på shopping ble det trening i marka i stedet. Sammen Lukas, selvsagt. Og han er ikke noe dårlig selskap på en litt lang tur. Det er ikke så verst trening det heller – halvannen time i brukbart tempo må da telle for noe?
Men vi må trene mer på å få til å ta bilde av oss selv. Eventuelt kan jeg trene opp hunden til å ta bilder, så kan vi ta dem annenhver gang.
En rast ved Stavsjøen med godbit til Lukas
Fryktelig blåstrig vær, men god temperatur og oppholds for en gangs skyld. Og vi rakk akkurat hjem før det ble for mørkt. Etter at jeg også har fullført flytting til nytt kontor på jobb kjenner jeg at det klarer seg med fysisk aktivitet for i dag.
Første arbeidsdag etter ferien ble (som ventet) FFF – Full Fart Forover. Ikke bare det; i tillegg til at jeg allerede før lunsj kunne konstatere full uke fikk jeg også beskjed om at jeg må bytte kontor – igjen. Romkabalen er et stadig tilbakevendende tema hos oss, og denne gangen flytter jeg inn på et tomannskontor. Jojo, det går sikkert fint det altså. Det kom bare litt brått på. Og jeg trives jo godt på roterommet mitt… Pingvinene må bare finne seg i å bli med på flyttelasset nok en gang.
Ny utsikt venter for Tux og vennene hans
Mandag betyr også volleyballtreningsdag, og endelig – endelig! – var jeg klar for å leke med ball igjen. Jeg har ikke vært med siden i april eller noe sånt, så det var ikke store prestasjonene jeg kunne oppvise. Men moro var det. Jeg vet ikke om jeg er like klar for spill i førstedivisjon, men det får vel stå sin prøve. Hvis jeg ikke kjenner meg helt ødelagt så kan det hende jeg tropper opp på onsdagstreningen også.
