Author: Grete

Halvgått løp

Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.

Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.

En rast på Knausen mellom byggejobb og regnbyger

Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.

Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.

Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!

Livet er godt – fortsatt

mini-hyttaJeg trives så godt her… I dag kom Margrete og Patrick til Vikan for et par dager. Vi grillet på Solfang før vi hadde en avslappende kveld. I dag har vi lagt mesteparten av gulvbjelkene til hemsen i hytta og i morgen starter vi med panel på veggene i rommene. Jeg kom gjennom omtrent halvparten av ved-dungen i dag, og solen var tilbake en stund. Livet er godt. Godtgodtgodt ♥

Å slå opp med en venn

Mange av oss har opplevd tenåringskjærester. Ikke mye i livet er like søtt som den første kjærligheten, å oppdage denne siden av livet for første gang. Dessverre varer disse første forholdene sjelden og ender gjerne i bitre brudd og knuste hjerter. De påfølgende årene opplever vel de fleste små eller store gjentakelser av denne historen, og det å slå opp er alltid vondt. Heldigvis finner også mange av oss til slutt den statusen vi ender opp med, i par eller alene.

Jeg ser at jeg ofte dropper innom temaet venner, og dette viser vel hvor viktig vennskap er i livet mitt. Mine vennskap er et stort mangfold av gamle, nye, nære og fjerne. Jeg har alltid funnet trøst i å vite at jeg har venner av alle slag. Noen vennskap dør selvsagt bare av seg selv. De trenger pleie for å overleve, og når det ikke er kontakt på lang tid er det til og med mulig å glemme ansikter og navn. Jeg må også innrømme at jeg ikke legger all verdens innsats  i å holde kontakt med alle venner fra andre perioder i livet. Noen fordi det er praktisk umulig, andre fordi interesser ikke lenger overlapper. Og enda noen fordi jeg faktisk innser at jeg ikke liker personen noe særlig. Jeg har gjort valg om å ha minst mulig å gjøre med enkelte – der jeg oppfatter en interesse for et vennskap jeg ikke er interessert i å ha, og pleie. Jeg har opplevd skuffelser, for oppførsel fra personer jeg anså som venner og som tydelig viste seg å ikke være det.

Men å faktisk slå opp med en venn er noe jeg aldri har gjort. Jeg har heller aldri hørt om det. Klisjéen “la oss være venner” er velkjent for alle.  Tenk da hvilket nederlag det er hvis din tapte kjærlighet, nå din venn, også avbryter vennskapet! Vel, jeg har ikke opplevd det heller – et knusende nederlag i så fall. Men faktisk har jeg mistet en venn på en veldig trist måte for en tid siden. Jeg kan ikke si i detalj hvordan det skjedde, men kortversjonen er at denne vennen fortalte meg ansikt til ansikt at vi ikke kunne være venner lenger. Først brøt jeg ut i latter, jeg var sikker på at det var en spøk. Det var det ikke. Tiden som har gått etterpå har vist at dette  var en seriøs vennedumping. Og jeg mistet en venn. Noen ganger savner jeg det vennskapet og undrer på om det noen gang reflekteres over fra den andre siden. Vi kan sørge over døde og kjærester vi mistet. Men er det normalt å sørge over å ha mistet en venn som med vitende og vilje har avsluttet vennskapet? Jeg mener at det er det. Det vil selvsagt gå over. Men jeg husker fortsatt mye av innholdet i dette vennskapet. Det var mye bra der. Jeg er lei meg for at det er over. Jeg savner det.

Nok en milepæl

Vi har gjort ferdig så mye av takpanelet som vi greier så langt – vi trenger å kjøpe enda en skikkelig lang stige. Men det betyr at vi nå kan begynne å reise vegger til rom. Jippi! Dette er litt av en milepæl; jeg kan til og med begynne å planlegge interiør og farger for alvor. Gjett om jeg ser frem til det! Det beste er at vi enda ikke har brukt mer enn seks dager av ferien. Fortsatt masser av tid til å nyte sene kvelder etter fullført dagsverk. Og så langt er arbeidsdagene mer moro enn stress. Jeg har fortsatt en solfylt sommer og glade barn. Og det er alt jeg trenger for øyeblikket.

Nærmer meg grensen for hvor høyt jeg kan klatre og snekre

Livet er skjørt

roseI går var datteren til min kusine innblandet i en stygg trafikkulykke. Hun og en venninne overlevde med småskader. Deres tredje venninne døde. Jeg kan bare forestille meg hvor grusomt dette må være for familien hennes, å miste en datter på bare 18 år. En jente som skulle hatt hele livet foran seg. Og hvordan de overlevende jentene må leve med å huske og gjenoppleve dette traumet for all fremtid. Igjen ber jeg alle om å være forsiktig – kjør forsikrig, sakk farten når det er mulig, vær omtenksom mot omgivelsene. Min kusine sier datteren hadde englevakt den dagen. Hun sa jeg måtte ta vare på alle rundt meg. Livet er skjørt.

Sommeren i et nøtteskall

Jeg må benytte anledningen til å skrive om sommeren mens den er sånn som den skal være. Vi har hatt en vidunderlig dag, med uventet varmt vær. Vi begynte ganske tidlig på hyttebygging, men det viste seg å være alt for fint ute til å holde på med innendørsarbeid. Et impulsbesøk ga oss akkurat den unnskyldningen vi trengte for å ta mesteparten av dagen fri. Trine og sønnen Peder kom og var sammen oss ved sjøen.

Fredrik kjører båt med tvillingene i hver sin tube

Vi fikk omsider båten på sjøen i går, etter at Fredrik og Nathalie kom for å være her noen dager. Fredrik meldte seg frivillig (ikke akkurat noen overraskelse) til å kjøre båt så de tre guttene kunne kjøre tube bak båten. Jeg tror de kunne holdt på ennå.  De hadde det skikkelig morsomt med å hoppe fra kaia og brygga, sprutet med hageslangen, med og uten våtdrakter. De hadde knapt tid til å spise eller drikke. Både Sondre og Tobias syntes det var trist at Peder måtte dra hjem om ettermiddagen, og nå har vi lagt nye besøksplaner for ferien.

Værmeldingen fremover er ikke like lovende, noe som betyr at vi får sjansen til å bygge litt mer. Det er jo heller ikke så dumt. Men jeg måtte bare si noe om denne dagen. Familie og venner som nyter sommerens goder. Det var bare helt perfekt.

Skål!

Hodet mitt er begynt å komme til normaltilstand. Et døgn med skikkelig ferie på Vikan er sjeleterapi. Vi har gjort litt på hytta, litt takpanel, ryddet unna røtter og trær ute og organisert vedlager. Men mest av alt har vi bare kost oss med å endelig være her, endelig vet vi at vi skal være her i flere uker og bare tenke på oss selv og slappe av.

cider-skalVæret er flott, sol og varmt. Ungene har vært over alle hauger i dag. Nevøen min fyller 11 år i dag og etter en trivelig grillseanse gikk vi bort til dem og feiret bursdag med kake og pakker. Tvillingene har det jammen mer travelt når de har noen å leke med.

De neste dagene venter vi besøk, det er alltid hyggelig. Mamma og pappa er ikke her, jeg tror ikke de kommer i det hele tatt i sommer, dessverre. Mamma er ferdig med cellegiftbehandlingen – det er flott. og forhåpentligvis vil hun føle seg mye bedre de kommende månedene. Neste behandling er daglig stråling i fem uker, noe som hindrer muligheten til å reise noe sted. Jeg håper vi kan vise henne og pappa at vi klarer oss fint på Vikan likevel og gjøre dem stolt over hva vi får til alene på en byggesommer.

Nå tror jeg faktisk en iskald cider er akkurat det jeg trenger. Skål!

Jeg er tilbake – og jeg er borte

Det er lenge siden jeg har postet noe. Livet har bare vært alt for travelt til å sette seg ned og skrive. Hodet mitt er fullt av ord og de kommende dagene får jeg kanskje ut noen av dem.

Ferien er offisielt i gang. I går kveld forlot jeg Utopia etter ti dager i et helt nytt land. Min umiddelbare beskrivelse av disse dagene er fantastisk. Det var en stor opplevelse å se eksperimentet vokse, eksistere, fungere og forsvinne.

Forsvinningsbiten var litt trist. Når jeg bor blant alle disse vennene glemmer jeg at jeg om kort tid ikke får se dem igjen på veldig lenge. Og jeg hater å si hadet når jeg vet dette. Jeg har fått nye venner også. Og jeg har blitt bedre kjent med folk jeg har møtt tidligere, men aldri blitt kjent med før. Og jeg ble ganske glad i noen av disse, bare for å måtte forlate dem igjen i går. Noen av dem vil jeg sannsynligvis aldri se igjen. Det er ganske trist, hva?

kommunikasjon

Dette er kommunikasjonsstaben min – de gjorde meg så stolt!

Utopia vil bo i hjertet mitt for alltid. Akkurat nå har jeg problemer med å fordøye to års arbeid som bare er over. Det har vært to år med berg-og-dalbane, masse innsats, masse moro og masse bekymringer. Og nå er det over. Slutt. Rar følelse.

Jeg tror jeg må samle tankene og komme meg i feriemodus.

Jeg hater deg, tyv!

Tyver er de laveste av alle mennesker. For en smålig ting å gjøre; ta noen andres ting. Alle vet at vi ikke skal ta andres ting, og alle vet at dette gjelder også om tingene er tilgjengelige eller ulåst, synlige eller hva som helst. Det er fortsatt ikke fritt frem. Jeg kjøpte en bil-GPS til Olav på bursdagen hans for to år siden, og den har vært kjekk å ha når vi har vært på tur, den har holdt rede på hvor vi har vært og hjulpet oss å finne steder vi vil se. Altså de helt vanlige GPS-tingene. I natt ble den stjålet fra bilen vår. Monteringsbraketten, antennen og laderen forsvant også. Det er bare så irriterende! Bilen var åpen om morgenen, så jeg antar den var ulåst. Det betyr ingen forsikringsutbetaling. Men likevel – det var i vår bil, dørene og vinduene var lukket, bilen var parkert på vår eiendom på vår private parkeringsplass. Det var ingen invitasjon til å gå inn der og ta hva man måtte ha lyst på. Bookmarks og favoritter i GPS’en er våre, de er private. Å stjele noe er et overgrep mot den private sfære. Og det er det mest smålige, laveste, skitneste som finnes. Jeg avskyr deg, tyv!

Drømmen om Utopia

me-scoutJeg har vært i Utopia. Jeg fikk et sted å sove, spise og jobbe. Jeg er sikker på at det vil bli en vidunderlig plass å bo i 10-12 dager når jeg reiser tilbake på onsdag. Været var selvsagt supert, med mer enn 28° og strålende sol. Som jeg ønsker det vil vare hele leiren! Og jeg bare elsker portalen – grensestasjonen. Det nye landet er ikke på noen måte bygget og ferdig ennå, men det som er der er flott! Jeg er imponert over arbeidet som arbeidsleiren har gjort allerede, og ikke i det hele tatt bekymret for at noe skal mangle i infrastrukturen når de 8000 innbyggerne flytter inn neste helg.

Nå gleder jeg meg faktisk til leir, kanskje for første gang siden jeg innså hvilken arbeidsmengde som følger med å sitte i leirkomiteen. Enorme mengder arbeid, planlegging og reising nærmer seg slutten etter to år. På en måte litt trist, men først skal vi leve ut drømmen og oppfylle våre visjoner. Si endelig fra hvis du vet jeg har glemt noe!

Ingen problemer på denne grensen, Utopia ønsker alle velkommen