Mamma er på sykehus igjen, på isolat på grunn av feber og en udefinert infeksjon. Og jeg som hadde håpet hun kunne nyte noen dager på Vikan i stedet… Jeg håper de får bukt med problemene og at hun er på beina snart. Jeg krysser fingrene krampaktig enda en gang. Det er sommer og verdens beste vær. Mamma skulle få kose seg med dette som alle vi andre og hun fortjener den mer enn de fleste. Mange gode klemmer til deg, kjære mamma. Og jeg sender alle mine ønsker til legene; fiks mamman min og la henne få tilbake det vanlige livet sitt!
Author: Grete
Hvor er logikken?
Jeg bare lurer. Jeg har nå snart brukt opp alle mine budsjetterte timer for dette året i systemdrift. Noe som betyr at jeg ikke skal gjøre mer av denne typen arbeid de siste fire-fem månedene av 2009. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre da. Og hvem som skal ta over mine oppgaver. Men jeg lurer mest av alt på hvorfor jeg skal registrere arbeidstimene basert på et årlig budsjett. Hvorfor ikke registrere det jeg faktisk gjør? Ville ikke det lage en mer fornuftig basis for å regne ut neste års timebudsjett? Hvorfor er det ikke mulig å evaluere eller rekalkulere timebudsjettet i løpet av året? Ville det ikke vært mer interessant å få rapporter som reflekterer virkeligheten i stedet for antakelser ut fra budsjettet? Og hvorfor spør ikke noen om jeg mener noe om dette? Jaja. Jeg bare lurer.
Kræsj
Margrete kræsjet i dag. Hun kjørte scooter og klarte ikke å stoppe bak en bil som sakket farten for å svinge foran henne. Så jeg fikk den sjokkerende telefonen “Mamma, æ kræsja”. Men hun ringte i alle fall selv, så jeg innså at hun var ganske okei. Vi tilbragte noen timer på sykehuset for sjekk og røntgen. Ingen brudd, men hun var nokså forslått her og der. Men viktigst av alt; jenta mi blir helt fin igjen!
Trafikk er farlige greier. Folk blir drept hver eneste dag, mange blir skadet for livet. Jeg tror nok de fleste av oss tenker at det ikke vil skje oss selv eller de nærmest oss. Men etter hvert som jeg nærmer meg å bli en gammel dame vet jeg at det gjør det – det skjer med de vi kjener, hele tiden. Gjennom årene har jeg mistet alt for mange venner i trafikkulykker. Og jeg har ingen å miste. Vær så snill; kjør forsiktig og fornuftig!
Rull’n ut
Juhu, plenen er ferdig. På bare to timer rullet vi ut de 40 m2 med nytt, friskt, grønt gress. Vel verdt investeringen vil jeg si. Vi måtte kjøre og hente lasset, men gartneren brukte traktor til å heise hele greia opp i hengeren og det trengtes ingen bæring før vi kunne plukke opp en og en rull hjemme. Jeg anbefaler virkelig denne instant-muligheten – det vil si hvis du ikke spesielt liker å se gresset gro…
Sånn så det ut før vi begynte; litt (eller egentlig ganske mye) av den sta kløveren har presset seg gjennom det nye jordlaget. Men gressrullmatten vill effektivt kvele det som er under (i alle fall er det teorien).
Og se hvor fint det er nå, med vannsprederen på plass for å rotbløyte den tørre bunnen og hjelpe røttene til å finne veien ned. I kveld er det St.Hansaften. I stedet for å tenne det tradisjonelle bålet lot vi vannsprederen stå på i tre timer etter rullejobben.
I morgen er det meldt skikkelig sommervarme. Jeg fant noen veldig fine blomster i dag som av alle ting vokser på parkeringsplassen vår. Planen er å redde dem og plante dem i et egnet blomsterbed. Jeg gleder meg til å gjøre litt hagearbeid de neste dagene!
Save the queen!
I går fjernet vi hellene på plenen. Og for et forbløffende livsmiljø vi fant under der! Jeg skulle ønske bildet nedenfor var en video så du kunne få en anelse om den frenetiske kravleaktiviteten. Den svarte, fuktige jorden under steinene var full av maur. Og eggene deres. De hadde antagelig et alarmsystem og fikk sikkert høyeste beredskapsnivå etter hvert som vi kastet vekk heller. Jeg kunne nesten høre dem rope “Save the queen!”.
Så det er der de gjemmer seg. De gul-beige kornene er eggene, de er faktisk på størrelse med puffet ris, mye større enn jeg ville gjettet. Denne typen maur er ikke så store. De kalles sukkermaur, kanskje fordi de spiser sukker og smuler fra vår mat.
For et par år siden hadde vi mengder av dem inne i huset. Mengder betyr at de løp over baderomsgulvet, krysset vasken på kjøkkenbenken, vi så dem i gangen. Ikke som en maurtue akkurat, men ganske mange flere enn én en gang i blant. Vi prøvde mange remedier som gift og sånn for å bli kvitt dem. Vi fant ut at det er et stoff de faktisk liker, og det tar de med til dronningen. Og deretter tar det livet av dem. Teorien er i alle fall bra. Og kanskje det virket en stund, eller virket delvis. For på et tidspunkt sluttet maurene å komme inn i huset.
Nå må vi foreta oss noe i bakken ute sånn at de ikke finner veien inn igjen. Men i det minste er vi i gang med plenprosessen. Og hvor mye lettere er vel ikke verden når solen skinner. Barna løper ut og inn, leker og sykler. Vi var på grillfest på Stavsjøen for å avslutte skoleåret, og noen badet til og med. Og nå er plenen dekket med svart jord, vi venter bare på gressrullene som skal komme i morgen!
Murphy-lørdag
I dag var hente-jord-dagen. Enkelt-penkelt, selvfølgelig. Hen tilhengeren bak bilen, finn noen med en passende maskin til å grabbe en passende mengde jord og hive det i hengeren, dra hjem. Trodde jeg.
Vel, det kunne ha vært så enkelt. Bortsett fra at vi var litt sent ute. Og da vi kom til grustaket viste det seg at fyren som hadde vakt var blitt syk. Så vi måtte prøve neste mulighet som er gjenvinningsstasjonen som gir bort kompostert matjord gratis. Og ja, der var det fortsatt åpent. Den eneste haken var at man må ha med egen spade der. Som vi selvsagt ikke hadde – jeg hadde jo avtalt med den syke gravemaskinfyren. Den hyggelige fyren i porten på anlegget sa at “Vi bruker å ha en spade stående her til utlån, men nå er den stjålet”. Men jorden der så bra ut og vi måtte ha jord. Så vi kjørte de drøye tre milene hjem og de omtrent like lange tre milene tilbake etter å ha funnet frem både spader og støvler. Og vi kom tilbake til en bom. De stengte kl. 14. Ikke kl. 16. Og søndagsåpent har de ikke der. Så måtte vi prøve å finne en annen plass å skaffe jord, sent en lørdag ettermiddag. Det virket naturlig å kjøre til de store hagesentrene. Men der selges jord bare i nusselig små pakker. For blomsterpotter og sånn. Og prøv å bruke Gule Sider for å finne noen som selger jord og se om du har bedre treff enn jeg klarte å få. Så vanlig som det enn burde være ser det ikke ut til å finnes i hele landet.
Vi fikk en fin rundtur på landet utenfor byen, og vi vet i alle fall litt mer om hvor og ikke minst når vi bør dra ved neste forsøk. Dagens resultat var faktisk ingenting. Null og niks. Så mye for en hel hjemmehelg med planer om å få noe gjort. Likevel, jeg hadde fortsatt litt tid til å vaske hus. Og masse tid til å slappe av, spise og drikke godt. Og i morgen er jordbutikkene i alle fall stengt, så jeg trenger ikke en gang prøve. Hva med en søndag i impulsivitetens tegn?
Teknisk, takk
For noen år siden jobbet jeg med informasjon; fotografering, grafisk arbeid, layout, tegninger, produksjon av trykksaker og web. På den tiden syntes jeg det var utfordrende, interessant og morsomt. Så kom en større omorganisering, og jeg flyttet gradvis over til mer tekniske oppgaver. Først syns jeg det var litt trist å ikke jobbe med bildene, rapportene og plakatene, jeg vurderte seriøst å finne en annen jobb bare for å kunne fortsette med denne typen arbeid. Men ganske snart fant jeg de nye oppgavene enda mer utfordrende, morsomme og interessante, for ikke å snakke om den kompetansen jeg tilegnet meg. Hvis du spør meg i dag vil jeg ikke bytte tilbake for alt i verden.
Dette slo meg med overraskende styrke her om dagen. Ettersom deadlines for produksjoner til Utopia forlengst er her, så er det også naturligvis en del siste øyeblikk-stoff som dukker opp. Og i et øyeblikks overmot tok jeg på meg jobben med å fullføre en produksjon. Mest for å spare den allerede overarbeidede designeren, men også fordi jeg trodde jeg kunne dette. Men den øyeblikkelige oppdagelsen jeg gjorde var at dette er arbeid man må gjøre konstant. Selvsagt har en del software forandret seg, men det var fortsatt mulig å kjenne igjen menyer og sånt. Men mine ferdigheter stoppet øyensynlig opp i det øyeblikket jeg sluttet å gjøre sånt. Og jeg skjønte veldig fort at jeg var ubrukelig i dette prosjektet. Jeg antar at en ukes intens konsentrasjon og en drøss med spørsmål til andre ville fått meg i mål, men det var faktisk bedre å bare si nei, og overlate det til proffene.
Konklusjonen er at jeg elsker jobben min akkurat sånn som den er. Det er helt utelukket å gå tilbake til å jobbe administrativt eller grafisk igjen. Jeg er en geek-wannabe i en honningkrukke.
The green green grass of home
Hovedplanen for denne helgen er plenen – den har sunket sammen i løpet av de siste ti årene, i tillegg til at den på en måte har blitt til fotballbane. Det eneste som vokser lykkelig der er nå kløver og løvetann. Jeg har en plan om å kjøpe gress på rull, ferdig og grønt bare til å rulle ut oppå ny jord. Jeg googler etter gode kjøp, den enkleste måten å forberede grunnen på og den beste måten å overtale Olav til å se alle fordelene av en rask og enkel hage-ansiktsløftning. Jeg håper det skal være så enkelt som reklamen lover.
Nok et skritt er tatt på veien mot normalitet og min tidligere avgjørelse om å roe ned. Eller kanskje to. Først og fremst; jeg våknet uten vondt i armen og oppdaget at jeg faktisk sov ganske godt i natt (kanskje ikke så rart med alle disse trekantene). Nå føles det bare som om jeg har fått litt juling, som noe som kommer til å gå over. Snart. For det andre bestemte vi oss for å være hjemme i helgen. Det betyr ingen bygging og heller ikke langkjøring med bil. Og det er jo også bra for armen min.
Været meldes ikke fullt så sommerlig som jeg hadde ønsket, men kanskje innsiden av huset kan få litt oppmerksomhet også; haugene med klær som skal vaskes, strykes, brettes og legges i skapene er grusomt svære. Det følger vel naturlig med all pakking ut og inn av huset hver helg. Jeg gleder meg til å få vaskemaskin på hytta, det minsker kravet til transport av full garderobe for oss alle sammen hver gang vi drar dit.
Så nå blir det ikke hyttetur på en stund, men litt fred og ro. Og litt jobb. Nedtellingen til ferie viser ti arbeidsdager. Ikke så ille det vel?
Smertefrie timer
I dag dro jeg tilbake til legen. Armen verket verre en noen gang og jeg trengte hjelp. Hans første forslag var å sykmelde meg, noe som selvsagt hadde vært fint, men jeg er ikke så sikker på at det å være borte fra jobb vil hjelpe nevneverdig. Så vi ble enige om en prøveperiode de to ukene som er igjen før sommerferien starer. Han forslo deretter å sette en kortisonsprøyte. Og halleluja! Det virket. Smerted ble borte øyeblikkelig. Det varte i omtrent to timer.. Nå er det mye verre enn før og jeg holder på å bli gal.
Sammen med injeksjonen settes det et smertestillende stoff som virker umiddelbart. Kortisonen trenger litt tid for å virke. Det var i det minste (kortversjonen av) hva jeg ble forklart. Så jeg antar smertestillendestoffet sluttet å virke før kortisonen skyter inn. Håpet er nå at en kveld med piller merket med trekanter (noe som betyr ingen bilkjøring) vil virke lenge nok til at langtidseffekten kan tre i kraft. Hvis det ikke skjer må jeg vel ringe legen igjen og takke ja til en sykmelding. Jeg krysser fingre for en smertefri dag i morgen. Alt er bedre enn dette.
Diamanter varer evig – eller…?
En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.
Virkelig? Hvor sterk er jeg?
Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.
Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.
Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.