Jeg sitter helt alene her i mørket på hytta, bare noen få levende lys er tent. Jeg har en liten skvett rødvin i glasset – det er for ille å tømme den ut, så jeg skal nippe den tom før jeg avslutter lørdagen. Lukas sover i buret sitt, Olav, Nathalie, Fredrik, Sondre og Tobias i sengene sine. Ute hagler og snør og blåser det. For nøyaktig ett år siden hadde vi omtrent tidenes flotteste 1. mai. Årets utgave må vel kunne sies å være det helt motsatte. Allikevel har det vært en super dag og helg. Jeg startet dagen med en tur med Lukas og plukket både blåveis og hvitveis, det ble en koselig liten bukett på frokostbordet.
Koselig med selvplukkede blomster på bordet
Dagen gikk ellers med til litt mer rydding i fjæra – tilsynelatende endeløst arbeid, men jeg må tro at alle monner drar. Og ettersom været var skikkelig uberegnelig ble det en del innearbeid som jeg hadde gledet meg til å få tid til; jeg fikk til og med begynt på anorakkprosjektet!
Det er faktisk første gang Fredrik og Nathalie er helt her – de har selvsagt vært her tidligere, men ikke overnattet og bodd på Solfang. Kjempekoselig, er det. Jeg planlegger enda en tur hit før babyen kommer, så jeg kan ta med ungdommene på en liten handletur til knøttet (eller knøtta, må vi kanskje si)
Den gode gladnyheten: Lukas er ferdig med tablettkuren sin, og etter helga har vi ikke sett noen halting i det hele tatt. Han ser ut til å ha fått igjen matlysten, veier sju kilo og er bare en drøm å ha med på alt mulig. Go’gutten ja. I går var vi på trening igjen, og han var kjempeflink – særlig da treneren tok en omgang med fot. Jeg må øve mer på det der…
Alle hundene på kurset på ett brett
Den litt mindre bra nyheten; jeg er nede for telling. Jeg aner ikke hva det er, og får tro det bare går over fort. Kvalme og feber er vel de eneste symptomene. Jeg har sovet nesten hele dagen etter at jeg gikk hjem fra jobb. Jeg fryser noe aldeles grusomt, men det forsvinner vel med feberen håper jeg. Setter min lit til en god natts søvn og fit-for-fight i morgen.
Kommer det tannfé til hundevalper tro? Lukas har mistet sin første tann. Nå tror jeg selve tannen er grundig borte – han har vel enten spist den, eller lagt den igjen inni en eller annen leke, trekvist eller kongle. Men om den dukker opp; skal den da legges under puta eller i vannskåla hans kanskje?
Lukas har funnet en rød ball som kan gnages i stykker
Ifølge hundekursinstruktøren kommer det til å hagle tenner fremover. Når først tannfellingen starter, så går det visst radig med hele gliset. Jeg antar det er litt mindre dramatikk i dette for Lukas enn det har vært for ungene. Allerede i dag ser vi den nye tanna (til høyre for fortanna nede) så spenningen nå blir bare om han får en perlerad eller om ting (tenner) havner litt hist og her. Det er en viss tradisjon for det siste her i familien…
Lukas har ikke akkurat lyst å vise frem tennene sine
Det har ganske enkelt vært en herlig helg. Nydelig vær, passe med ting å holde på med, og best av alt; Lukas halter ikke lenger! Han har dyrlegepålegg om å ikke herje, men han har vel egentlig ikke vært helt i ro hele tiden…
Nå er virkelig småskofølelsen her! Opptil flere plussgrader, ganske så vindstille og sol i lange baner gjorde dette til en höjdare så langt i år. (Nå må jeg innrømme at jeg bruker småsko innimellom om vinteren også, ettersom jeg kjører omtrent fra dør til dør på jobb) Vi gjorde unna noen småærend i byen, en visitt på haugen og en tur i Solbakken. Og det ble masse løping i hager både her og der. Lukas har vært kjempefin i dag, vi har ikke sett noe halting i det hele tatt!
I hagen her hjemme har Lukas lekt med ballen sin, ligget langflat i sola på gresset, bjeffet litt på et sommerdekk som han ikke ville ha i hagen og han prøvde å spise noen flere blomster. Innimellom fikk han løpe uten bånd, han sjekket krinkelkroker av bod, dokkestue og blomsterbed, krafset og gravde der han kom til, holdt øye med passerende naboer og katter – i det hele tatt en ganske travel dag for en liten pasient som egentlig skulle ta ting helt med ro.
Tigersprang etter den lefsete volleyballen
Jeg er så uendelig mye mindre redd nå. Det ser ut som han har en eller annen skade eller smerte som er på vei bort, og så lenge han ikke faller, snubler eller slår seg så bruker han benet normalt. Måtte det gå like fint i morgen!
I dag blomstret den første blåveisen i hagen også. I år får vi TO, den andre står i knopp. Blåveisen er reddet ut fra hyttetomta før vi bygde, så det er gledelig at den overlevde og kommer tilbake år etter år.
Endelig har tiden kommet for hage med farger. I dag ble det en tur til Plantasjen. Jeg var ganske måteholden, må jeg si, det er tross alt bare april ennå. Og jeg handlet ganske safe med stemorsblomster og noen vintergrønne greier. Begge deler tåler frost, om det skulle slå til med enda en vinter.
Endelig litt farger ute!
Lukas var ganske fin i ettermiddag, det var lite halting å se en stund. Men så fikk han øye på en katt, og det ble bråstopp i båndet. Etter det haltet han en stund igjen.
Lukas løfter bakbeinet – hvorfor gjør han det tro?
Som tidligere så det ikke ut som han hadde vondt bortsett fra at han løfter beinet og hopper på tre. Og det var absolutt ikke noe å si på humør, lekelyst og mengden fantestreker. Så snart blomstene var kommet i potter var det visst tid for å spise dem.
Samme hvor vondt det er i beinet, så kan Lukas være fantete nok med mammas blomster!
Jeg ser frem til en helg med solskinn og forhåpentligvis mye kos ute i hagen. Og en hund som er glad og frisk!
Lukas har tydelig problemer med beinet sitt innimellom. Allikevel er det et lyspunkt at han generelt ikke ser ut til å ha vondt, og at han innimellom går så normalt at vi ikke ville merket noe om vi ikke hadde sett haltingen tidligere. Men jeg er så bekymret at jeg blir helt kvalm.
Se så fin jeg er! Jeg vil ikke være syk, nei...
Jeg har fått nyss om en lidelse som jeg virkelig håper han ikke har fått; Calvé–Legg Perthes eller Legg Perthes Sykdom (LPS). Jeg har funnet litt informasjon som ikke beroliger meg mye foreløpig, men vi skal selvsagt vente og se om han blir bedre til over helga – og eventuelt ta røntgenbilder for å få en diagnose så snart det trengs og så snart det vil gi korrekt svar.
Symptomer
Symtomene på LPS er halthet og smerte i den angrepne hoften. I noen tilfeller kan de være milde, endog umerkbare. I andre tilfeller kan de gi store ubehag. Ofte tar det 6 til 8 uker før haltheten øker fra tilfeldig og lett halting, til kontinuerlig løfting av foten. Mild til alvorlig muskelatrofi i det angrepne benet, samt begrenset bevegelse, er typiske fysiske tegn. Alvorlig atrofi i benet kan sinke forbedringspotensialet – endog gjøre at medisinsk behandling i mindre grad lykkes.
Diagnostisering
Røntgen av hoften vil kunne bekrefte diagnosen. Men forandringene skjer sakte og røntging tidlig i sykdomsforløpet kan vise en normal hofte. For å finne om det er forandringer i benstrukturen bør røntgen gjentas etter 3-4 uker.
Hunder med LPD vil lide av manglende blodtilførsel til lårbenet under sykdomsutviklingen. På grunn av dette vil benet dø. Resultatet er tap av vevsaft og dette vil forårsake at nedre del av lårbenet vil kollapse. Nedre del av lårben er tilknyttet knokkelen på lårbenet og når denne kollapser, vil lårbenshodet forflyttes og kan bli deformert. Siden lårbenshodet sitter i bekkenskålen og holder oppe hofteleddet, vil forandringene i lårbenshodet resultere i funksjonsfortyrrelse i sammenføyningene. Dette forårsaker haltingen og smerten.
På de fleste hunder blir kun én hofte angrepet, men det har vært noen tilfeller av LPS på begge. Det ser videre ut til at det ikke er noen kjønnsforskjell i sykdomstilstanden. Spørsmålet om HVORFOR blodforsyningen minskes, er fortsatt ubesvart. Det som dog er kjent er sykdommens genetiske natur.
Arvegang
Forskere har lenge debattert prinisppene for nedarving av LPS. Noen studier antar at arvegangen er simpel autosomal recessiv. Andre viser at enten LPS nedarves multigenetisk, dvs. at mer enn ett gen er involvert, eller at noen dyr kan ha angrepne gener, men ikke ha symptomer på sykdommen selv (de er bare bærere). Uansett, statistikk og andre studier viser at LPS har høy arvelighetsgrad.
Behandling
Behandling av LPS gjøres gjennom kirurgi ved å fjerne skadet lår, nedre del av lårben og lårknokkel. Etter fjerning vil senen som går gjennom lårsammenføyningen styrke og forme en ny sammenføyning. Mindre hunder ser i større grad ut til å komme seg etter et slikt inngrep, noen så bra at de gjenopptar normal bruk av benet. Andre vil alltid ha et unormalt ganglag, men fortsatt leve et godt liv som kosehund. Rekonvalensenstiden etter dette inngrepet kan ta tid, for noen opp til ett år før benet kan brukes. En raskere rekonvalesens kan forventes hvis det har vært lite eller ingen muskelatrofi i benet før operasjon.
Jeg har et par dager med kryssing av fingre foran meg. Enn så lenge får Lukas tabletter som vil hjelpe dersom han bare har en forstrukket muskel eller en betennelse. Og kanskje er det en forstuing eller et lite brudd – det vil også gro og gå over. Jeg håper-håper-håper det ikke er noe alvorlig!
I går oppdaget vi at Lukas haltet litt. Han løftet høyre bakbein og så ganske pjusk ut. Men så gikk det liksom over, vi greide ikke å se mer til haltingen og dro på hundekurs som vanlig på en tirsdag. Der viste Lukas seg fra godsida igjen, han er fortsatt flink – men har mye igjen å lære.
Lukas på trening i april
I morges så vi ikke noe uvanlig, en morgenglad valp hilste og jublet for at folkene hans omsider var i bevegelse etter natta. Og så var det tid for å dra på jobb. Da vi kom hjem i ettermiddag var haltingen tilbake, og egentlig enda mer synlig enn før. Jeg fikk ikke Lukas til å reagere noe spesielt på berøring på noe bestemt sted på beinet, og ingenting vises. Men han hoppet i vei med bakbeinet hengende i lufta. Vi bestemte oss derfor for å ta turen til dyrlegen for å få ham undersøkt.
Vi fikk vel egentlig ikke noe helt klart svar i denne omgangen. Sannsynligvis har han forstuet eller forstrukket noe, så vi fikk tabletter som skal hjelpe mot slikt. Hvis han ikke blir bra i løpet av noen få dager skal vi tilbake for røntgen.
En fin ting hos dyrlegen er at vi får veid Lukas mer nøyaktig enn vi får til her hjemme. Nå veier han 6,45 kilo og har en veldig jevn vekst.
Lukas har gått opp fra 2,7 til 6,45 kilo siden vi fikk ham
Vi vil selvsagt at lille-vofsen skal bli bra så fort som mulig, det er vondt å se på at han snubler i trappetrinn og hopper på tre bein…
Helgen på hytta gikk alt for fort! Det var faktisk ganske så vårlig da vi kom dit, selv om det var kaldt. Lørdag var det både snø og vindstille, sol og heftig kuling. Det ble en del uteaktivitet, men ikke så mye som jeg hadde håpet på. Jeg fikk fyr på rot-bålet og det minker stadig i mengde selv om det er mye igjen. Mesteparten av dagen var det Lukas og jeg som holdt stand i fjæra, men tvillingene var også med innimellom. Sondre hadde en heftig runde med øks og bidro godt til bålet.
Riktig så vårlig en stund - men så...
Det ble brått slutt på vårstemningen, spesielt søndag morgen. Det lavet ned med snø og denne gangen ble snøen liggende. Vi hadde heldigvis vinterdekk på bilen ennå, så vi var ikke veldig bekymret for hjemturen. Og Lukas som så smått har vent seg til alt det spennende i skogen ble både forundret og begeistret for snøen igjen. Han boret snuten ned i snøen, kastet seg rundt, hoppet og lekte. Han var i alle fall vilt begeistret for å komme på hytta igjen, der han for det meste får løpe uten bånd mens vi er ute. Det har blitt mange runder med innkallingstrening i løpet av helgen, det skal bli spennende å se hvor godt det sitter når vi skal på “skolen” igjen.
Lukas fant enda en vinter denne helgen!
Jeg hadde så smått planer om en tur på Plantasjen denne helgen for å få tak i noen sommerblomster. Men da vi kom hjem begynte det jammen å snø her også. Med hvit plen og snøfylte blomsterkasser tror jeg det får bli en dag senere…
Omsider har vi kommet i mål med første runde hundefrisering. I dag besøkte vi ei nappedame som hjalp oss å fullføre den første komplette nappingen av pelsen til Lukas. Hun sa faktisk at vi hadde vært flinke til å nappe selv, så det var ikke så mye hun trengte å ta. Ører, barter og bein var vel det som sto igjen, og det tok ikke så lang tid. Men Lukas likte på ingen måte å bli holdt fast og klusset med…
Hjelp meg, jeg vil ikke være her....!
Dakar lille hunden, han var ganske lykkelig over å komme ut derfra i alle fall. Og han ble veldig fin, selv om jeg synes han ble litt “snau” – omtrent som en nyklipt førsteklassing som møter opp til klassebildefotografering… Det var morsomt å få skryt både for det vi har gjort selv og for Lukas selv – han er jo en veldig fin liten valp.
Vi traff mamman hans – Billa – også. Det var et koselig gjensyn. Jeg er ikke så sikker på at hundene kjente igjen hverandre som mor og sønn, men de hilste i alle fall på hverandre og det gikk helt fint. Vi treffes nok igjen, tenker jeg.
Nå har vi kommet oss på hytta og det brenner lystig i peisen. Det var snøvær mesteparten av veien, men mye mindre slaps og snø her enn hjemme. Det er håp for litt uteliv i morgen. Etter kveldsmaten i dag var Lukas (som vanlig) frempå for å hjelpe til med oppvasken. Hva skal vi vel med oppvaskmaskin?
