… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nok en gang har jeg latt meg inspirere av bloggen til Robert L. Peters og falt for noe han viser frem. Jeg har kjøpt bildet Tree of life som kom i posten helt fra Singapore. En tur til Ikea, og rammen er på plass. Nå henger det i yttergangen sammen med synstest-lampen og pelskrakken. Ta en titt på nærbildene – ikke rart jeg likte dette, vel? Og dessuten er det jo nesten et bilde av ved. Mye på én gang som ligger mitt hjerte nært 🙂
Det er på ungene vi ser det, sier folk. Ja – for det vises jo ikke på oss at vi blir eldre. Fire små har blitt til fire store, og kanskje har jeg fortrengt alle årene med ekstremt lite søvn, aktivitet fra grytidlig morgen til langt over sengetid, bleier, vasking, bading, lesing, synging, kjøring, bursdager…
Da Fredrik og Margrete begynte å klare det meste selv kom attpåklatten som var to. Nå er tvillingene snart tenåringer.
Selv om det fortsatt er en del transport, så er livet i ferd med å roe seg. Kanskje det er en eller annen iboende egenskap i noen av oss som gjør at vi trenger denne overaktiviteten for å sette pris på roligere tider? Kanskje noen av oss rett og slett trenger litt engasjement og fart? Jeg tror nok omsorgstrangen var medvirkende til at jeg fikk hund da småungestadiet var overstått. Kunne jeg tenke meg å ha flere barn? Fosterbarn? Kanskje. Men nei, jeg har nok gjort mitt – fire får holde.
Men jeg ville aldri vært uten dem – erfaringene, opplevelsene, kjærligheten. Kanskje jeg har klart å lære dem ett og annet også. Som de kan ta med seg videre og kanskje huske meg for. Fine gjengen min!
Det kjennes som vi entrer sjarmøretappen. Nå skal bare tenåringene klargjøres for den store verden, så sitter vi gamlisene igjen. Når tvillingene forlater redet vil Olav og jeg nærme oss avslutning på arbeidslivet. Vi skal nyte tosomheten og friheten. Mon tro om tiden fortsetter å fly. Får vi det like travelt som alle andre med tiden til egen disposisjon? Ennå er det sikkert ti år igjen til vi blir alene. Og etter det er det enda noen år igjen til pensjonisttilværelsen. Men det er jammen ikke lenge når vi ser tilbake på den farten de siste tjue årene har passert i.
Pappa har kjøpt mere leketøy, denne gangen en kontursag som er plassert i det nye snekkerrommet hans. Så snart han nevnte den visste jeg hva jeg ønsket meg. Og jammen har jeg fått det – utskårne trebokstaver til soverommet. Jeg klarte nemlig ikke å finne akkurat de jeg ville ha i noen butikker, verken på nett eller live. Dermed gikk bestillingen til papsen, og her er det flotte resultatet:
Så snart bokstavene kom i hus her hjemme var det frem med malerkosten. Jeg pusset litt på dem, men fant ut at de godt kan være litt grove i kantene. Så fikk de et par strøk med egghvit maling, den samme som er på veggen.
Det ferdige resultatet på veggen er ikke så verst, jeg synes det ble riktig så koselig. Nå er jeg omtrent i mål med soverommet. Ble det ikke fint vel? Soverommet er bittelite, men så absolutt et favorittrom. Bildene er ikke så gode i kveldslyset, jeg skal nok ta noen bedre når hele rommet er representativt.
Tenk så heldig jeg er som har en pappa som liker å lage ting, sånn at jeg bare kan bestille det jeg kommer på 🙂
Det er ganske morsomt å shoppe uten å betale, bare velge fra øverste hylle liksom. Det føles som et godt kjøp. De trumf-poengene vi samler er ikke akkurat voldsomt hurtigvoksende (og de kommer liksom bare fordi vi bruker penger, så helt gratis er de ikke). Men så blir det ei krone her og ei krone der etter en stund likevel. Jeg fant ut at jeg skulle ta en titt på butikken, og sannelig greide jeg å kvitte meg med noen poeng (ikke alle da) og fikk pakke i posten etter et par dager uten å ha brukt et rødt øre. Artig ja 🙂
Jeg kjøpte et par snedige krakker og et par stilige lysestaker, nå funderer jeg på hvor disse fine gratistingene skal være. En av krakkene har jeg satt i yttergangen, det er litt kjekt å kunne sette rumpa nedpå når man strever med vintersko og stiv rygg. Kanskje gangen hadde blitt trivelig med lysestakene også?
Tenk om dette er et signal om vår? En hel flokk skjærer hadde masse moro på gårdsplassen. Kort og hektisk aktivitet, og så var de borte igjen. Ikke akkurat svaler heller da, så vi må vel vente enda en stund…
Selv om det er sprettkaldt, så stikker sola frem om dagene. Og jeg hørte småfugler på skogtur. Det er håp!
Nå har det vært fantastisk nordlys over trønderne i lang tid, den ene kvelden mer spektakulær enn den andre. Og da må man jo ut med kamera.
Men så dukket det opp noen spredte glimt igjen, og ettersom Olav allerede hadde lua på seg etter hundeturen og nordlyset var synlig fra verandaen, så ble det jammen et slags resultat. Ikke så aller verst, faktisk.
Det hadde sikkert sett tøffere ut hvis vi gikk opp i marka i mørket, men etter erfaringene #1, #2 og #3 hadde vi grunn til å regne med at det ikke ville gi stort bedre resultat. Synes bildet ble fint jeg 🙂
Samtidig fikk vi også et brukbart bilde av Karlsvogna, det har jeg ønsket meg lenge. Den pinnen som stikker opp i nedkant av bildet er toppen på parabolantennestativet på taket. Og så skimtes nordlyset litt også, liksom. Artig.
Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;
det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!
Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…
PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!
Når man skal kose seg, så spiller det liksom ikke noen rolle om det ser stilig ut. Synes Lukas.
