… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Operasjonen var vellykket! Det er stor sjanse for at jeg blir helt bra, selv om det var noe småtteri som jeg må passe på. Doktoren kunne fortelle at det var store skader inni albuen, blant annet var leddkapselen helt ødelagt og det var store avrivinger. En uttalt grad 3, som han sa. En grundig omgang smertestillende, hvile og opptrening er planene de nærmeste dagene. Så er jeg fit for fight igjen!
I dag skal jeg opereres i armen min. Jeg er nokså spent og ganske mye nervøs. Men nå gleder jeg meg bare til å få det overstått, og til å komme meg på hytta der jeg kan slappe av og begynne så smått å komme i normaltilstand igjen. Faste er ikke noe morsomt, jeg kjenner at jeg er ganske energitom og ikke så lite grinete nå. Jeg kommer vel så smått på nett etter hvert og kan enhåndsrapportere om hvordan verden ser ut om ikke så lenge. Tvi-tvi til meg!
Jeg fikk beskjed i dag om at jeg får operasjon av tennisalbuen min på onsdag om en uke. Jeg har takket ja til det, og ser så frem til å slippe å ha vondt mer. Jeg er veldig spent. Dette har gått rasende fort, så det er nesten ikke tid til å grue seg!
Men oj, så travelt det plutselig ble. Alt jeg trenger to hender til de nærmeste ukene må jeg nå få unna i løpet av én. Ikke at det er så fryktelig mye som er mer enn normalt krevende – det skulle jeg jo ikke gjøre likevel så lenge jeg har vondt og er sykmeldt. Men litt småtteri – plante noen planter, handletur på IKEA, rydde og vaske litt hjemme før ferien – hadde vært kjekt å få unna før vi inntar hytta for sommeren.
Jaja, jeg får se hva jeg får til. Og jeg skal vel få til noe med én hånd i noen dager tenker jeg.
Gjennom jobbens behandlingsforsikring har jeg nå fått time til ortoped på én uke. Ventetiden ble ellers estimert til et par måneder. Det kjennes litt feil på en måte. Jeg mener – det er jo ikke helt rettferdig med gratis helsetjenester som får lenger køer fordi de med penger (og forsikring) bare smetter inn foran. Men jeg er ganske glad for at jeg skal slippe å vente så veldig lenge. Jeg håper mest av alt det blir mulig å fikse armen. Den er vond-vond-vond!
Dagen for debuter – årets første bad, myggstikk og tordenvær på én gang! Vi rakk å kose oss med SOL på hytta før vi kjørte hjem i ettermiddag. Nå blir det vel noen dager før vi drar tilbake. Det har vært velsignet rolige og avslappende dager, og jeg har ikke foretatt meg noe som skulle gjøre albuen min verre, i alle fall. Myggen gjorde et forsøk, jeg fikk myggstikk på begge albuene i dag. Nå skal jeg forsøke litt jobbhverdag, før jeg har avtale med doktoren igjen.
Jeg skjønner fortsatt ikke hva det er jeg gjør som resulterer i en så inni hampen vond arm. Fortsatt den venstre. Og jeg er fortsatt høyrehendt. Jeg merker selvfølgelig ekstra godt at den venstre faktisk er vesentlig i det daglige når den er vond. Men jeg er jo ikke avhengig av den verken for finmotoriske eller muskelkrevende operasjoner. Men at den bare henger med som et slags appendiks er ikke tilfelle. Jeg føler fortsatt at jeg vil bli kvitt den, som i “gnage den av” når den er sånn. Mulig det bare ville føre til andre problemer, da…
I dag måtte jeg altså ta turen til lege igjen. Jeg måtte på nytt forklare at det eneste som hjelper er å gjøre ingenting. Og det er ikke noe som skjer av seg selv verken hjemme eller på jobb. Å gjøre ingenting krever mye konsentrasjon, kan jeg opplyse om.
Jeg har i alle fall nå fått henvisning til operasjon – tro om det vil hjelpe?
Tennisalbue (lateral epicondylitt)
Smerter på utsiden av albuen skyldes gjentatte belastninger i albuen. Smertene skyldes ikke betennelse, men små rifter og arrvev i senefestet på det ytre albueutspringet. Diagnosen stilles ved vanlig undersøkelse og eventuelt MR bilder for å sikre diagnosen.
Behandlingen er i første omgang hvile, tøyninger, og endring av aktivitet. Kortisoninjeksjon som må settes rundt – og ikke i – senen blir også forsøkt.. Dersom plagene ikke gir seg, er operasjon aktuelt.
Tennisalbue: Operasjonen
Operasjonen gjøres i narkose. Det legges et snitt på utsiden av albuen. Senefestet lokaliseres og arrvev fjernes. Ved operasjon bedres plagene i ca 80 % av tilfellene, men bare 50-60 % blir helt kvitt plagene.
Jeg kan ikke annet enn å sette min lit til ekspertene og håpe at det finnes en løsning for meg også. Jeg har fått kortisonbehandling(er) over en lang periode. Jeg har gjort øvelser, og jeg har vært hos kiropraktor gjentatte ganger. Etter nesten tre måneder på hel og delvis sykmelding var jeg ganske bra i mer enn to måneder. Men sakte har det kommet snikende igjen. Siden påske (omtrent) har det ikke vært til å overse, og de siste par ukene er det såpass vondt at jeg både mister nattesøvn og får trøbbel med bevegelser og gjøremål.
Enn så lenge er jeg sykmeldt 60% med tilleggsordre om å gjøre sykmeldingen gjeldende også hjemme. Jeg skal ikke gjøre det samme mer enn to dager etter hverandre. Kanskje jeg da kan finne ut mer om årsaken? Så får jeg vel se da – om jeg greier meg med bare høyrehåndsarbeid en stund fremover.
…at jeg må ta det med ro. Armen min blir ikke bra av seg selv hvis jeg bare gjør det jeg gjør. Så da får jeg ta det litt mer med ro igjen da, vel? Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å begynne å lempe stein på hytta i påskeferien, men det kjentes liksom så greit ut på forhånd. Jeg noterer meg at jeg skal tenke på armen litt oftere. Og litt mer på alvor.
Den siste tiden har jeg igjen kjent armen min mer enn jeg setter pris på. Det hadde vært snedig om den bare kunne være der når jeg trenger den, uten å gi seg så innmari til kjenne hele tiden. Og igjen prøver jeg å finne ut akkurat hva det er jeg gjør som fører til disse smertene. Det er ikke akkurat sånn at det er uutholdelig – det er jo nok av folk som sliter med kroniske store smerter, og jeg er nok ikke en av dem – det er bare det at det er så konstant. Som tannpine, eller hodepine. I armen. Det er mer enn 10 måneder siden jeg begynte å plages, og jeg har ikke så veldig lyst på enda et sånt år. Kunne det bare vises hvor det er vondt og hvor vondt det er… Uff!
Jeg har nå min egen kiropraktor. Han er siste tilskudd på listen som består av en doktor, en tannlege, en snekker og en elektriker. De siste to er Olav, da.
Kiropraktoren sier han kan fikse armen min, og så lenge ingenting annet ser ut til å virke lar jeg ham prøve. Jeg er ekstremt skeptisk til denne behandlingen må jeg innrømme. Det er vel derfor jeg aldri har vært hos en kiropraktor tidligere. Men alle rykter om knasende lyder og manipulasjon av ledd er helt sanne. Til tross for det faktum at armen og albuen verker, insisterte han på å trekke og trykke alt fra fingrene, oppover armen, via nakken og et stykke nedover ryggen. Lyden og følelsen er skremmende!
Jeg kan jo ikke gi opp etter bare én time. Jeg skal tilbake om ti dager, etter ferien. Og jeg må vel stålsette meg for enda en “slapp av, jeg skal bare løse opp dette leddet litt” og den ugne følelsen…
For å ha sagt det; armen er kanskje bittelitt bedre nå i kveld. Jeg kan forvente økte smerter i morgen, men forhåpentligvis ikke verre enn før.
Jeg dro til legen igjen i dag. Armen har gradvis blitt verre de siste dagene, og kompensering har ført til at nakke og skuldre også er blitt vonde. Kanskje er dette også grunnen til at jeg har hatt daglig hodepine i det siste? I alle fall, ingen flere unnskyldninger, sa doktoren. Jeg er sykmeldt en uke og skal snart tilbake til ham. Jeg skulle ønske han pønsket ut en mirakelkur innen da.
Så her sitter jeg og har gitt etter for legens råd. Jeg kan vel se en del filmer eller noe. Men jeg vil ikke gi opp – jeg skal være tilbake ganske snart både på jobb, volleyball og hyttebygging. Håper jeg.